Kultur

Klemmer bort avstand i akademia

På de tre største universitetene fyker studentene rundt i gangene og klemmer professorer. De fleste av professorene elsker det.

  • Cathrine Hellesøy Trygve Indrelid (foto)

Les også:

– Er det i orden at jeg bare er med på klemmingen, for etterpå må jeg løpe! Økonomiprofessor på Universitetet i Oslo, Kalle Moene, har møtt opp for å ta klemmebilder sammen med studentlederne fra landets tre største universiteter: Bergen, Oslo og Trondheim. Bakgrunnen er en storstilt kampanje som har som mål å minske den avgrunnen det synes å være mellom studentene og de som underviser ved universitetene.

Se video der en professor overfalles i vinduet øverst.

Sjenerte

63 prosent av bachelorstudenter har aldri snakket med en professor, viser en undersøkelse fra Universitetet i Oslo. I Trondheim er det kun 29 prosent av bachelorstudentene som mener kontakten er god. Bergen har ikke konkrete tall, men studentlederne bekrefter at den store avstanden er et problem, også hos dem.

«8 av 10 har aldri snakket med en professor» – heter det i klemmekampanjen.

Når vi banket på dørene for å klemme professorer, ble de fleste av dem så utrolig glade
Aksel Braanen Sterri, leder for studentparlamentet ved UiO

– Ja, vi tror tallene er enda høyere enn det denne undersøkelsen viser. Jeg blir overrasket hvis så mye som 20 prosent har vært i kontakt med en professor, sier Aksel Braanen Sterri, leder for Studentparlamentet ved UiO.

– Hva skyldes dette?

– Det er et kulturproblem. Begge parter har en forestilling om hverandre som kanskje ikke stemmer helt og begge parter er litt sjenerte.

Rundt bordet sitter i tillegg Per Martin Sandtrøen, leder for Studenttinget NTNU, Tine Øverseth Blomfeldt, leder for Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen og professor og dekan ved UiO, Trine Syvertsen. Sistnevnte er bortimot flatklemt etter dagens innsats for studentenes kampanje.

– Ja, jeg har det sjelden, kanskje aldri, så gøy på jobb som jeg har hatt i dag, ler Syvertsen.

– Men selv om dere har en morsom vri på dette, så er det vel et alvorlig problem?

– Det er det. Dette er problematisk for den mye diskuterte dannelsen, det kan være en av årsakene til det store frafallet blant studentene, og det kan på sikt redusere forskerrekrutteringen, mener Braanen Sterri, som påpeker at problemet er størst på fakultetene for humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag.

– Det er noe bedre i de naturvitenskapelige disiplinene, men det er på langt nær godt nok.

Her trykker skoen:* Sjenerthet på begge sider

  • Inngrodde vaner
  • For få treffpunkter
  • For få seminarer
  • For få åpne professordører
  • Studenter som ikke benytter seg av de åpne dørene som finnes
  • Frykt
    – Hva er studentene redd for?

– For studentene kan det handle om at vi tenker at vi ikke vil plage professoren med et dumt spørsmål, for eksempel, sier Braanen Sterri.

– Har studentene selv et ansvar for å snu en slik tankegang og begynne å se på seg selv som en ressurs?

Tine Øverseth Blomfeldt bryter inn:

– Helt klart – men det er også et ansvar på andre siden. Professorene må i større grad anerkjenne studentene som likeverdige samtalepartnere. I dag er det stort sett to grupper som har professorkontakt: Det er de superflinke og de «rare», altså de som ikke har så velutviklede sosiale antenner.

– Er det fordi respekten for professorene er så stor?

– Nei, jeg tror det handler mer om at vi føler at det er en avstand, sier Øverseth Blomfeldt.

Hør hva studentene mener i videoreportasjen øverst.

Lav status?

– Jeg mener også bestemt at noe av problemet skyldes at det i enkelte miljøer gir langt større status å forske enn å undervise, og da lider undervisningen og studentkontakten, påpeker Sandtrøen.

–Min erfaring er at mange professorer har aller størst glede av nettopp studentkontakten, protesterer Syvertsen.

Kort fortalt: På dette omfattende punktet ble panelet ikke enige.

Skrekkhistorier

I tillegg til kultur, frykt og sjenerthet ligger de mange skrekkhistoriene tungt i bevisstheten hos begge parter. Mange studenter har erfaring med professorer som er arrogante og lukkede, mens professorene på sin side har møtt en god del studenter som ikke gidder.

Studentlederne har dratt i gang klemmekampanje på de tre største universitetene. Fra venstre: Per Martin Sandtrøen, leder for Studenttinget NTNU, Trine Syvertsen, professor og dekan ved UiO, Tine Øverseth Blomfeldt, leder for Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen og Aksel Braanen Sterri, leder for studentparlamentet ved UiO.

– Jeg har fått mailer fra studenter dagen før eksamen hvor de skriver «jeg ser at boken din står på pensum, men jeg har ikke kjøpt den. Kan du sette opp noen punkter om hva den handler om?», forteller Syvertsen.

De tre studentlederne ler og kvitterer med et eksempel på enkelte professorers frykt for å vise «svakhet»:

– Jeg har opplevd å stille spørsmål som professoren ikke kunne svare på, men i stedet for å si at «vet du, dette kan jeg ikke svare på», så hev han opp en modell som var så komplisert at jeg ikke spurte videre. Jeg viste senere modellen til en annen professor, som sa: «Denne modellen har ingenting å gjøre med spørsmålet du stilte og det vet han jævlig godt», ler Sandtrøen.

– Hva bør skje fremover?

Braanen Sterri lister opp:* Til studentene: Bruk trefftidene som professorene har!

  • Professorene må sørge for at studenten føler at døren virkelig er åpen.
  • Konkret tiltak: Jobbe for å få innført «min professorkontakt». Tanken er at ferske studenter får en professor de skal lunsje med en gang i uken i begynnelsen av studietiden. Denne professoren blir studentens port inn til professorkollegiet.
  • Ha felles arrangementer.
    Selve kulmineringsdagen for kampanjen er i dag. Over 1000 studenter har deltatt på Facebook de to siste ukene, men i dag får studenter og professorer besøk i forelesningssalen, hvor det trolig blir klemming over en lav sko. Den som har klemt flest professorer når uken er omme vinner en iPad. Braanen Sterri tror den ytre sett muntre kampanjen er viktig.

– Ja, nå begynner jeg faktisk å tro det. Når vi banket på dørene for å klemme professorer, ble de fleste av dem så utrolig glade. Det var veldig fint. Så ja, jeg tror dette kan være begynnelsen på noe viktig.

Se vår videoreportasje fra UiO øverst.