Kultur

Tre spørsmål om millionbyen Oslo

Oslo vokser i en voldsom fart. Hva slags by er det vi vil få, spør arkitekt Peter Butenschøn.

Er det mulig å se for seg et velfungerende Oslo hvis innbyggertallet bikker millionen? Hvis stadig flere skal bo i denne byen, er det viktig at vi ikke bygger den i stykker

  • Peter Butenschøn

Osloregionen er Europas raskest voksende område. Vi vil få 150.000 flere innbyggere innen 2030, og det må bygges 100.000 boliger i løpet av 15 år, mener byutviklingsbyråden. Det er krise: Vi må bygge mer, raskere, tettere, høyere. Problemene med en slik situasjonsbeskrivelse viser seg når løsningene kommer på bordet. Her skal det stilles spørsmål ved denne veksten, på tre måter.

1: Hvem har bestemt?

Påstanden om en befolkningsvekst på 150.000 på 15 år innenfor kommunens grenser er ikke et faktum, men en prognose fremsatt av SSB, Statistisk Sentralbyrå. I debatten om byutvikling stilles det sjelden spørsmål ved grunnlaget for en slik trendfremskrivning, og det gjøres ikke rede for hvilke forutsetninger SSB bygger på. Er en slik utvikling ønskelig? Det kan bli en selvoppfyllende profeti: Fordi vi får en så sterk vekst, må vi legge til rette for denne veksten. Men vi vet at byutvikling er politisk styrt, eller at den i hvert fall kan være styrbar. Det er ikke statistisk fremskrivning som bygger byer. Dersom vi ønsker en lavere befolkningsvekst innenfor den samme tidsperioden, for eksempel fordi vi mener det er grenser for vekst innenfor en bærekraftig eller sosialt ansvarlig utvikling, kan vi ikke da, gjennom kommunal planlegging og politisk styring, begrense markedets handlingsrom og tilrettelegging av nye boligarealer innenfor kommunens grenser? Og uten at boligprisene kommer helt ut av kontroll?

Et viktig spørsmål i den kommende kommunepolitiske debatten bør derfor være: Hvor stor vekst ønsker vi og er villige til å bygge for? Det er et spørsmål som kan besvares ved først å stille noen tøffe spørsmål om hvilke kvaliteter vi ønsker for den byen vi har. Og, dersom en slik vekst er både ønskelig og ufravikelig, hvor kan veksten best komme: Er det innenfor kommunegrensen, eller er andre deler av hovedstadsregionen kanskje bedre egnet?

2: Hvor kan det bygges?

Produktivitetskommisjonen ga nylig klare begrunnelser for byenes fortsatte vekst. Sterke regionbyer er den beste distriktspolitikken, sa lederen Jørn Rattsø. Regjeringen har allerede vedtatt nye retningslinjer for byutvikling: Bygge tettere og høyere i kollektivknutepunktene rundt storbyene. NHO’s årskonferanse i januar bekreftet dette. Det foregår et viktig plansamarbeid mellom Oslo og Akershus, med en utredning som skisserer seks regionbyer, i Lillestrøm og Jessheim, Asker og Sandvika, Ski og Ås.

Nok plass å ta av

Det er et spørsmål om det er politisk vilje til å ta konsekvensen av en slik regional helhetstenkning. I Lillestrøm er det for eksempel god plass. 100 meter fra landets nest største kollektivknutepunkt, Lillestrøm stasjon, 11 minutter fra Oslo S, ligger eplehager og slitne småhus. Mellom Oslo og Ås gir den nye Follobanen rask tilgang til store tomteressurser i umiddelbar nærhet til stasjoner. På Fornebu ville det vært rom for dobbelt så mange boliger som Bærum kommune har hatt lyst til å bygge, noe som ville gitt et kundegrunnlag for en manglende banetilknytning. I byene som vil ligge en time fra Oslos arbeids— og kulturmarked med nye inter-city-spor – Hamar og Kongsvinger, Moss og Fredrikstad, Drammen og Tønsberg – er det både vilje, evne og tilgjengelige ressurser for en betydelig byutvidelse. I europeisk sammenheng er en times pendleravstand uproblematisk. Mulighetene er til stede: Er det noe vi har nok av i dette landet så er det egnede utbyggingsarealer i bærekraftig avstand med kollektivtrafikk.

Tenk regionalt

Det vil være en verdig utfordring for det regionale plansamarbeidet nå, når det nærmer seg kommunevalg, å stille spørsmål om det ikke kan finnes en mer fornuftig bruk av 40 milliarder for byutvikling enn å bygge ut E18 slik at hundretusener flere privatbiler skal kunne pumpes inn i Oslo der det uansett ikke er eller vil bli plass for dem.

Et problem ser ut til å være at Oslo kommune ikke tør å ta disse regionale mulighetene helt innover seg. Det er flott at det bygges på havnearealene, at det planlegges opp mot 27.000 nye boliger i Hovinbyen, og at det endelig satses på Oslo øst, med Tøyen som viktig bysentrum. Men samtidig planlegger kommunen 10.000 boliger i Gjersrud-Stensrud, et øde område lengst sør i byen der kommunegrensen av en eller annen grunn gjør en slyng innover skograbbene mellom Enebakk og Oppegård. En slik utbygging forutsetter en meget kostbar og langsiktig forlengelse av T-banen fra Mortensrud, eller en jernbanestasjon på Follobanen som Jernbaneverket og Samferdselsministeren ikke ønsker. Hvorfor bygge akkurat der? Det er vanskelig å se noen annen grunn enn at området tilfeldigvis ligger innenfor en gammel kommunegrense.

Andre foreslår bygging på øyene i fjorden, oppover i åsene, eller på takene og bakgårdene og løkkene nede i byen. Og i Oslo Høyre er det fremmet et ønske om å utrede en boligby i Sørkedalen, godt innenfor Markagrensen. Hvordan står det i forhold til regjeringens knutepunktsatsing og bærekraftige ambisjoner?

3: Hva slags by vil vi ha?

Det er mulig vi nå, i kjølvannet av utfordrende prognoser og det høye ropet om å bygge tett og høyt, mister noe annet viktig av syne. Hvis stadig flere skal bo i denne byen, er det viktig at vi ikke bygger byen i stykker, verken for alle de som allerede bor her eller for de nye som lokkes hit. Det bør ropes et varsku. Alt bør ikke være lov, selv om det er høyt og tett og bygges kjapt i gangavstand til T-banen.

Vi opplevde en liknende tendens på midten av 80-årene. Vekstprognosene gikk til himmels, høyhusprosjektene i byen florerte, så kom krakk og konkurser, og anstendigheten og fornuften vendte langsomt tilbake. Nå kan det virke som om slusene igjen åpnes. Med et svekket byplankontor som for det meste saksbehandler innkomne saker fra utbyggere, er det Rådhuset man må vende oppmerksomheten mot. Når Plan- og bygningsetaten stiller krav eller minner om begrensninger som ligger i vedtatte planer, kritiseres de for å sinke utviklingen gjennom tungrodd planbehandling.

Har lært av andre byer

De siste tiårene har vi sett hvordan betydningen av bymessig kvalitet har fått gjennomslag hos byens beboere. Foredlingen av Akerselva, utbygging i Nydalen og på Vulkan, på Aker Brygge og Tjuvholmen, fornyelsen av Grünerløkka og Tøyen, bevaringen av Kampen, ambisjonene om Fjordbyen med Operabygget som juvelen: Alt dette forteller om betydningen av den målestokk, de tilbud og de kvaliteter folk setter pris på, først og fremst i fellesrommet, i mellomrommene, i det offentlige rommet.

Vi har vært ute og sett oss om. Vi har lært av byer i Europa, vi er blitt kvalitetsbevisste og godt vant. Det er nede på gatenivået det viktige finner sted, fra 0 til 3 meter høyde. Er det noe vi for all del må unngå så er det å bygge i stykker disse kvalitetene, tette igjen de byrommene som gir rammer for fellesskapet, gi oss glatte og harde kameraovevåkede fasader, ødelegge de bygningsmessige kvalitetene i de viktige veggene ut mot gater og plasser. Jo tettere vi bygger byen, jo større omsorg må vi ha for kvaliteten av det som bygges, særlig tett på oss.

Høyhusene kommer

Det er mulig jeg ser spøkelser ved høylys dag. Men noen ferske eksempler kan gi ettertanke. Ut mot Tullinløkka vil det halvstatlige Entra bygge en brautende koloss på 42 meter, selv om kommuneplanen setter en begrensning på 30 meter. At Plan- og bygningsetaten, og Rådet for byarkitektur, er avvisende er visst mindre viktig. Entra tropper vel bare opp i Rådhuset. På Majorstua vil OBOS bygge et 22 etasjers boligtårn på Fonteneplassen, et vakkert offentlig rom flittig brukt både av nærmeste nabo Majorstua skole og lokale beboere. OBOS kaller det knutepunktfortetting. På Skøyen vil Orkla bygge et tårn på 21 etasjer, 86 meter høyt, der det i dag ligger et hus i 5 etasjer. (Rådhuset er 66 meter høyt). Det er i tråd med nasjonale planer om fortetting langs knutepunkter, sier Orkla som sin begrunnelse. Og på Fornebu vil Røkke & co bygge i 40 etasjer, 140 meter. Bærum kommune synes det er interessant. Det kan jo gi så god økonomi for T-bane-utbyggingen, argumenterer de. Hva det gir av skygge, vind og fjernvirkning er visst ikke så viktig.

Det kan ende godt

Det er mulig dette går bra, at Byrådet lytter til byens egen stemme og historie og har vett til å tenke seg om og ikke lar seg lure av lettvint argumentasjon om produktivitet og næringsvett. Og det er mulig de ser at kommunegrensen gir en dårlig begrunnelse for uklok utbygging, så lenge det er rom for å utvikle bærekraftig bybebyggelse innenfor en times reise i en stadig mer samspilt byregion. Men vi bør ikke være for sikre på det. Hva slags by er det egentlig vi vil ha? Det kan i hvert fall ikke SSB fortelle oss noe om.