Denne anmeldelsen av engelske James Blakes ettermiddagsbesøk på Øyafestivalen onsdag må nesten starte med en utskjelling av publikum. Er det mulig, liksom? Å prate så mye og så høyt mens en artist er på jobb og utleverer såre historier fra eget liv?

Tydeligvis, og det irriterer fortsatt. Intenst. Hva med litt respekt for artisten og de som har kommet dit for å lytte? Stikk bakover, håpløse skravleklasse.