Kultur

Håpløse nordmenn i mistenksom studie

Omtrent alt vi nordmenn sier og gjør i innvandringsspørsmål, blir feil, forteller denne grundige og pessimistiske studien ført til pennen av Marianne Gullestad.

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

"Samtidig vil jeg fremholde at problemene stikker adskillig dypere." Utsagnet er noe i nærheten av et refreng i Marianne Gullestads studie "Det norske sett med nye øyne", som i kveld blir gjenstand for debatt på Institutt for samfunnsforskning i Oslo.Den rikholdige artikkelsamlingen rommer da også stoff til både diskusjoner, seminarer og avisartikler: Gullestad gir en bred presentasjon av norsk innvandringsdebatt de siste 20 årene, og med referanse til en rekke innflytelsesrike kulturteoretikere diskuterer den profilerte sosialantropologen kulturelle stereotypier og analyserer språkbruken i offentlige taler, media, dagligtale og fagbøker.Gullestads hovedtese er at den norske innvandringsdebatten i dag rammes inn av en forståelseshorisont knyttet til avstamning og kultur, og at vi mer eller mindre bevisst viser til vår norske "felleskultur" i debatten om integrering av minoriteter. "Felleskulturen" kommer blant annet til uttrykk i innarbeidede forestillinger om hvordan vi har "bygget landet" og ut fra en "trygghet på vårt eget" generøst tar i mot de "uinviterte gjestene" i vårt eget "hus og hjem".

Mistanke

I et tankevekkende avsnitt forteller Marianne Gullestad at hun under arbeidet med innvandringsdebatten mange ganger er blitt møtt med en delvis uartikulert motstand, eksempelvis i foredragsammenhenger. Selv tolker hun dette som et ubehag ved forflytningen av fokus fra innvandrermiljøene til problematiske tenke— og talemåter i den norske majoritetsbefolkningen.Jeg ser to andre grunner til at Gullestad nå kan møte motstand: For det første tar hun et strengt oppgjør med den nye tendensen til å fremføre en direkte kritikk av innvandrermiljøene og avkreve disse miljøene en større samfunnsbevissthet. For det andre - og dette er min hovedinnvending mot boken - kan en mistankens hermeneutikk hos Gullestad grense til direkte vrangvilje.Når Unni Wikan skriver at muslimer i Norge tar "sterkere avstand fra grunnleggende norske verdier enn andre grupper" og "stiller seg fordømmende til sider av den kultur vi har bygget opp", tolker Gullestad det som et krav om at muslimer "helst bør like og være stolt av altnorsk" (min kursiv).Når kong Harald oppfordrer nordmenn til å vise "toleranse og en inkluderende holdning", underforstår han ifølge Gullestad et problematisk sosialt maktforhold knyttet til "oss" som hjelpere og "dem" som hjelpetrengende. Det samme gjelder norske bistandspolitikere. Til og med fakkeltoget mot rasisme - til minne om Benjamin Hermansen - har sine problematiske sider fordi det "bidro til å styrke bildet av "oss" som tolerante og humane".Alt vi nordmenn måtte tenke og foreta oss i innvandringsdebatten, blir feil hos Marianne Gullestad.

Dekkende bilde?

Kan dette bildet sies å være dekkende i et internasjonalt perspektiv? I så fall må innvandringsdebatten i eksempelvis Australia og Danmark karakteriseres som ekstremt rasistisk. I grunnen er det et savn at Gullestad i så liten grad sammenligner nettopp norsk og dansk debatt. Hva gikk galt i Danmark? Kan det samme skje hos oss? I andre sammenhenger har Gullestad antydet at nettopp det lave refleksjonsnivået hos oss kan gi danske tilstander på sikt.Intensjonen med "Det norske sett med nye øyne" er slik sett den aller beste. Men de utallig oppfordringene til selvrefleksjon og selvkritikk munner sjelden ut i forslag til alternativ begrepsbruk. Eksempelvis står dikotomiene "vi"/"de" og "oss"/"dem" sentralt i flere kapitler, uten at Gullestad introduserer og demonstrerer en terminologi hun mener ville være mer passende og mindre rasistisk. Noe av styrken i det fine kapitlet om den norske "negerdebatten" er nettopp at Gullestad diskuterer en rekke alternative betegnelser.Toleranse og selvrefleksjon er selve honnørordene i "Det norske sett med nye øyne". Men det forblir uklart om Gullestad vil sette grenser for toleransen (jfr s. 281). Kanskje kunne en drøftelse av den slovenske sosialteoretikeren Slavoj Zizek skapt bedre balanse? Vi trenger mindre - ikke mer - toleranse, konkluderer Zizek etter å ha opplevd Balkan-krigene på nært hold. Der Gullestad indirekte oppfordrer til en slags overforsiktighet, anbefaler Zizek direkte konfrontasjoner og ertelysten lek med særtrekk hos "de andre". Selvkritikk er bra, men den gjør seg kanskje best i kombinasjon med en viss selvuhøytidelighet?

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. SID

    Skamløse jenter, jeg står klar med sleggen. Glassburene skal knuses. | Jakob Semb Aasmundsen

  2. DEBATT

    Antisemittisme er ikke et muslimsk problem

  3. KULTUR

    Abid Raja anklages i kommentarfeltene for å være muslimsk «muldvarp»

  4. KOMMENTAR

    Problemet er ikke at antallet rasister har økt. Problemet er at de er blitt mer synlige.

  5. POLITIKK

    Retorikkekspert: Listhaug vet nok godt at folk vil tolke noen av tingene hun sier i verste mening

  6. A-MAGASINET

    – I Danmark er det lov å si nesten hva som helst om innvandrere. Tonen er en helt annen enn i Norge