Det var søndag, solen bakte på himmelen, og under den jaget Carl Frode Tiller en vanskelig ball. Han hadde kommet til et par halvfarligheter; en heading med ryggen mot mål og et skudd fra nærmest død vinkel, men det ble med det.

I denne kampen som i den forrige – laget hans slet med å komme seg til virkelige sjanser. Bakover var det for så vidt pottetett: Einar Økland og Ragnar Hovland i midtforsvaret tok seg av alle langpasninger som kom seilende gjennom luften, på midtbanen løp Jon Fosse, Edvard Hoem og Frode Grytten som piskede skinn, og helt bakerst sto dikterhøvdingen Tarjei Vesaas.

Ingen så derimot ut til å ha det i seg å slå denne ene, forløsende pasningen som i all sin enkle genialitet kan åpne et forsvar lik en hermetikkboks. Før, nærmest ut av ingenting, Einar Økland galopperte nedover flanken med ballen i bena; foran mål løp Frode Grytten seg fri fra sin oppasser, og sekunder senere lå ballen i nettmaskene. 1–0. Tiller strakte hendene i været og jublet. I et lite sekund gikk tankene til den forestående finalen. Tredve sekunder senere var den samme drømmen pulverisert. Motstanderne gikk direkte i angrep og utlignet. Minuttet senere var det hele over. 1–1.

Carl Frode Tiller, Einar Økland, Tarjei Vesaas, Frode Grytten, Edvard Hoem – det er sannsynligvis ikke sklitaklinger og gjennombruddspasninger folk forbinder disse navnene med, selv om Grytten visstnok liker å gå med Everton-drakt hjemme i sin egen stue og Hoem innimellom kan observeres på Aker Stadion i Molde. Én av dem, Tarjei Vesaas, er dessuten død. At han i dag løper rundt på en kunstgressbane på Sagene i Oslo, med skrubbsår på kneet etter et ublidt møte med banedekket, har en enkel forklaring: Det er dagen for den årlige Teatercupen, en fotballturnering for og iscenesatt av landets teatre. Skuespillerne som utgjør laget til Det Norske Teatret, har for anledningen trukket på seg sort— og hvitstripete trøyer med nynorske forfatternavn på ryggen.

Og, løpende rundt med «TILLER» i store bokstaver, som et nikk til forfatteren en avis for noen år siden kalte «landets fremste skildrer av hverdagens psykologiske krigføring», finner vi altså Tobias Santelmann (35).

– Nå blir det vanskelig, sa Santelmann, der han sto på sidelinjen etter kampslutt og prøvde å få igjen pusten. To uavgjorte kamper innebar at finalen ville foregå uten Det Norske Teatret.

– Såfremt vi ikke vinner 7–0 eller noe i siste kamp, sa han.

Han flirte og tørket svette fra ansiktet.

– Men det er vel ingen overhengende fare for dét, kanskje.

– Det er jo sånn med skuespilleryrket: Du jobber i flere år med en rekke forskjellige ting, og plutselig kommer alt på kino og tv i løpet av et par måneder.
Simon Skreddernes

Holdt audition på loftet

Rollen som krigeren Rhesus i storfilmen Hercules . Som bestevenn til snøplogførende Stellan Skarsgårds nylig avdøde sønn i Fargo -inspirerte Kraftidioten . Som sabotør og motstandsmann med snø opp til livet i Kampen om tungtvannet. Som hardbarket spaner i kriminalserien Øyevitne . Som Erik, lillebroren til Nicolai Cleve-Broch, i vårens største leirbål på TV, Frikjent . Tobias Santelmann har i det hele tatt vært vanskelig å unngå det siste året.

– Altså, det er jo litt sånn det er med denne bransjen, sier han, sittende utenfor Kunstnernes Hus i Oslo noen dager etter fotballturneringen.

– Forståelsen av tid blir strukket og bøyd litt. Som skuespiller er du gjerne involvert i mange forskjellige innspillinger, kanskje over en ganske lang periode, gjerne to-tre år, og etterpå slipper du det ut av livet ditt. Før det plutselig smeller igjen, og alt du har drevet med disse årene, kommer på kino og tv i løpet av et par måneder. For folk utenfor ser det sikkert ut som jeg har jobbet døgnet rundt.

Loftet mitt, det har skaffet meg flere fine jobber. Jeg gjorde prøvefilmingen til Hercules også der oppe, husker jeg.

Han ler.

– Mens jeg jo egentlig bare nyter en lengre pause fra jobb.

Dette er strengt tatt ikke helt sant, all den stund han og samboeren, VG-journalist Jennifer Bråthen, for bare noen uker siden fikk sitt første barn – en må i alle fall anta at det er relativt lite pausetilstand over akkurat det. Rent jobbmessig er det derimot stille. Enn så lenge. Til høsten starter The Last Kingdom , en av BBCs største satsinger det siste året, med handlingen lagt til 800-tallet og nordmannen i en av de bærende rollene. I seks måneder, mellom november og april, har han vært frem og tilbake mellom Oslo og Budapest, der innspillingen fant sted.

  • Er du interessert i film og tv? Les disse andre sakene fra Aftenpostens kulturmagasin K:

I serien har han rollen som Ragnar the Younger.

– Som ikke har noe med Ragnar i tv-serien Vikings å gjøre, altså. Min Ragnar har kanskje levd, kanskje ikke – man vet ikke. Ragnar er en slags bror for hovedrollefiguren, om enn ikke i blodet, men etter hvert er det så mange som blir tatt livet av, at båndet mellom dem bare blir sterkere.

– Hvordan endte du opp med rollen?

– Nei, det begynte med en prøvefilming jeg gjorde her hjemme, oppe på loftet mitt. Det er jo sånn det er blitt i 2015, sier han og ler.

– I stedet for å gå på audition herjer man rundt i stua eller på loftet hjemme foran et kamera, og så sender man resultatet rundt til de delene av verden der produsenter og casting-agenter sitter. Så jeg gikk opp på loftet mitt, da, og gjorde det man må gjøre for å få en rolle i en vikingserie.

– Øh … tar på et vikingkostyme og ramponerer alt i nærmeste omkrets?

– Ikke fullt så voldsomt, kanskje. Men altså, det loftet mitt, det har skaffet meg flere fine jobber. Jeg gjorde prøvefilmingen til Hercules også der oppe, husker jeg. Det er et stort og fint loft, et gammelt tørkeloft i en bygård på Grünerløkka, med god plass til å herje fra seg.

Rollen som radiooperatør Knut Haugland i "Kon-Tiki" brakte Tobias Santelmann helt til Oscar-utdelingen i Los Angeles.
Filmweb

– Hva med naboene under?

– Nei, det er jo litt dét, da. Det er litt lytt. Av og til er du helt inni en scene, og med ett står det en nabo i døråpningen og skal hente snøskuffen. Eller ber deg, på en vennlig måte, om å holde kjeft siden de akkurat har lagt ungene sine.

– Har du sett det ferdige resultatet?

– Én episode, ikke mer. Men jeg fikk umiddelbart lyst til å se den neste, så det er jo et godt tegn. Det er ikke like store og sexy bilder som i Game of Thrones eller Vikings , et slikt budsjett har ikke serien, men det føles som du ser virkelige mennesker og ikke bare kule karakterer. Nick Murphy, regissøren, har bakgrunn fra dokumentarfilm, så han forsøker å få kamera til å være en slags overrasket observatør. Det synes jeg gir serien en slags ekthet – det er skittent og møkkete og rått mer enn storslått og vakkert og sexy.

Aksel Hennie, Ingrid Bolsø Berdal og Santelmann selv i storfilmen Hercules , Kristofer Hivju i nevnte Game of Thrones og Thorbjørn Harr i Vikings , men ikke minst også de Oscar-nominerte filmene The Imitation Game og Kon-Tiki – norsk film ser ut til å stå sterkere enn noen gang tidligere.

Presset er det samme uansett, om det er en nullbudsjettfilm eller en stor BBC-produksjon.

– Jeg merket det egentlig først med Kon-Tiki . Folk skryter fælt av den fortsatt. Utover det er vi nok egentlig litt heldige som har fått henge oss på danskene og svenskene – de har ryddet mye av veien for oss de siste 10–15 årene. Fordi de har vært så gode så lenge, så blir vi nevnt i samme slengen når folk snakker om «New Nordic Noir» og den slags.

– Har man et ekstra press på seg når man kommer som skandinav og skal spille viking i en stor britisk serie? Det forventes kanskje at du skal ha dette i ryggmargen?

– Det føler jeg ikke så mye på. Presset er det samme uansett, om det er en nullbudsjettfilm eller en stor BBC-produksjon. Jeg for det samme rushet uansett hvilken regissør som roper «action».

Å være på sett handler som skuespiller veldig ofte om én ting: Å slå ihjel tid.

– Av og til sitter du der og venter i ti timer, bare for at scenen du skulle gjort, til slutt blir utsatt til neste dag. Litt som Egil Østenstad mot Brasil i -98, som sto der og trippet og var på vei inn da Brasil tok ledelsen og alle planer forsvant ut ruten og Jostein Flo ble hevet inn i stedet – sånn er det på et filmsett også.

– For meg er fotball den eneste sosiale arenaen hvor det ikke har noe å si hvor du kommer fra på den sosiale rangstigen.
Simon Skreddernes

– Alltid fascinert av Klanen

Om det ikke har kommet tilstrekkelig frem: Tobias Santelmann er glad i fotball. Og elsker Vålerenga. Årets seriestart mot Strømsgodset strømmet han på hotellrommet i Budapest; lagets hjemmekamper ser han på Ullevaal Stadion, sammen med Klanen, som fullverdig medlem.

– For meg er fotball den eneste arenaen hvor det ikke har noe å si hvor du kommer fra på den sosiale rangstigen. Alle samles og enes om denne ene tingen, og du blir nøyaktig like glad og frustrert som sidemannen, enten du tjener 15 millioner i året eller mottar ytelser fra NAV. Og jeg vet ikke om noen annen arena hvor det er sånn.

Dét sagt: Strengt tatt burde han vært Start-fan, oppvokst som han er på Sørlandet. Riktignok på Lindesnes, landets sørligste punkt.

– Jeg burde jo sikkert det, men vi bodde så langt unna Kristiansand at jeg aldri fikk noen egentlig tilknytning til det laget – jeg tror kanskje jeg besøkte stadion én gang i løpet av oppveksten. Så da gikk det i stedet med meg som med så mange andre som kommer til Oslo med en ganske stor fotballinteresse, men uten noen spesiell tilknytning til laget hjemme – du velger deg et lag her. For meg var det ganske enkelt, siden jeg etter noen år også flyttet opp til Vålerenga.

– Klanen har kanskje ikke alltid hatt det beste ryktet?

– Den har nok ikke det, men det begynner jo å bli noen år siden åtti— og nittitallet, og Klanen har også gått foran på en del områder, som i «Nei til rasisme»-saken. Jeg synes alltid Klanen har vært fascinerende – de har en humor og en ironi både når det gjelder dem selv og laget, samtidig som de er spontane og oppofrende.

"Kampen om tungvannet" ble den mest sette norske dramaserien gjennom tidende. Også her var Santelmann med.
NRK

Hans andre lag, Newcastle, har en om mulig enda mer oppofrende tilhengerskare enn Enga. I det fattige nordøst-England er fotball religion.

– Jeg har jo ikke akkurat gjort meg selv en tjeneste ved å heie på dem, sier han og ler.

– De har ikke vunnet serien siden 1926. Jeg ble fan den gang de lå i daværende 3. divisjon og Kevin Keegan akkurat hadde tatt over. Jeg husker at jeg satt med fetteren min hjemme på Sørlandet, og vi liksom «vi kan jo ikke heie på et bra lag, vi må heie på et søppellag». Så da saumfarte vi engelsk andre— og tredjedivisjon og landet på Newcastle, for de hadde vi lest om i Boing. Og plutselig var de nesten best. Han sukker.

– Men etter det har det vært myyyyye rart, da.

Han flyttet til Oslo som 16-åring, gikk på Steinerskolen på Hovseter, fikk hovedrollen i skolens oppsetning av Spelemann på taket («vi var syv gutter i klassen, og tre andre takket nei før jeg ble spurt»), og fant ut at han ville stå på scenen. Han begynte på Romerike folkehøgskole («alle kan Shakespeare på rams når de er 18, så man føler seg jo ganske løk») og søkte tre ganger på teaterhøyskolen før han til slutt kom inn som 23-åring. Umiddelbart etterpå tok han hyre på Det Norske Teatret. Han ler.

– Enda nynorsk var et fag jeg holdt på å stryke i på videregående.

– Er det lett for deg å være skuespiller? Er det noe som føles helt naturlig?

– Lett? Absolutt ikke. Jeg stanger mye. Men jeg er såpass heldig at jeg har fått jobbe med mange utrolig flinke regissører og skuespillere, som gjør all stangingen verd det. Skuespilleryrket er litt spesielt, for det er så intenst – publikum skal kjøpe illusjonen om at jeg og disse andre menneskene på scenen har elsket hverandre i ti år og har tre barn og nå står i en skilsmisse, ikke sant, og da kan du ikke ha masse murer og stengsler for medspillerne dine. Du tvinges til å blottlegge deg, og da kommer man ganske tett på hverandre. Jeg har kolleger jeg har jobbet med i åtte uker som kjenner meg bedre enn venner jeg har kjent i 15 år.

– De gangene jeg har vært mest fornøyd, er som oftest når jeg har vært mest usikker på forhånd, sier Tobias Santelmann, som snart dukker opp i TV-serien "The Last Kingdom" på NRK.
Simon Skreddernes

Fikk matregime fra "The Rock"

På Det Norske Teatret har han gjennom flere år hatt krevende roller, blant annet i Lars Noréns Lys og Carl Frode Tillers Innsirkling, samt i stykker av dramatikere så ulike som Ibsen, Bertolt Brecht og David Mamet. Den vanskeligste rollen? Santelmann flirer.

– Julenisse. Hehe. Helt klart. I mange år har jeg spilt julenisse for en barnehage i Bærum, hvor broren min jobber som førskolelærer. De reiser med buss til Østmarka, og så skal jeg komme tøflende ut av skogen og dele ut mandariner og rosiner. Men det vanskelige er jo at alle kjenner julenissen – plutselig vet de noe om julenissen som jeg ikke vet, som hva alle de åtte reinsdyrene heter, og da sitter jeg jo i saksen, ikke sant. Det er tøft å være julenisse. Pute under drakten har jeg vært helt nødt til å slutte med, for guttene har kommet i den alderen at de slår deg i magen og prøver å avsløre løgnen.

Om julenissen kanskje har et begrenset utviklingspotensial, foretrekker Santelmann i teatersammenheng regissører han kan diskutere og utvikle karakteren med, rett og slett fordi det er hans måte å få forestillingen og rollen inn i blodet på. På film forsvinner gjerne den muligheten.

Det er jo ikke så fett å spise syv ganger om dagen og starte morgenen med biff, eggehvite og grøt.

– Du skjønner jo fort om det finnes rom for å stille de store spørsmålene. Når jeg kommer der på første innspillingsdag av Hercules og jeg har 500 mann eller noe jeg skal mane til kamp, står der foran et helt hav av statister – det er ikke den dagen jeg skal stoppe opp og bare «but what does it really mean?» Da går jeg inn og blir han «yes, sir»-skuespilleren.

Før innspillingen av Hercules måtte han legge på seg syv-åtte kilo. Og legge dem på seg fort.

Til rollen i storfilmen "Hercules" måtte Tobias Santelmann legge på seg åtte kilo og ble utstyrt med personlig trener og matregimet til "The Rock."
Filmweb

– Jeg ble ganske overrasket, for de hadde jo sett prøvefilmen min fra loftet, og jeg hadde også møtt regissøren og produsenten i etterkant. Og så kommer jeg ned to uker senere og har på meg kostyme for første gang, og de får sjokk over at jeg ikke er større. Da tok det syv minutter før jeg hadde min egen trener og et matregime fra «The Rock» sin personlige trener i Los Angeles.

– Åtte kilo på tre uker er mye?

– Det var jo for så vidt interessant å fullstendig forandre fysikk. Men det er jo ikke så fett å spise syv ganger om dagen og starte morgenen med biff, eggehvite og grøt. Jeg er jo glad i mat, men her var det liksom ikke salt og pepper, ikke olje, ingenting. Jeg snek inn en liten krukke chilikrydder, bare for å ha oppå risen. Og følte at jeg jukset.

Tilbake på Voldsløkka. Siste gruppekamp er i gang på kunstgresset. Det Norske Teatret må slå Den Nationale Scene, som har reist hele veien fra Bergen for å delta i årets cup, med syv mål dersom de skal nå finalen. De stopper på fire. Tobias Santelmann tegner seg for to scoringer, det første et kremmerhus i keeperens langhjørne. Han blir stående en stund og tar seg til siden etterpå, har fått seg et spark på ankelen og en saftig lårhøne, halter bort til treningsbagen.

– Bedriftsfotball, sier han og ler.

– Helt kokos. Vikingslag er en tur i parken sammenlignet med dette.

Tobias05.jpg
Simon Skreddernes

Styling: Michael Nybråten (Style management), hår & grooming: Linn Jøssang Helgeland (Style management/Bumble and Bumble), fotoassistenter: Sara Spilling & Håkon Eltvik, stylingassistent: Vilde Bjørnødegård.

Les også: