Kjell Askildsen med nydelig og rått comeback
Råskapen kommer tydeligere frem når perfeksjonisten blir mindre aktiv.
Anmeldelse av Vennskapets pris av Kjell Askildsen
Kjell Askildsen (86) avsluttet sitt forfatterskap for snart 20 år siden. Jeg har alltid syntes begrunnelsen var trist og liten til en så stor forfatter å være:
Ifølge Askildsen selv mistet han lysten til å publisere etter mottagelsen av novellesamlingen Hundene i Tessaloniki (1996). Det var særlig Øystein Rottem i Dagbladet som fikk skylden. Den nå avdøde kritikeren hadde skrevet en lunkenanmeldelse der han påtalte en viss monotoni i forfatterskapet.
Fortsatte for seg selv
Askildsen fortsatte likevel å skrive – for seg selv. Vennskapets pris inneholder tolv noveller som hovedsakelig stammer fra perioden 1998–2004. Noen av utkastene ble presentert i Alf van der Hagens samtalebok av fjoråret. «Martin Hansens utflukt» ble trykket i en annen og lengre versjon i Samlede noveller (1999).
I de fleste tilfeller har forfatteren ferdigstilt siste versjon muntlig med hjelp av tidligere forlagsredaktør Torleiv Grue og forfatter Terje Holtet Larsen. Selv er han så godt som blind i dag.
Rykk i retning det dramatiske
Askildsen takker sine hjelpere i etterordet. Det vil jeg også gjøre. Ikke alle novellene er helstøpt og avrundet på klassisk Askildsen-vis. De kan bli liggende i grenselandet mellom det gåtefulle og uferdige. Men alle disse tekstene har noe ved seg, og på sitt beste lever boken opp til Askildsens egen høye standard. Den utfyller forfatterskapet og gir nye nyanser til helt sentrale motiver.
Interessant nok gjør forfatteren også et lite rykk i retning av det dramatiske: I Vennskapets pris er det større rystelser enn før, flere seksuelle spenninger, mer uttalt aggresjon. Råmaterialet — og råskapen - kommer tydeligere frem når perfeksjonisten blir mindre aktiv.
Les intervju med Kjell Askildsen:
«Jeg slipper å være den mugne, ensomme mannen som sitter og venter på å dø»
Kikkeren på post
Askildsens forfatterskap er fullt av folk som betrakter verden fra vinduet. Med blikket søker de ut av egne, klamme hjem. De kan også fantasere om at fremmede spionerer på dem fra bak en husvegg eller busk i hagen.
Kikkeren er et bærende motiv i særlig to novellesamlinger: Kulisser fra 1966 – og Vennskapets pris . I Kulisser bruker Askildsen motivet på klassisk, kunsthistorisk vis: Den unge gutten retter kikkerten mot en attraktiv nabokvinne («hun satt og leste med en sigarett i hånden»). Han blir vitne til både erotikk og konflikter på en måte som har sin klare parallell i En liten film om kjærlighet av den polske regissøren Krzysztof Kieslowski.
Datterens venninne
I Vennskapets pris er halvparten av de tolv hovedpersonene kikkere. Martin Hansen bruker en kikkert for å nyte synet av datterens venninne ute i eplehagen. Gustav Herre spionerer på forbipasserende og gjenboere fra vinduet. En navnløs forfatter blir besatt av en nabokvinne som kun viser seg i korte glimt.
Den eneste novellen med kvinnelig hovedperson skildrer to venninner på reisefot i Europa. De er utelukkende opptatt av det vi (med andre ord enn Askildsens) kan kalle people watching – ikke av hverandre.
Vil bli oppspilt
Ingen av disse karakterene er uskyldige, kåte ungdommer. Kikkingen er snarere utslag av livslede og rastløshet. «I håp om å oppleve noe» er nøkkelformuleringen når Askildsen åpner novellen «Willy Hassel» slik:
«Willy Hassel gikk langs den stien gjennom skogen som han så ofte hadde gått, i håp om å oppleve noe. Til venstre for seg hadde han nesten fri utsikt inn mellom ranke furustammer, til høyre vokste et tett buskas som helt skjulte det bakenforliggende, men han visste hva som fantes der (...). Han satte seg på en stubbe litt til side for stien og manet frem bildet av en motstrebende kvinnekropp (...).»
Kikkertypene i Vennskapets pris søker å bli overrasket eller engasjert; de vil ha en reaksjon. Den er ikke alltid seksuell, men har som regel et element av fysisk pirring.
Kjønnet som lynavleder
Overraskelsene i fiksjonen er ofte også overraskende for leseren. Umiddelbart skjønner hverken Gustav Herre eller leseren hvorfor synet av en stakkarslig, mørkhudet mann vekker en uro hos ham som først forhindrer ham fra å skrive videre på et akademisk arbeid, for deretter å slå over i seksuell utålmodighet.
Ingunn Øklands fem favoritter:
Kjell Askildsen spesial
Askildsen gjør uventede vendinger også i novellen «Konrad T.». Den forteller om en middelaldrende mann som opplever å bli ydmyket av sin blinde far. Under et besøk søler faren rødvin med vilje, men avbryter Konrad kontant idet han omsorgsfullt tørker de våte bukselårene.
Neste scene viser Konrad på vei hjem. På bussholdeplassen blir han vitne til et voldelig opptrinn mellom en mann og en kvinne. Med Konrads egen ydmykelse friskt i minne, vil leseren forvente en indignert eller solidarisk reaksjon. I stedet blir Konrad seksuelt opphisset.
I begge disse novellene blir kjønnets reaksjoner et slags barometer for livsfølelsen, en lynavleder for et uvær man har ønsket skulle komme, for å kjenne at man lever.
Morskjærlighet
Askildsen er kjent som den konsekvente minimalisten i norsk litteratur. Heller et ord for lite enn et ord for mye. Han overlater tolkningen til leseren i stedet for å gjøre den selv. Hans mannlige hovedpersoner er gjennomgående fåmælte og foraktfulle. Helt siden debuten i 1953 har han plassert dem i trykkende familieforhold der de gjør galgenhumoristiske observasjoner av livet.
Han var turistsjef i Mandal og etterforsker i Tyskland:
Biografien om Kjell Askildsen er full av snadder og overraskelser
Nesten ingen slipper unna den bistre analysen. Unntaket er – mor. Faktisk finnes det flere nydelige morsportretter i forfatterskapet, eller rettere sagt: De mannlige hovedpersonene kan se tilbake på henne med en viss ømhet.
Det er en slik indirekte morskjærlighet som skildres også i Vennskapets pris . «Etter bisettelsen» er på kun fire sider, men gjennom sparsomme dialoger og lakoniske betraktninger åpner den døren på gløtt til et drama med to brødre og deres mor i hovedrollene.
Jeg sier ikke mer. Men «Etter bisettelsen» kan gå rett inn i undervisningsopplegg og antologier. Dette er skarpskåren og ren novellekunst.
Kjell Askildsen er kanskje skrøpelig og gammel, men kvalitetssansen har han beholdt.
Les også intervju med Jon Fosse, nyslått vinner av Nordisk råds litteraturpris:
