Kultur

Oslo Internasjonale Teaterfestival bør tenke mer på publikum

Lydteater på hotell, våkenetter og ballongperformance i egen stue. Oslo Internasjonale Teaterfestival er ikke for begynnere.

Deltagerne på Maritea Dæhlins performance får lytte til stemmer gjennom en hel natt på hotell. Her er et selvportrett av fotografen på PS Hotell.
  • Per Christian Selmer-Anderssen
    Per Christian Selmer-Anderssen

Oslo Internasjonale Teaterfestival ble brutalt stengt ned 12. mars i fjor. Ett år senere har de rigget seg for tre smittescenarioer. Dessverre ble virkeligheten verre enn alle tre, men likevel kjører Black Box Teater alternativ teaterfestival. Det er i seg selv imponerende.

Festivalen har vært svært kreativ i å lage kunst selv om det ikke er lov til å møtes. Derfor er det pussig at det er så vanskelig å henge med på prosjektene deres. Jeg forsøkte å lese meg opp på alle artikler, henge med på zoom-debatt, være våken på nattperformance og følge instruksjonene til DIY-esken, slik at jeg kunne lage teater i egen stue.

Dessverre fikk jeg ikke til noen av delene. Denne teksten er skrevet av Oslos mest mislykkede anmelder.

Les også

Fotballkampen som forhindret en kulturkamp

Natt med Sigrun Slapgard

Mitt teaterdøgn begynte med en natt på hotell. Maritea Dæhlins forestilling I guess you have a lot of questions. A bedtime story. foregår nemlig på PS Hotell på Vulkan i Oslo. Hver publikummer bor på eget rom. Finner en gave og et brev på hodeputen. Leser brevet, legger seg på sengen – og hører på en lydperformance gjennom natten.

Det hele starter med hvisking, og lyden av noe jeg først tror er en gris. Eller er det hest og kjerre? Eller kanskje et slags tog som knirker mer organisk enn mekanisk?

Bak lydene er det broker av tekst, skrevet av forfatter og journalist Sigrun Slapgard og den mexicanske aktivisten og lingvisten Yasnaya Elena A. Gil.

Det er imidlertid vanskelig å høre hva som sies. Jeg får med meg brokker av setninger på engelsk, og noen enkeltord på norsk. Så legger jeg meg ned, med hodet ned mot høyttaleren. Det er som hviskevideoene på Youtube, der man skal hviskes i søvn. Midnatt er jeg borte, mens klokken 04 våkner jeg av at Sigrun Slapgard roper: «Eg blei kjend med Gitte Dæhlin.» Gitte Dæhlin er moren til Maritea, og var en av Norges ledende skulptører da hun døde i 2012.

Nydelig, tenker jeg, dette må jeg få med meg. Natten spiste meg opp. Jeg sovnet etter den ene setningen.

Alle publikummere på «I guess you have a lot of questions» får en liten gave på hodeputen. Hva som er inne i den, får bli en overraskelse.
Les også

Det vonde teateråret

En av Norges beste scenekunstnere.

Maritea Dæhlin må være den norske scenekunstneren som er best på språklig rytme. I fjor var hun nominert til Kritikerprisen for I want to be traditional, en monolog der hun veksler mellom spansk, norsk og engelsk. Det særegne var imidlertid hvordan hun brukte rytmen i språkene, og skapte et helt eget lydunivers.

Hotellforestillingen har noe av det samme. Lydbildet er elektrisk, og er med på å gjøre dette til et kunstverk. Dæhlin har på ingen måte laget et debattmøte eller en podkast. Dette er en sampling av stemmer som til sammen er et statement fra kunstneren.

Stemmene under hotellforestillingen skal reflektere over «solidaritet», men det er vanskelig å finne budskapet i løpet av mine våkne timer. Jeg undrer meg også over at PS Hotell ikke er en tydeligere del av solidaritetsprosjektet.

Lydforestillingen til Maritea Dæhlin er spunnet rundt moren Gitte Dæhlins kunstverk «Hun som bærer minnet om denne jorda, hvor bærer denne jorda henne?». Forestillingen skulle egentlig bli spilt sammen med dette på Kunstnernes Hus.

Hvor ble du av, solidaritet?

PS Hotell er blant byens billigste hoteller. Samtlige ansatte er på arbeidstrening fra Nav, og mange av gjestene er arbeidsinnvandrere. Hotellets beliggenhet tvers ovenfor Dansens Hus og Mathallen plasserer det i et spennende triangel. Samfunnets smitteutskjelte innvandrere vs. de arbeidsledige kulturarbeiderne. Hadde ikke dette vært spennende å utforske?

Programmet til Oslo Internasjonale Teaterfestival lider under at det er vanskelig å forstå. Ikke bare hva som er kunstnernes budskap og hensikt, men også hva som skal vises. Er Brakkesnakk et seminar for inviterte, en åpen introduksjon eller en kunstforestilling? Og er Karmaklubb en Queer-performance, en digital nattklubb eller en intern fagprat?

Det er veldig positivt med fagseminar som krever noe av lytteren. Men når det er nesten umulig å finne lenkene, forstå programteksten eller følge med på innholdet, blir det vanskelig å få et publikum.

Les også

Kunstnere får flere trusler enn før. Mener Sløseriombudsmannen må ta noe av skylden.

Slik ser performancen «Fionde» ut før man åpner forundringsposene.

Siste natt i teaterboksen

Senere på dagen plukker jeg opp hjemmekit-performancen Fionde på Black Box Teater. Det var en pappboks fylt med fem hvite papirposer og en introduksjonsblokk. Fiondes konsept er at man skal lage et hjemmeshow, for de av oss som savner fellesskapet i teatersalen. Jeg gledet meg, og tenkte at jeg skal pushe egne grenser.

Noen av oppgavene var vanskelige å gjennomføre. Man trengte både et nabolag, faste avtaler med andre blokker – og ikke minst en partner. Andre oppgaver var beskrevet som om de ikke skulle gjennomføres. Det var som at de var laget for å ha seminar om i ettertid.

Jeg fant en av oppgavene for enslige. Åpnet boksens poser, blåste opp ballongen som fulgte med og plasserte små lykter i den. Det var over på ti minutter. Jeg ble fylt av en uendelig tristhet, mens jeg så ballongen blinke i stuemørket.

Etter at Sløseriombudsmannen startet et digitalt korstog mot scenekunstnere, har flere opplevd både trusler og et vanskelig ordskifte. Jeg er grunnleggende uenig med Sløseriombudsmannens facebookoppdateringer.

Derimot mener jeg Oslo Internasjonale Teaterfestival bør åpne opp for flere.

Oslo Internasjonale Teaterfestival varer til 21. mars.

Les mer om

  1. Teateranmeldelse
  2. DIY
  3. Mathallen
  4. Scenekunst
  5. Kunst
  6. Kunstanmeldelse