Kultur

Norsk dialektmaraton med dansk krydder

Herborg Kråkeviks kjærlighetserklæring til Norge er en oppvisning i musikalsk kulekjøring.

Herborg Kråkeviks kabaret er original, nytenkt og musikalsk krevende, mener Aftenpostens anmelder. Mona Nordøy/Det Norske Teatret

  • Mona Levin

Herborg Kråkevik har vært endeløst parodiert.

Nå, da hun er hjemkommet etter ti danske år med kabareten «mellom bakkar og Himmelbjerg», er det en nyttig påminnelse om hvor god originalen er.

Hennes mangefasetterte uttrykk rommer alvor og moro.

Hun springer som en norsk fjellgeit fra det pære danske København via monstermaster til norsk alkoholpolitikk, fra julemiddag på Slottet til Grotteboer Jon Fosse.

Avslutningen, en rytmisk forskjøvet «Ja, vi elsker», løfter teksten.

Herborgs syn på Norge i dansk perspektiv – der får man som kjent champagne og 90 forskjellige leverposteier på super’n – er forfriskende, selv om vi vet at Norge er best, penest og rikest.

Om vi klager over den minste ting, er det ja, vi elsker allikevel. Det er hovedbudskapet.

Pompøst

Her er mange budskap, noen av dem nærmer seg det pompøse; Herborg dupper litt i overflaten når hun vil være på det dypeste.

Der slutter innvendingene.

Totalt sett er Herborgs kabaret original, nytenkt og musikalsk krevende.

Den arter seg som et maratonløp gjennom alt som foregår i hennes hode, og får utløp i tekster og sanger som begynner like uforutsigelig som de slutter.

Hun er omskiftelig som vestlandsvær, vakker og plastisk, har en unik sceneutstråling og timing, og hun eksellerer i norske kystdialekter.

Som en Noa i Arken, redder hun et utall nynorske dialekter fra bokmølsbølgen, og de snakker alle i munnen på Herborg samtidig. Virtuost!

Parodier

Som parodiker er Herborg Kråkevik glitrende.

Ingvild Bryn, Kari Bremnes, Liv Ullmann, Karen Blixen, Märtha med alle de trykktunge preposisjonene, og ikke minst Mette-Marit og Jon Fosse karikeres presist og med bravur.

Overgangene er talløse og umerkelige i Erik Ulfsbys regi, og helheten utdypes av musikerne Kjetil Bjerkestrand (tangenter) og Bernt Rune Stray (gitarer).

Bjerkestrands arrangementer er like uforutsigbare som Kråkevik selv, enten de spilles akustisk eller elektronisk.

I enkelte av innslagene ligger musikkledsagelsen som et fritt klangbilde, det buldrer og koker av norsk lyd fra fuglesang til turbindur, mens vokalen flyter over og rundt.

Fleksibel

Håret er det bestandige, uansett har Herborg Kråkevik et skjærereir på hodet, men stemmen har forandret seg.

Den er klokkeren som alltid, men større og varmere, og uendelig fleksibel.

Kjapt kaster hun seg fra det sarte til en kraftversjon av Valdresmarsjen, eller omskaper den utkjørte Medaas-låta «Dar kjem dampen» til en poetisk perle.

Overraskende er det hele tiden fra denne gardsjenta og divaen, solid plantet på jorden med det ene benet i fjøsstøvel og det andre i rosa tangopumps.

Hun byr på seg selv og familien, men alltid innenfor de usynlige grensene som det nå er blitt en sjanger å overskride.

Og hennes dansk er fabelaktig.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Anmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Nostalgi, presisjon og småsnakk

  2. KULTUR

    «Sigrid Undsets storverk Kristin Lavransdatter er vanskelig å komprimere på én kveld»

  3. KULTUR

    Anmeldelse av «Livet er den eneste måten»: En gavepakke for dem som ønsker å bli kjent med en av Polens store poeter

  4. A-MAGASINET

    – Jeg har veldig lite tid til å tenke: «Å, Herregud, hvordan skal dette gå»

  5. KULTUR

    Les de rørende nekrologene over Anne Grete Preus

  6. NORGE

    Ingrid Espelid Hovig bisatt: – En av de aller største i NRKs historie