Kultur

Filmanmeldelse av «No time to die»: En stilig sorti

Det var på høy tid å la James Bond slik vi kjenner ham, gå ned med flagget til topps.

  • Kjetil Lismoen

Under den kalde krigen var det to fenomener som dukket opp omtrent hvert femte år: den russiske femårsplanen og lanseringen av en ny James Bond-film. På mange måter er en James Bond-film som en femårsplan. Den er et imponerende industrielt løft som er blitt en merkevare ved å ikke komme for ofte.

De siste filmene med Daniel Craig er det nærmeste filmene er kommet en sammenhengende serie. Og mer serialisering skal det bli nå som Amazon har kjøpt hele merkevaren. Men først har de vært nødt til å avlive Bond slik vi kjenner ham.

Rebrandingen av den utdaterte gentleman-spionen og utvaskingen av forfatteren Ian Flemings xenofobiske og sexistiske spenningsunivers har pågått en stund. I denne nye varianten er ikke bare Bond erstattet i MI6 av en svart kvinnelig 007-agent, men Fleabag-skaperen Phoebe Waller-Bridge er hentet inn som forfatter for å utfordre det maskuline actionuniverset.

Det er nesten bare duppedittene igjen, samt drinkene og superskurkene, og et vemod som aldri helt forlater filmen. Dette er Daniel Craigs avskjed med James Bond. Men det er også et farvel med den utdaterte verdenen Bond representerer.

James Bond er sliten nå. Og vemodig.

Tåkete superskurk

Den begavede amerikanske regissøren Cary Fukunaga lar den globaliserte verden av truende mangfold og uklare fiendebilder presse seg på Bond. Her er ingen gretne brexit-gubber med ambisjoner om å gjenreise Old Britain. Bond er like rusten som gamlelandet, og han vet det.

Hans erstatter i MI6, Nomi (Lashana Lynch), erter ham for hans dårlige kne, og det føles ikke godt. Den sårbarheten som har vokst frem gjennom de siste filmene, er enda mer fremtredende nå. Forsøket på å tilføre Bond en mer kompleks bakgrunn og emosjonell ballast bærer frukter i samspillet med den nye kvinnen i hans liv, Madeleine Swan (Léa Seydoux).

Les også

Bond-innspillingen var på tynn is i Nittedal: – Det ble et ekstraelement av stress og spenning

Lashana Lynch er den nye agent 007 som er klar for å hive James Bond på historiens skraphaug.

Dessverre hemmes filmen av enda en superskurk som har like store arr i ansiktet som han har på sin sjel. Rami Malek vil ikke gå inn i historien som noen minneverdig Bond-skurk. Hans motiver er like dunkle som minespillet i ansiktet.

Svenske David Dencik er hentet inn for å skape litt komedie i skurkegalleriet, mens Christoph Waltz, den mest interessante skurken, sitter fast i et høysikkerhetsfengsel.

Les også

Besøkstallene har vært «begredelige». Nå satser kinoene på hjelp fra en hemmelig agent.

Rami Malek vil ikke gå inn i historien som noen minneverdig Bond-skurk.

Mord i Nittedalsskogene

Noe faenskap makter han likevel å få til fra sitt fangenskap. Jeg har alltid opplevd Bonds kamp for å forsvare verden mot ondsinnede genier som tidtrøyte vi bare må gjennom. Heller ikke denne gangen er planene om verdensherredømme særlig interessante. Dramaet får intensitet kun ved at Bond nærmeste trekkes inn. Det menneskelige dramaet synes fortsatt ofte, etter alle disse årene, å være en unnskyldning for å skape medrivende action av den gode gamle sorten.

Det er nesten rørende å se stuntmenn slenge seg over broer i tau som de var lianer – nesten blottet for digitale inngrep. Dermed blir filmen også en hommage til en tradisjonell måte å lage film på, som i likhet med hovedrollen, er på retur. Med Fukunaga i registolen er actionscenene mer poengterte og edruelige. Men han er ikke så gjerrig at han ikke kan gi Bond-fansen noen av de overskridende og toppede actionscenene som nærmest er blitt obligatorisk for filmene.

Noen av scenene utspiller seg med internasjonale landemerker som bakgrunn. Norge er representert med Atlanterhavsveien og Nittedalsskogene (!). Det er godt å se at vi fortsatt er et attraktivt opptakssted for blodige mord og nedfrysing av traumatiske minner.

Vår karakter:

Vår vurdering:

4 av 6

Les mer om

  1. Filmanmeldelse
  2. Film
  3. James Bond