Et mesterstykke

Rester av bosettinger avdekkes i Dublin, som var den mest vellykkete av vikingenes etableringer i Irland.
  • Mona Ringvej

Bergsveinn Birgisson er norrøn filolog, og er tidligere blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Svar på brev frå Helga i 2012. Nå har han for tiden meldt overgang til sakprosaen, og går inn med all sin faglige tyngde og litterære kvaliteter. Der Dag Solstad i romanform nekter seg litterære virkemidler for å komme forfedrene nærmere inn på livet, inntar sakprosaisten Birgisson det motsatte standpunkt. — Jo, han dikter der det er nødvendig. Han vil komme nærmere sine forfedre, da først og fremst den svarte vikingen Geirmund Heljarskinn, forfatterens forfader i tredve ledd bakover.

Birgissons diktning er likevel nøktern, alltid forankret i et enormt forskningsarbeid som levendegjør en historie om Irland, Bjarmeland (Sibir), Avaldsnes og Island. Teksten drar og lokker leseren inn på denne reisen til svært fremmede kyster og kunnskapsfelter. Det handler om folkeslag som er forsvunnet, språk som er borte, vage minner om mennesker som spiste hvalrossmage og drakk blod for ikke å fryse i hjel om vinteren. Hvem var de? Opphavet til Birgissons slekt på Island?

En svart viking?

Birgisson er etterkommer etter en svart viking, en stormann på Island, men hvordan kunne de finne på å kalle ham svart? Hvordan få dette til å stemme overens med de kunnskapene som eksisterer om vikingtiden?

Birgisson lapper sammen denne fortellingen gjennom en omfattende bruk av ulike vinklinger: Lett søkende i kildene, drøftende og akademisk, men kun i den solide, etterrettelige betydningen av ordet. Aldri kjedelig. Så bryter han inn med refleksjoner om vitenskapelighet. Er det vitenskapelig å avvise mytene fullt og helt? Finnes det ikke kunnskaper der også?

afp000622586.jpg

Dernest litterære avsnitt med skildringer av reiseruter disse vikingene må ha hatt for å kunne ende opp med en svart viking – for her er det møte mellom folkeslag det handler om. Og om handel, slavehandel, ekteskapsallianser og ferden mellom de ulike landområdene. Birgisson reiser etter. Deltar på forskningskonferanser og legger frem sine teorier − for så å bli kontant avvist. Inntil nye indisier og funn dukker opp, språklige, arkeologiske eller teoretiske.Tidvis er dramaturgien i boken i nærheten av infotainmentprogrammene til National Geographic, men uten den irriterende musikken som skal jage opp stemningen. Her trengs ikke det. Her ligger rytmen i fortellingen.

Sjenerøs historiefortelling

Det er utsøkt satt sammen. Her er det ikke spart på noe, heller ikke fra forlagets side. Kartene og illustrasjonene er viktige bidragsytere for å inkludere leseren i den sentrale reisen til Bjarmeland, der svaret på gåten kanskje ligger. De norske vikingene drev utstrakt handel med bjarmene. Hvalrossfettet var viktig i impregneringen av skipstømmeret, slik at de ikke ble spist opp av mark ute på havet.

Slike refleksjoner fra det ganske lille til det mest eventyrlig store bidrar til at Birgissons invitasjon inn i hans særegne kunnskapsfelt blir vanskelig å si nei til.

Jeg har aldri før interessert meg noe særlig for Sibir. Ikke før nå. Kanskje ikke egentlig vikingtiden heller. Ikke før nå. Boken er svært verdifull kunnskapsproduksjon i en tid der humanioras fortellinger visstnok ikke er matnyttige lenger. Takk og pris da for faglig trass og innett behov for å fortelle, og for forlagenes innsats for å holde fortellingene i live.

Denne bokens rikdom og spenningskurve avtvinger respekt. Den bør få mange lesere. De vil bli overrasket over hvordan historien fortsatt han så mye nytt å si. Så mange uoppdagede kyster.