Kultur

Kjempen har kastet loss

Ingen bås var stor nok. Kjempen sprengte alle. Aldri var han bare visesanger. Eller TV-underholder. Eller forfatter. Eller journalist. Eller samfunnsdebattant. Men alltid menneske, streifende grenseløst på «Vårherres klinkekule».

  • Ellinor Hansen. Adressa.no

Onsdag la Erik Bye sin skute fra for siste gang. 78 år gammel døde han etter lengre tids sykdom. Den svære kroppen med det store hjertet holdt ikke lenger. På kaia står sammen med Tove, kona gjennom 50 år, og familien tre generasjoner nordmenn og vinker trist farvel. Erik Bye var en av oss. Han var folkeeie.

«Nådeløs er denne dag, jeg har ingen sang å synge».

Ordene er hans egne ord, fra diktet «Men når regnet en gang kommer», som han skrev for få år siden. Nå kom dagen. For de aller fleste av oss har Erik Bye alltid vært der. Helt fra vi ble hysjet på og radioen ble skrudd opp når «Vi går ombord» tonet ham inn fra Store Studio på tampen av 50-tallet. NRK var hans kanal. I radio gjerne i trofast trespann med Alf Prøysen og Otto Nielsen i Søndagsposten. I fjernsynet økte hans spennvidde og rekkevidde. Her ble han en institusjon, sin egen avdeling, direkte underlagt fjernsynsdirektøren. Like så vel som han laget tallrike underholdningsprogrammer, åpnet han fjernsynsvinduet til både den nære og den vide verden. I årevis reiste han stadig ut med fotograf Arild Nybakken og producer Knut Midttun, og «bambusgjengen» brakte bilder, møter, mennesker og dokumentasjon hjem inn i stua vår. Fra Asia, Afrika eller USA. Eller Norge. Sin siste store reportasjereise gjorde han i 1992. Da la han ut på det amerikanske kontinent i «Jakten på Mangas Coloradas», den gamle apachehøvdingen. Han hadde en del av sitt hjerte plantet i den amerikanske grasrota, landet hvor han var født, tatt utdannelse og lært livet som ung vagabond. Et annet bilde sitter like godt spikret. Det er fra TV-programmet «Vi går ombord» i 1962. Med bredt smil tar Erik Bye imot høvding Nana Andoalu Kwejan fra Ghana. Den afrikanske stammehøvdingen hadde funnet en flaskepost fra NRK, og svart. Og Bye hentet ham til Narvik. De ble venner for livet. Bye delte vennskapet med det norske fjernsynsriket. Slik han alltid gjorde. Og høvdingen kalte sin sønn opp etter den hvite kjempen fra nord, og gjennom landsbyen N'Glekazo går fremdeles Erik Bye Street. Sammen med «bambusgjengen» har vi fått være med dit også. Høvding eller trell, konge eller småfolk. Erik Bye snakket med alle, på samme måte, uten forskjell. Enten han intervjuet Kongen, fru Kirsten Olsen fra Skåtøy eller Josephine Baker. Det var mennesket som interesserte ham, ikke rang. Men likevel: Kanskje best likte han seg når han møtte hverdagssliterne, dem han kunne røyke en rullngs sammen med, dem med trevler på hendene og med levd liv og historier å fortelle. Og ikke minst var han lutter øre for krigsseilerne; dem glemte han aldri, glødende for rettferdighet.

«Vesle jente du som lytter og kan høre; vesle jente med to øyne som kan se...»

Erik Bye både lyttet og så med småjenta han synger om. Nysgjerrig, med åpent sinn og barnets higen etter rettferdighet. — Jeg er opptatt av den meningsløse død. Av krigens redsler. Av sultkatastrofer. Du føler deg som en liten lus her du sitter bortgjemt i ditt trygge hjørne av verden, sa han i et intervju med Aftenposten en gang. Slik var han, rask til å slå ned på urettferdighet eller når noen led. Det kunne være i det små her hjemme likeså vel som i det store der ute, enten det gjaldt krig eller ulykke.

Han hadde ordet i sin makt, og han brukte det. Men best og kjærest brukte han det med dikt og viser. — Jeg tror på ordet. Jeg er vokst opp i en kunstnerfamilie hvor diktning, sang og musikk var noe opphøyet. Jeg vil slåss for ordet til jeg dauer. Det gjorde han. «Skomværsvalsen», «Anna Lovinda», «Gå til onkel», «Hildringstimen», «Vårherres klinkekuler» og den satirisk krasse «Hersker og narr» vil lenge huskes. Og prosaisten har prentet selvbiografiske minner, historier og refleksjoner i bøker som «Munnspill under åpen himmel» og «Spinn mitt hjul». Ordene kan spinne fortsatt.

Erik Bye holdt på nesten til det siste. I fjor avsluttet han tallrike ekstraforestillinger med «En hildringstime» på Scene West Victoria. Samtidig utga han hele to platealbum, «Støv og stjerner» og «I dur og brått», det siste i lag med Den Kongelige Norske Marines Musikkorps og vant Spellemannprisen. Så sent som 12. september i år var Erik Bye innstilt på å gå på scenen og opptre igjen. På Blå skulle han være med i forestillingen «The Last Shanty — Pow Wow». Den måtte avlyses. Kjempen var syk. Nå er han død. Men hans shanty vil andre synge.

Les også

  1. Kulturministeren: - Etterlot gode kulturopplevelser

  2. Bernander: - Det blir tomt etter Erik Bye

  3. Osvold: - Bye skapte nærhet

  4. Cappelen-direktør: Erik Bye var en stor forteller

  5. Filmskapere mistet en god venn

<b>Folkekjær institusjon.</b> Både som fjernsynsmenneske, visesanger, poet og glødende engasjert medmenneske har Erik Bye vunnet plass i nordmenns bevissthet.