Kultur

Sin og sine – igjen

Språket vårt. Problemet med det refleksive eiendomspronomen sin/sitt/sine blir stadig vanskeligere, alvorligere, brysommere og mer tyngende.

Per Egil Hegge

  • Per Egil Hegge

Da er det ingen annen råd enn å ta enda en runde, i forvissningen om at repetisjon ikke bare er et grunnprinsipp, men også en absolutt nødvendighet i pedagogikken.

Først et litterært eksempel i Dagbladet 14. september, i en artikkel om en av høstens bøker: «Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye selvbiografiske roman.» Hvis Merethe Lindstrøm ikke skulle finne på å omtale seg selv i tredje person, ville hun aldri si «sin» her. Hun har nemlig bedt barna sine vente litt med å lese hennes nye roman. Men er det ikke Lindstrøm som er subjekt i setningen? Jo. Skulle det ikke da være riktig med sin? Jo, men det er det ikke. Fordi verbalet lese fungerer som predikat, og fordi det har barna som underforstått subjekt (og dessuten fordi barna ikke har begynt å utgi romaner ennå), er det hennes, altså morens, roman det er tale om.

Deretter et kongelig eksempel. NRK skrev 18. september i et program om frigjøringen av Finnmark i 1944-45: «Kong Harald takket de russiske soldatene for sin innsats under frigjøringen av Finnmark.» Den daværende prins Harald gjorde sitt under krigen, han også, men han var 7-8 år gammel og noen tusen kilometer unna på dette tidspunktet. 70 år senere, som konge, takket han de russiske soldatene for DERES innsats i Norge i krigens siste år.

Så, som avslutning, et bidrag fra en bekymringskronikk i Aftenposten 23. september: «Foreldrene til disse barna sier de er redde for hva som vil skje med sine sønner og døtre og har vært det i lang tid uten at de opplever å bli hørt.» Jo, foreldrene er redde for sine sønner og døtre. Men de er redde for hva som vil skje med DERES sønner og døtre, for i den siste varianten er det «hva» som er subjekt, ikke «foreldrene».