Kultur

Forfatteren som sluttet å skrive

Kjell Askildsen har sluttet å skrive. En øyesykdom satte stopper for den gleden. Men han har ikke sluttet å snakke.

Tirsdag fyller han 85 år, forfatteren Kjell Askildsen.
  • Rune Hallheim
    Rune Hallheim
    Journalist

Alf van der Hagen har intervjuet Kjell Askildsen til boken "Kjell Askildsen. Et liv". Det er en særegen blanding av memoarer og biografi gjennom 360 sider, i intervjuform, der en av Norges absolutt fremste forfattere forteller om sitt liv.

Mandal hadde lite annet enn motgang å by ham, da han forsøkte å etablere seg som ung forfatter. Novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem skapte oppstandelse i hjembyen. Biblioteket ville ikke ha boken, bokhandelen fikk ikke stille den ut, og han mistet stillingen som turistsjef. Boken førte også til et brudd med faren. Kjell Askildsen hadde to små barn, og sto uten jobb og tak over hodet. Fikk det ham aldri til å tvile på at forfatterskapet var en farbar vei?

— Nei, jeg var fast bestemt på det fra jeg var ganske ung. Jeg var leder i skoleavisen, den var svært religiøs, som jeg også var i den alderen. Den kan ikke dokumenteres, og det er ikke jeg lei for. Jeg anmeldte bøker i skoleavisen, og skrev om blant annet Den gule serien. Nei, jeg ville bli forfatter, det gikk langt tilbake, sikkert til tolv, tretten års alder.

FOT__E3A4878-267-4hFULG4lu1.jpg

— Og din spesielle skrivemåte er der allerede fra den første boken, selv om det kanskje er polert senere?

— Jeg hadde jo Hemingway som ideal ganske tidlig. Novellene vel å merke. De betydde mye for meg. De satte seg fast, og da jeg ble 17-18 år var det noveller som ble mitt ideal.

- Som forfatter er man allmektig, man kan dra inn hva som helst, men du avstår fra det? Egentlig gjør du det ganske vanskelig for deg selv med alt du gir avkall på?

— Det dukker vel opp ting av og til, men da i kraft av de ordene som står forut. Jeg er en veldig langsom skriver. Da jeg skrev, gikk jeg til mitt arbeid hver dag. Gjerne ute på kafe, med den lille notatblokken min. Det høres nesten umulig ut å si det, men jeg leter etter den første eller de to-tre første setningene, og så bygger jeg videre på det. Det må være en situasjon eller et bilde jeg ser for meg. Slik begynner de fleste novellene, og da vet jeg ingenting om de personene som dukker opp. Det bare gir seg selv når jeg er i skrivemodus. Hvis jeg får det til, bygger jeg setning på setning. Det blir liten produksjon av det, men desto sikrere er jeg på at det blir bedre noveller. Det er veldig sjelden jeg stryker mer enn de to-tre siste ordene i den setningen som foreligger. Det er en merkelig måte å skrive på, jeg vet ingen andre som gjør det, men det er måten jeg kan gjøre det på, for da har jeg hele tiden denne spenningen i meg. Hvordan skal dette gå, hvem er disse menneskene, hva har de inni seg?

- Mer eller mindre alle som underviser i skriving sier bare skriv, skriv, skriv, og så skal man stryke etterpå?

— Det er det dummeste råd man kan gi. Jeg kan tenke meg at lyrikere nærmer seg den måten jeg skriver på. Men det er veldig langsom progresjon i novellen.

- Når du er der du er i dag, ville du ønsket at det var større og flere bøker igjen etter deg?

— Nei, ikke i og for seg. Men jeg skulle gjerne hatt den besynderlige gleden som ligger i å vite at jeg fikk det til. Den følger meg i novellene utover. Jeg kaster aldri en ferdigskrevet novelle. Jeg har strøket og kastet for å komme frem til noe, som bare slutter der man kan fortsette. For at det ikke skal være et stort punktum på slutten.

— Det skal være noe å gå videre på?

— Ja. Det er jo å dikte. Bare at det ikke er rytme i det. Men rytme skal det også være.

- Og rytme er det. Har dette noe med din interesse for musikk å gjøre?

— Ja, det tror jeg. Musikk har betydd veldig mye for meg. Jeg har vært en musikknyter siden tidlig i tenårene. Jeg vokste opp i et hjem hvor man likte klassisk musikk, men da min bror kom hjem med en grammofon og satte på det som ble kalt negermusikk, var det bom slutt fra fars side. Selv om det var religiøse sanger med Mahalia Jackson. Det gjorde liksom ingenting.

- Hvorfor denne boken?

— Det har vært andre som har vært ute etter meg, som jeg har sagt nei til. Grunnen til at jeg har sagt ja til Alf van der Hagen, som jeg ikke kjenner dypt fra tidligere, er nettopp lesningen av boken om Dag Solstad. At den var så god. Dag sa ikke så mye om seg selv som jeg sier om meg, så da er kanskje denne boken til og med blitt bedre enn hans.

- Hvordan er det å bli gammel?

— Det er helt okei. Absolutt helt okei. Jeg har det godt, virkelig godt. Jeg ville være en belastning for en partner, hvis det ikke var en kvinne som Gina. Jeg er mye eldre enn henne, men den forskjellen i alder slår aldri ut i noe ubehagelig. Vi har et så rikt, godt forhold til hverandre, og hun kan alt det jeg ikke kan. Jeg slipper å være den mugne, ensomme mannen som sitter og venter på å dø. Det som er igjen av livet mitt, ser jeg som noe fint. Jeg har det bedre enn de fleste andre på min alder. Tror jeg. Jeg tror ikke noen slår meg i å være tilfreds i en alder på 85 år.