Sterk svanesang

Tommy Tokyos siste album er en vakker avskjed med en unik stemme.

Tommy Tokyo gikk bort i mars. Nå er hans siste album ute.

Tommy Lorange Ottosen, bedre kjent under artistnavnet Tommy Tokyo, døde i mars på St. Olavs hospital i Trondheim. Han ventet på en lungetransplantasjon, men ble bare 50 år.

Tommy Tokyo var en bauta i norsk musikkliv. En artist som gikk sine egne veier med karakteristisk stemme og musikalsk sans. Nå er hans siste album ute. Et storverk som på mange måter oppsummerer hans virke.

Rikt lydbilde

Tommy Tokyo begynte på dette dobbeltalbumet i 2020, og i nært samarbeid med produsent og medmusiker Gøran Grini. Det skulle markere hans 20 år som artist. Han var allerede syk, og albumet bærer preg av både håp og tvil. Slik sett kan det ofte være litt tungt å høre på, men også veldig fint.

Selv om tematikken er trist, leveres låtene med Ottosens sedvanlige glimt i øyet.

Rent musikalsk er dette folkrock med mye personlighet. Tokyo bidrar hovedsakelig med sang og kassegitar, mens Grini trakterer en haug andre instrumenter. Det er et imponerende rikt lydbilde de to har snekret sammen. Platen veksler mellom nedstrippede ballader og sammensatte popkomposisjoner. Man kan høre spor av legender som Bob Dylan og The Beatles i materialet, men også nikk tilbake til tidligere Tommy Tokyo-musikk.

Åpningssporet «I'm Coming Home» starter med mørk blues. En suggererende låt som raskt drar deg inn. Sårt og ekte, men også lekent, noe som gjelder platen som helhet. Den er full av minneverdige melodier og musikalske øyeblikk som får meg til å åpne ørene litt ekstra, og selvfølgelig hovedpersonens særegne vokal, som reflekterer over livet og verden.

Les også

Glimrende, Bob

Vakre låter

Dobbeltalbum er et utfordrende format. Som regel sitter jeg igjen med følelsen av at de hadde tjent på å bli kuttet ned til «vanlig» lengde, men akkurat her synes jeg det fungerer. De 20 sporene er varierte, samtidig som de flyter fint sammen.

Konteksten spiller sannsynligvis inn på opplevelsen, men jeg tror dette ville vært spennende lytting også uavhengig av omstendighetene.

Noen av låtene stikker seg mer ut enn andre. Blant dem har vi «Chesalon», med spor av 70-tallets mer eksperimentelle pop. Den lyder storslagent og drives frem av den samme ærlige tekstverdenen som har definert Tommy Tokyos karriere. Han synger om tålmodighet fra et personlig synspunkt som allikevel føles allmenngyldig.

Ellers har vi «Stranded on the Moon», med et litt løsere uttrykk. Veldig behagelig lytting som viser spennet i materialet her. Også «This Time» må nevnes. En nydelig låt med melodier som drar deg inn. Var, men med skarpe kanter. Ekstra sterkt blir det når platen ender med ett minutts stillhet før Tommy Tokyos sønn Louie Young spiller en kort låt. En rørende avslutning.

Les også

Janove roer det ned

En uredd musiker

Dette er et spesielt album å høre på. Det føles riktig at det har fått tittelen «Tommy Tokyo», for det oppsummerer på mange måter hans rike karriere. Låtene er fulle av klassiske grep og bæres frem av mannens unike personlighet.

Evnen til ærlig selvransakelse blir enda mer slående når man vet hva han gikk gjennom da han skrev musikken.

At han er innom så mange uttrykk i løpet av spilletiden, viser for meg en uredd musiker. En som «gønner på» med ideene sine, uansett hva. Dette er ikke bare en fin avskjed med en særegen musiker, men også et flott album som står på egne ben.

Vår vurdering:

6 av 6