Kultur

«Stoner»: Forsinket suksess på vei til Norge

Reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke.

"Stoner" kom ut i 1965. Etter å ha vært glemt i nærmere femti år, er den nå blitt en internasjonal bestselger. Alle bør lese Stoner i sommer, sa forfatteren Ian McEwan på BBC i fjor.

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

«Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om.»

Stoner av John Williams er på vei til Norge med en rekke slike fabelaktige blurbs i bagasjen. «Noe av det mest fascinerende du noensinne vil støte på», sier skuespilleren Tom Hanks. «Lysende, vakker, nådeløs, trist og klok», sier forfatteren Nick Hornby.

Ingen er bedre enn amerikanerne til å gjenoppdage – og popularisere – eldre mesterverker.

De siste årene er det skjedd med eksempelvis Revolutionary Road av Richard Yates, Desperate karakterer av Paula Fox og Lysår av James Salter.

Slike revitaliseringer følger ofte et fast mønster: En yngre kulturpersonlighet kommer over et gammelt eksemplar av boken, og innser at den forlengst er ute av trykk. Vedkommende skriver et begeistret essay, som snart siteres i inn— og utenlandsk presse.

180.000 i Nederland

John Williams (1922-1994) var slett ingen mislykket forfatter i sin levetid. Han mottok den høythengende National Book Award for romanen Augustus i 1972.

Også Stoner ble mottatt med begeistring da den utkom syv år tidligere, men fikk kun en liten leserkrets og forsvant raskt fra markedet. Den ble relansert i 2003, som resultat av en gryende kultstatus i engere kulturkretser i USA.

Vintage-omslag

Det store gjennombruddet kommer imidlertid i Frankrike i 2011, der den kjente forfatteren Anna Gavalda står bak oversettelsen.

Stoner blir en bestselger også i Nederland og Storbritannia, og er nå under oversettelse til en rekke språk.

Kvalitet selger

Tåler den oppstyret?

Stoner ikke bare tåler det; denne bokens suksess må være en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår i et kommersialisert bokmarked.

For Stoner er ingen driftig lettvekter, akkurat. Dette er stillfarende og melankolsk romankunst for folk som liker å dvele ved detaljer, lese setninger om igjen og bla tilbake for å finne ut hvordan forfatteren sådde frø til det som skulle bli bærende bilder og scener.

Ubetydelig, men lysende

Boken har tittel etter hovedpersonens etternavn. Han er en helt ubetydelig mann, ja, Stoner åpner med en stusslig oppsummering av hans karrière som lærer ved et universitet i Midtvesten.

De gamle kollegene verdsatte ikke William Stoner (1891-1956) noe særlig, heter det, og for de yngre er navnet «bare en lyd som ikke vekker noen fornemmelser.»

Nekrologen er unnagjort i to små avsnitt. Deretter fortelles historien på nytt og i langversjon, og nå med et granskende og sensitivt innenfra-blikk som forvandler denne tilsynelatende tamme skjebnen til et medrivende drama.

Forfatteren faller aldri for fristelsen til å introdusere spektakulære motiv eller eventyrlige tildragelser.

Det er de indre rystelsene i et ganske vanlig liv han formulerer med en presisjon og poesi som får det til å rasle i leserens hjerte.

Odelsgutt blir akademiker

Handlingen starter i 1910, da den nitten år gamle fattiggutten fra bondegård blir sendt til universitetet for å studere jordbruk. Faren tror det kan komme gårdsdriften til nytte. Det viser seg imidlertid at William Stoner har talent for filosofi og litteratur.

Den litterære stilen er en speiling av hovedpersonenes karakter: Det karrige brytes mot det følsomme i stramme setninger med plutselige dyp.

Slik kan det lyde når odelssønnen forteller sin far at han vil bli akademiker: "Stoner prøvde å vekke i ham den betydning og mening han selv hadde oppdaget. Han lyttet til ordene falle ut som fra en annens munn og så på farens ansikt, som tok imot ordene slik en sten tar imot gjentatte knyttneveslag".

Knugende ekteskap

Genremessig har Stoner likhetstrekk med den amerikanske universitetsromanen, der faglige konflikter så ofte fungerer som skalkeskjul for kaotiske følelsesliv, og der det akademiske hierarkiet gjentar seg på seksuelt nivå.

Også vår mann vikler seg inn maktkamper og gjengjeldelsesaksjoner. Han mangler imidlertid talent for den rådende kynismen. Det er lidenskapen denne figuren søker, i forskningen som livet.

<i>Revolutionary Road</i>, med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio. Fra filmen

Slik blir Stoner også en kjærlighetsroman.

Og nettopp i skildringen av ekteskap, erotikk og utroskap, slår det meg hvor radikal den amerikanske 1960-tallslitteraturen er.

Revitaliseringen av både Stoner , Revolutionary Road og Desperate karakterer skyldes kanskje den eksplosive kraften i samlivskonfliktene de skildrer.

Handlingen i disse bøkene er lagt til en brytningstid (1930-1970) der folk fremdeles holdt sammen under uverdige forhold, men der et moderne kjærlighetsideal gjorde det umulig ikke å føle tyngden og tristessen ved et mislykket ekteskap.

Når Stoner opplever lidenskap etter år i et knugende ekteskap, blir han raskt innhentet av resignasjonen: «De tenkte på symbolske handlinger og snakket om opprør, de sa til hverandre at de var fristet til å gjøre noe oppsiktsvekkende, lage skandale. Men de gjorde det ikke, og hadde egentlig heller ikke noe ønske om det. De ville bare være i fred, få være seg selv. Og ved å ønske dette, visste de at de ikke ville få være i fred, og de mistenkte at de ikke ville få være seg selv».

Nummenhet

Stoner har et tydelig historisk bakteppe, med motiver fra både finanskrisen i 1929 og to verdenskriger. Men den delen av tidskoloritten som gjør sterkest inntrykk, dreier seg om hovedpersonens indre liv. I bunn og grunn skildrer denne romanen hvilken nummenhet som oppstår i et fastlåst, inneklemt menneske.

At et slikt portrett har større overføringsverdi til vår egen tid enn vi kanskje tror, må være grunnen til at Stoner får gripetak på moderne og antatt fristilte lesere.

Anmeldelsen bygger på en amerikansk utgave, men Cappelen Damm har gitt oss tillatelse til å sitere fra den norske oversettelsen av John Erik Bøe Lindgren, som utkommer 4. august.

  1. Les også

    Flere forsinkede suksesser

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ingunn Økland: «Geir Gulliksen gjør pinlig sex til god litteratur»

  2. KULTUR

    Bokanmeldelse: «Svak satire over Facebook-Høyre»

  3. KULTUR

    Kitsch eller kvalitetslitteratur? Ingunn Økland anmelder den nye boken av Isabel Allende.

  4. KULTUR

    Forfattere hausser opp kjønnskampen

  5. KULTUR

    «Inferno» av Ari Behn utkommer nå på nytt. Men hvor mye oppmerksomhet skal bøker med selvmordsmotiv få?

  6. KULTUR

    Bokanmeldelse: «Denne romanen om overgrep kan gå rett inn i skolen»