Når skrev du sist et brev som skulle være bra? Som du tenkte at mottageren ville ta vare på og kanskje lese flere ganger?
Jeg skrev slike brev for omtrent tyve år siden, da kjæresten min bodde i andre byer. Brevene fra ham er det eneste jeg tar vare på av gamle papirer.
Endeløs skriftproduksjon
I 2013 skriver nordmenn som aldri før, men i mindre pretensiøse formater.
Fremtidens bibliotekarer får det kjedelig når de skal systematisere vår endeløse skriftproduksjon. Bare tanken på at Nasjonalbiblioteket skal ta vare på denne tekstmassen, må virke lettere utmattende på en hel yrkesgruppe. Digitaliseringen har gitt skriftspråket et demokratisk løft – og samtidig skapt nye skiller mellom hverdagstekster og eliteskrift.
For det er jo ikke slik at eldre former forsvinner, selv om de færreste bruker dem. Snarere kan selve nedgangen skape ny interesse. Å fornye en døende sjanger blir et poeng i seg selv. Om ikke lenge kan brevet få samme status som vinylplaten; en eksklusiv formidlingsform med så mange slitesterke kvaliteter at den overlever – og blomstrer – til tross for tekniske nyvinninger.
Film, litteratur og Roger Federer
De siste årene er det samlet og publisert en strøm av brevsamlinger.
Det dreier seg ikke bare om avdøde forfattere som levde i brevets storhetstid, som Samuel Beckett, Saul Bellow og Italo Calvino (utkommer i mai). Nålevende forfattere eksperimenterer med sjangeren. Det beste eksempelet nå er korrespondansen mellom Paul Auster og J.M. Coetzee.
De to verdensberømte forfatterne har akkurat publisert sine brev i bokform på det amerikanske forlaget Viking Penguin. Here and Now: Letters 2008–2011 er en søkende og smart korrespondanse om alt fra film, litteratur og sex til finanskrise og utsøkte sportsprestasjoner, det siste som regel eksemplifisert ved tennisspilleren Roger Federer.
Uten e-post og mobiltelefon
For norske lesere er det litt morsomt at Paul Auster har flere humoristiske kommentarer til erkenorske tradisjoner som han møter i sin norsk-amerikanske svigerfamilie. Siri Hustvedt er i det hele tatt svært nærværende i boken, blant annet fordi hun i begynnelsen blir en slags formidler av brev fra Coetzee til Auster. Sistnevnte har nemlig ingen e-postkonto.
Ja, Auster (67 år) er viden kjent for sin digitale ignoranse. Han har ikke engang mobiltelefon. Selv skriver han klassiske brev på skrivemaskin og sender dem i posten til Coetzees australske adresse.
Datapionér
Nobelprisvinneren Coetzee (73 år) er derimot noe av en datapionér. I ung alder flyttet han fra Sør-Afrika til England for å jobbe som programmerer. Når det gjelder forsendelse av brev, foretrekker han fortsatt konvolutter med frimerke, skriver Coetzee. Dersom han har vært "out of action" i en lengre periode, kan han likevel føle behov for å utnytte "the energy of the Internett". Men e-postkontakten med ekteparet Auster/Hustvedt viser seg å være såpass tungvint at Coetzee går over til – faks. Slik når han enklest frem til Auster.
Som brevskriver blir Paul Auster representant for en tradisjon som blander refleksjon og anekdoter, private erfaringer og politiske perspektiver. Han skriver levende brev som bekrefter vennskapet og driver samtalen fremover.
Brevene fra Coetzee er av en ganske annen karakter. I e-posten kan han være hverdagslig og praktisk. Men selve brevet er stilfullt og intellektuelt, et vedlagt dokument med overskriften "Letter to P.A." Ofte unnlater han helt å svare på Austers personlige spørsmål, og lanserer i stedet et tema til drøfting. Det er nesten så man mistenker at i hvert fall Coetzee, som tok initiativ til korrespondansen, planlegger å publisere den allerede under skrivingen. At brevet ikke er en personlig og privat henvendelse, men et litterært forsøk.
Kjære uvenn
Man får den samme følelsen av å lese korrespondansen mellom de franske forfatterne Bernard-Henri Lévy og Michel Houellebecq. Public Enemies (Random House) er full av polemikk og iscenesettelse, og de to tiltaler hverandre på en måte som synes myntet på offentligheten.
Du er en spesialist i "farsepregede mediestunt" og du "fornærmer til og med de hvite skjortene du alltid bruker", skriver den misantropiske Houellebecq i sitt første brev til den flamboyante Lévy. Mitt ego er "brannsikkert" i møte med fornærmelser, svarer Lévy. Etter slike forpostfektninger om ulike attityder, glir boken over i meningsfulle brytninger om litteratur, biografi og politikk. De utvikler også en viss omsorg for hverandre. Lévy advarer eksempelvis sin pennevenn mot å bruke et begrep som vil vekke anstøt "når disse brevene blir publisert."
Brevvekslingen gir dem begge en glimrende anledning til å forklare seg for offentligheten, men stilet til en annen person av et visst format.
Akkurat det er ingen ny strategi. Eksempelvis publiserte Alexander Kielland brevvekslingen med Bjørnstjerne Bjørnson mens de begge levde. Tilbake på 1700-tallet skrev forfattere såkalte kunstbrev ment for offentligheten.
Kjære venn
Til sammenligning er det nesten rørende å lese korrespondansen mellom poetene Tomas Tranströmer og Robert Bly. Air Mail 1964–1990 (Flamme forlag) er nylig oversatt til norsk, og gir et nydelig bilde av et vennskapelig forhold der to dedikerte diktere og oversettere deler ideer og gir hverandre litterære råd. De kan tegne i margen, fortelle om barna sine, legge ved dikt eller utkast til artikler.
Disse brevene skaper et fortrolig rom, slett ingen scene. Begge brevskrivere virker ujålete og lite selvhøytidelige. De lever fremdeles, men brevvekslingen tok brått slutt i 1990 da Tranströmer fikk slag. Det siste brevet han skriver til vennen i Minnesota ender imidlertid med et forklarende PS: "Vil du at dine brev til meg skal oppbevares på Uppsala universitetsbibliotek? De vil ta vare på papirene mine. Dystre bibliotekarer …"
Skjermbrev
Hvilken forskjell gjør det om brevet er sendt via post eller Internett? Air Mail inneholder i hvert fall mange bemerkninger om postgangen mellom Sverige og USA. Det er en treghet i systemet som gjør at man skriver på tvers av hverandre, venter utålmodig på svar, kjenner på avstanden. Kanskje gir også papir og frimerke en andaktsfølelse man ikke får ved å trykke avsenderfunksjonen på e-posten eller sosiale medier.
Den store forskjellen ligger likevel et annet sted. De færreste påtar seg rollen som brevskriver når de sender e-post og tekstmeldinger. Som sjanger styres "skjermbrevet" av funksjon, ikke stil.
Det er denne distinksjonen som blir tydelig i Here and Now. Når Coetzee skriver e-post (som vel å merke er funnet interessante nok til å inngå i boken), bruker han den sedvanlige sjargongen for dette formatet. Alle andre ganger får man på følelsen av at han oppretter et eget word-dokument eller bruker brevpapir. Han setter seg fore å skrive en ordentlig tekst som skal holde avstand til den muntlige pludringen.
En forfattergreie
Hvis brevet står foran en renessanse, tror jeg det vil følge nettopp en slik kurs. Det vil nærme seg essayistikken, få en litterær form og selvbevisst skille seg fra samtidens stil og toneleie. Det fornyede brevet vil stå i sterkere opposisjon til den endeløse strømmen av digitale meddelelser som har erstattet håndskrevne og poststemplede brev. Brevet blir i enda større grad et forfatteranliggende.
Kanskje er det like greit at allmennheten i dag uttrykker seg i mindre høytidelige former? Skjønt, studier i vanlige folks brev (for eksempel de såkalte Norgesbrevene) viser at brevskriving på 1800— og 1900-tallet var en anstrengelse og en formidlingsform som hadde stor tyngde. Jeg forestiller meg at brevet av samme grunn gjorde sterkere inntrykk på adressaten.
I hvert fall vet jeg nøyaktig hva jeg skal svare på spørsmålet om hvilke gjenstander det er viktigst å redde ut dersom leiligheten skulle brenne. De gamle brevene fra mannen min, så klart.