Behovet for å vri seg unna skjermen eller ta en liten pause melder seg ofte under de første episodene av The Handmaid’s Tale.
Historien om et teokratisk samfunn hvor kvinner er fratatt alle rettigheter er en bekmørk dystopisk fortelling, men med scenestjeleren Elisabeth Moss i hovedrollen er det også blitt et skjellsettende drama.
Moss spiller June, som en gang var en bekymringsfri småbarnsmor med venninner, kjæreste og finfin jobb i forlagsbransjen. Når vi møter henne er hun Offred, tjenerpike for Kommandør Fred Waterford og konen Serena.
- Se traileren fra den nye serien:
Basert på roman fra 1985, debatten har gått siden da
Offred og de andre tjenerpikene er regelrette slaver i et samfunn forvridd av en liksom-bokstavtro bibeltolkning, og det forventes at de skal bære frem kommandørenes barn.
Det kristne diktaturet har vokst frem etter en mystisk sykdom hvor kvinner flest har mistet sin fruktbarhet, og de beviselig fruktbare unge kvinnene som June fanges, indoktrineres og – om det trengs – tortureres til å bli fødemaskiner.
Som sagt: The Handmaid’s Tale er ikke noe lystig drama, men det er gode grunner til at denne historien har fenget og blitt debattert siden Margaret Atwoods roman med samme navn ble publisert i 1985.
Sniker seg under huden
Forfatteren nekter selv å kalle The Handmaid’s Tale for science fiction, og jobbet hardt etter lanseringen for å innføre begrepet spekulerende fiksjon.
«Science fiction har monster og romskip, spekulerende fiksjon kan virkelig hende», sa Atwood i sin tid til The Guardian, og i en vestlig verden hvor krefter jobber utrettelig for å reversere vunne rettigheter for kvinner, transkjønnede og homofile, sniker The Handmaid’s Tale seg forsiktig under huden din.
Det er et ekstrem samfunn som presenteres, men samtidig med nok overlappinger til mektige koko-kristnes visjoner om et bedre samfunn i 2017. Dette er hva som hadde skjedd om Mosebøkene fikk bestemme.
Som seer er man like mye i villrede
Den klaustrofobiske, vonde historien bæres av Elisabeth Moss, som vi først så som tenåringsdatteren til president Bartlet i West Wing, før hun ble voksen i Mad Men og triumferte i Jane Campions miniserie Top of the Lake.
I The Handmaid’s Tale veksler hun mellom sin indre opprørsstemme og den ytre, kuede stemmen som hele tiden truer med å skrike ut i frustrasjon.
Tilbakeblikkene viser henne derimot som den bekymringsfrie, livsnytende småbarnsmoren som etter hvert forstår at et totalitært regime nærmer seg familiens dørmatte. Og totalitært blir det virkelig i The Handmaid’s Tale.
Planlagte voldtekter i Rakels navn, summariske henrettelser og Uday Hussain-inspirert tortur stables oppå hverandre i det nye regimet, alt mens tjenestepikene har minimalt med kontakt med omverden utenfor de nye grensene.
Marerittet slipper taket
Finnes det i det hele tatt en åpning for å rømme? Eksisterer det motstandsbevegelse i det brutale diktaturet? Som seer er man nesten like i villrede som June og de andre.
Av og til blir det for mye sakte film og skeive kameravinkler, men serien løsner opp med Peaky Blinders-aktige grep hvor Simple Minds og annen oppløftende musikk gjør at marerittet slipper taket for noen sekunder.
Akkurat nok til at man får tatt pusten og opparbeidet energi til å heie June fremover mot det eneste som driver henne: finne datteren som ble tatt fra henne i åpningsscenen.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.