Da Hitler åpnet utstillingen Entarte kunst i 1937, ble den mest totalitære kunstpolitikken den moderne verden har sett satt i verk. Utstillingen viste eksempler på «degenerert kunst» fra de 16.588 verkene som hadde blitt renset ut av tyske samlinger de foregående årene. Den forbilledlige kunsten ble vist på utstillingen Grosse Deutsche Kunst tvers over gaten. Her var kunsten slik nazistene mente den skulle være: naturalistiske forherligelser av det tyske folk og landskap. Vekk var, med noen få unntak, all modernisme.

Få år senere kom en miniversjon av de to utstillingene i Norge, denne gangen slått sammen til én. Nasjonalgalleriets Søren Onsagers Kunst og ukunst fra 1942 turnerte senere, i modifisert form, til Stavanger, Trondheim og Bergen.

Fortsatt sjokkerende

På Kunst i kamp ser vi, foruten dokumentarisk materiale som utstillingskataloger og filmklipp, litt fra de tyske utstillingene og Bergens-utgaven av den norske. I tillegg vises verker av tyske soldater, på oppdrag som kunstnere, i Norge.

At Onsager renset nasjonalgalleriet for «fransksnobberi» og «jødepåvirkning» for bare litt over 70 år siden, er fortsatt sjokkerende. Det går kaldt nedover ryggen på en når J.C. Dahls Bjerk i storm inngår i en slik kunstfortelling.

Motsetninger

I Paladine de Panser vi et ekorn og et esel (?) – begge vendt mot tilskueren. Det har oppstått et rom mellom dem. Deler de en hemmelighet vi ikke får ta del i? Slik rom er tilflukssteder for en kultur hvor alt er gjennomkontrollert.

Det mest interessante her er hvordan politikk og kunst ikke stemmer overens ved nærmere ettersyn. At Edmund Steppes Paladine des Pan kunne inkluderes i Grosse Deutsche Kunst , vitner om en spenning innad i kunsten og vurderingen av den som ikke kunne løses med begreper om sunn og degenerert kunst.Dette gåtefulle motivet slekter nemlig mer på surrealismen enn nazistenes foretrukne estetikk.

Ideologi

I Ernst Liebermanns Ved kysten vises tre lettkledde kvinner som avdekker et idyllisk kystlandskap bak et sceneteppe, som for å demonstrere at deres idealiserte kropper skulle utplasseres i en større virkelighet, slik nazistene ville spre sitt «sunne» kroppsideal utenfor deres opprinnelige territorium.

Kvinnenes introverte holdning, som motvillig inngår i det ideologiske dramaet, skaper en friksjon i realiseringen av utopien. Ser vi på andre verker fra Grosse Deutsche Kunst, er det stive skikkelser, ofte skjult bak et panser av upersonlige gester og mimikk, vi får øye på.

Les også: Under andre verdenskrig rundstjal nazistene private hjem, gallerier og museer i Europa for kunstskatter verdt milliarder.

Spøkelse

I forsøk på å kontrollere kunstens betydning er det alltid detaljer som forteller en annen historie. I Ved kysten dukker det opp et knapt synlig kvinneansikt, som, til forskjell fra sine kuede søstre, ser rett mot oss. Konfronterende, med viltert hår som i et Botticelli-maleri, skapes det et rom mellom betrakter og betraktet som utfordrer ideologien bildet ellers forsøker å realisere.

Hvorfor ansiktet er forsøkt fjernet, er uklart, men det gjør tydelig en spenning som ligger under all kunsten som vises her og tærer på forenklende skiller som «degenerert» og «sunn» kunst.

Les også:

Refleksjonsrom

Min eneste innvending er at utstillingen burde vært større. Utvalget verker er litt for lite til at vi får et skikkelig bilde av det komplekse temaet.

Kunst i kamp er uansett enestående i museumssammenheng. For, som Line Daatland skriver i sitt essay i utstillingskatalogen, «hva er det vi velger bort når vi ikke forteller noe»? Dette er spørsmål som ikke er blitt mindre aktuelle med tiden, for selv uten totalitære ideologier baserer ethvert museum og galleri seg på en inkludering og ekskludering av kunstverk og kunstnere.

Forfølger vi den tankebanen, vil enormt viktige, men kanskje også ubehagelige, refleksjonsrom åpne seg.