Kultur

Kunnskapsministerens minneord om Lars Roar Langslet (1936-2016)

Ingen har vært viktigere for norsk konservatisme de siste 60 år enn Lars Roar Langslet, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

2006: Lars Roar Langslet er 70 år og har akkurat gitt ut boken <i>Når fuglen letter. </i>
  • Torbjørn Røe Isaksen
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

«Vi faller alle. Denne hånd vil falle.

Se på de andre, se: det er i alle.

Dog er der En, og all vår fallen ender

Endeløst kjærlig i Hans ømme hender. »

R.M. Rilke sitert i Langslets sluttord "Om døden" fra boken Søkelys (Pax, 2015)

De som husker ham fra Universitetet i Oslo og Den konservative studenterforening, sier at det fra første øyeblikk var noe særegent med Lars Roar Langslet. Det var ikke bare hans åpne ansikt og noe monotone stemme. Han virket også sjenert, ja, nesten tilbakeholden, men snakket og skrev med en tyngde og klokskap som vitnet om en gammel sjel. Da han fikk et festskrift til sin 21-årsdag var det nok ment som en parodi på sjangeren – de drev mye gjøn i det litt uærbødige Studentersamfundet – men det lå en anerkjennelse i bunn.

Les også:

Les også

Langslet var revolusjonær i sin omsorg for mediemangfoldet

Valgte mange veier i livet

1958: Lars Roar Langslet var formann for den Konservative Studenterforening.

Lars Roar Langslet kunne ha valgt så mange veier i livet: Redaktør, akademiker, skribent, forfatter eller politiker. Og han valgte dem alle. Som redaktør i tidsskriftet Minerva var han primus motor for et intellektuelt miljø hvis arv lever i beste velgående. Hans magisteravhandling om den unge Karl Marx og fremmedgjøringen var et viktig bidrag til økt forståelse for den unge Marx, og ga ham respekt langt inn på venstresiden.

Som forfatter skrev han viktige portretter av blant andre Olav den hellige, Christian Fredrik, Ludvig Holberg og Olav V. Som skribent i Aftenposten brakte han internasjonale impulser inn i den norske kulturdebatten. Som stortingsrepresentant formet han Høyres kunnskapspolitikk som svar på Arbeiderpartiets radikale vending på 70-tallet, og som statsråd avskaffet han NRK-monopolet, revitaliserte kvalitetsbegrepet i kulturpolitikken og skapte et nytt forskningspolitisk regime som vi fortsatt har i dag. Langslets bidrag på hvert av disse feltene alene ville være nok til å sikre et ettermæle.

1983: Kulturminister Lars Roar Langslet (t.v.) blir intervjuet i nærradioen Radio Motor av programleder Alf Tande Pedersen.

Men det er også en tråd som binder virksomhetene sammen, og som gjør helheten til noe større enn sine enkelte bestanddeler. Jeg nøler med å kalle det Langslets ideologi, fordi merkelappen lett gir assosiasjoner til noe urokkelig og fasttømret, og slik var ikke Langslet. Snarere var det noen verdier og ideer preget ham og alt hans arbeid fra de første, bevisste ungdomsårene, og til han stille sovnet inn hjemme hos seg selv mandag denne uken.Ingeborg Moræus Hanssen om Langslet: Han var gutten fra Nesbyen som ble en stor kulturpersonlighet. Han var en storartet taler, det virket som om han var forelsket i alle han holdt tale for. Les saken her:

Les også

Lars Roar Langslet er død

Tradisjonsbevisst og liberal

1986: Kulturminister Hallvard Bakke (t.h.) og forgjengeren Lars Roar Langslet (h)

Konservatismen var selvfølgelig ikke ny i Norge på 50-tallet, men den var sjelden særlig gjennomtenkt eller presist formulert. Dermed endte den ofte i den ene eller andre grøften. Enten ble konservatisme forstått som ensbetydende med en liberalistisk økonomi, eller så ble den sett som et reaksjonært forsvar for det bestående. Med Lars Roar Langslet og Kvartalskriftet Minerva fikk den moderne norske konservatismen ikke bare et intellektuelt miljø, men en idéhistorisk arv! Det var med Langslet og Minerva at tenkere som Edmund Burke og Alexis de Tocqueville ble gjenreist og kombinert med tenkere som eksistensialisten Martin Büber og poeten T.S. Eliot.

Det eksplisitt intellektuelle tidsskriftet la samtidig grunnlaget for partiet Høyres ideologiske front mot både den økonomiske liberalismen og den systemtro sosialismen. De to – ismene delte nemlig et felles utgangspunkt, argumenterte Langslet, de var mer opptatt av ideene – av skrivebordsfilosofien – enn av mennesket selv, med dets røtter og jordsmonn i kultur og historie.

Langslets konservatisme var moderat, tradisjonsbevisst, etisk betinget og liberal. Samtidig var den internasjonal i utsyn, men ikke blind for verdien i det nasjonale.

Langslet var også en dypt troende mann, og det er umulig å forstå hans konservatisme uten det religiøse aspektet. Særlig ideen om naturretten preget hans syn fra det første til det siste. Samtidig var han aldri moralist eller puritaner, hverken politisk eller personlig. Et åpent sinn ble forent med en åpen dør.

Vår første kulturminister

2011: Lars Roar Langslet ble tildelt Anders Jahres ærespris. Prisen ble overrakt av Åse Kleveland i Universitetets aula i Oslo.

Langslet var en selvfølge i Kåre Willochs regjering. Han hadde nok håpet på utenriksministerposten, men ble i stedet vår første kulturminister. Livet i politikken var ikke uten skuffelser, og det var ikke alltid Høyre ga ham like stor glede. Til tider hørtes det ut som om partiet kun var opptatt av økonomi og dermed glemte sin rike arv, mente han.Denne skepsisen mot den rendyrkede økonomiske tankegangen skyldtes ikke snobberi, enn si at Langslet var usikker på sitt politiske kompass. Det var igjen et utslag av konservativ tankegang: Mennesket er ikke bare en rasjonell agent, enn si en rasjonell klient, det er et åndsvesen. Skjønnheten i tilværelsen – forsøkene på å beskrive det han selv kalte det "uutsigelige" – fantes ikke i politikken eller økonomien, men i kunsten og kulturen.

På Reistad kurssenter en tidlig september i 1953 møtte Lars Roar Langslet sitt store forbilde C.J. Hambro, og ba ham signere et eksemplar av boken Taler . Den gamle høvdingen og den unge spiren. Hambro var formidabel. Larger than life . Han var selvstendig, til tider opprørsk og passet ikke alltid inn i partifolden. Ideologisk var han også, Hambro, men hans konservatisme var basert på holdninger og verdier, til tider usystematisk og ikke alltid sammenhengende. Med Lars Roar Langslet startet den moderne konservatismen i Norge. Jeg vil si det så sterkt. Det er en arv som forplikter, og som vi har mer behov for enn på lenge i de urolige og omskiftelige tidene vi nå lever i.

Han var en mentor for mange, alltid opptatt av de unge. Han var en venn for enda flere. Jeg kommer til å savne ham dypt.

Les mer om

  1. Medier
  2. Politikk