Kultur

Anne Grete Preus: Poetisk rocker, rå poet

«Hvis lyset slukner, vær så snill å tenne det igjen.» Disse ordene på en liten lapp fant Anne Grete Preus under et tre i Slottsparken etter 22. juli. Det er sånt det blir musikk av, det er slikt det kan bli poesi av.

- Jeg er glad for at vi nå lever i en tid der det liberale venstre i bred forstand ikke lenger dominerer hele norsk kulturliv. Det er mulig å ha andre referanser og preferanser, sier Anne Grete Preus. Foto: TRYGVE INDRELID

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

Dette intervjuet ble første gang publisert i 2012.

Det blir det ofte hos Norges grand old rockelady. Hun er en svært reflektert og litterær musiker og artist.

Litt selvkritikk som kulturredaktør: Litt for sjelden intervjuer vi musikere så lenge det ikke dreier seg om en ny utgivelse, når de har noe å «selge». Synd, for noen av dem er minst like gode tenkere og like reflekterte som forfattere og forskere. Bjørn Eidsvåg er et godt eksempel. Jeg intervjuet ham for en tid siden mens han var intenst opptatt med å skrive, men uten å ha noe annet å promotere enn sine egne kunnskaper og meninger.

Av samme grunn ville jeg snakke med Anne Grete Preus.

Midt i prosessen

Hun gir stadig konserter Norge rundt, og holder nå på med en ny plate som kommer neste år en gang. Derfor er det en musiker midt i en prosess jeg møter. Og det er tross alt den situasjonen musikere er i det meste av tiden — den normale tilværelsen som skapende kunstnere.

I 2013 er det 25 år siden Anne Grete Preus’ første soloplate, Fullmåne , der hun tonsatte Jens Bjørneboes dikt. I dag synes hun Bjørneboes dikt kan være i overkant gammelmodige og svulstige, men retorikken tiltrakk henne den gang og fascinerer fortsatt.

— Jeg så en sterk inderlighet som gjorde at innholdet snakket til meg. Dessuten er Bjørneboe ikke bare høytflyvende som i «Ynglingen»: «Og jeg som skulle være som en pil, på vei mot målets høye helligdom». Han er også konkret som i «10 bud til en ung mann som vil frem i verden»: «Det første bud er ganske lett, de som er flest har alltid rett.»

Les også

Anne Grete Preus er død, 62 år gammel

Kunstnerisk anoreksi

— Er du redd for sentimentalitet i musikken din - små eller store ord for store følelser?

— Nei, burde jeg være det? Det kommer selvsagt an på hvem sentimentaliteten er på vegne av. Hvis man blir veldig rørt av seg selv, er det ikke så stilfullt. Men etter en tid da komponistene har vært livredde for melodier , billedkunstnerne for motiver og forfatterne for fortellinger , lengter vi kanskje ut av den kunstneriske anoreksien, sier Anne Grete Preus.

De siste par årene har hun prøvd å skrive skjønnlitterært. Helst vil hun være både musiker og forfatter, forteller hun, vil ikke velge. Men hun vet slett ikke hva det blir til med fiksjonen. Morgenbladet kalte det uansett en «debut» da avisen trykte en Paris-fortelling av henne i vår.

«Jævla lesbe!»

Første gang jeg selv så Anne Grete Preus var en lettere absurd opplevelse som rystet meg litt. Det var en gang tidlig på 1980-tallet da en slags messebåt kom til mitt hjemsted Odda i Hardanger. Preus holdt konsert sammen med sitt band Can Can. Jeg husker ikke hva de spilte, men glemmer ikke at en skolekamerat plutselig viste Anne Grete Preus fingeren og ropte høyt gjennom lokalet: «Jævla lesbe!».

Det var mange år før jeg selv kom ut av skapet, og muligens en medvirkende grunn til at det tok tid. Og det var enda flere år før Preus gjorde det.

- Vi lever i et så tilrettelagt samfunn at det går på friheten løs. Friheten til å gå til helvete er faktisk viktig, mener Anne Grete Preus. Foto: TRYGVE INDRELID

Et menneske som en by

Mitt andre minne om Preus’ musikk hadde nettopp med å «komme ut» å gjøre. Tidlig på 90-tallet lå jeg på en sofa i min studentleilighet og så opp i taket og ut på den grå Bergens-himmelen, og lyttet til Anne Grete Preus’ «Jeg er en by»:

Jeg er en by

Med hundrevis av gater

Men skal jeg være ærlig

Kjenner jeg bare noen av dem

Og når jeg reiser fra et sted til et annet

Tar jeg en velkjent vei

Der jeg vet jeg finner frem

Så tenkte jeg: Dette går ikke lenger, det må gå an å leve helere og med mer av meg selv. Slik sett ble Preus den utløsende årsaken til at jeg kom ut av skapet. En helt vanlig og for så vidt banal historie, men også et eksempel på at kunst kan skape eller forme verdier.

— Hvorfor tok det så mange år før du selv kom ut som lesbisk?

— Jeg føler ikke at jeg noen gang har vært i et skap, men har levd privatlivet mitt åpent for dem som har vært berørt av det. Jeg syns seksuelle preferanser er noe privat, og er dessuten tiltalt av friheten som ligger i tanken at det ikke finnes homoseksuelle eller heteroseksuelle mennesker, men handlinger. For meg har det vært udramatisk, som å være venstrehendt. Det blir bare politisk hvis det er forbudt eller blir diskriminert. Jeg er klar over at noen har gått foran meg med store personlige omkostninger og banet veien, revet ned fordommer. Slik at jeg kunne få en plass i offentligheten som artist uten å måtte bli avkrevd å bekjenne mitt seksualliv. Det er også en menneskerett.

Himmelsk korrekturlakk

Jeg har mange sterke inntrykk av Anne Grete Preus’ tekster og melodier foran musikkanlegget, men den foreløpig siste live -opplevelsen kom i et større selskap der hun brått reiste seg og sang om snø som «himmelsk korrekturlakk» fra albumet Mosaikk fra 1998:

Alt går litt langsommere her på jorden

Når hele himmelen faller ned

Det er himmelsk korrekturlakk både over oss og rundt oss når vi møtes i Frognerparken en hustrig vinterettermiddag for å snakke om - tja, kunsten og samfunnet. Intet mindre.

Ondskapen i oss

På den neste platen har hun blant annet brukt en setning fra 1500-tallsmartyren John Bradford. Han er ute og går med en venn, så ser de en gruppe med fanger som skal henrettes. Da sier han: «There, but for the grace of God, go I.»

— Denne setningen sier noe om hvordan mennesker er forbundet, hvordan vi ikke kan sette ondskapen utenfor oss selv. De fleste av oss har potensialet, men skjebne og tilfeldigheter skiller oss fra hverandre. Likevel, vi har ansvar for eget liv og egne handlinger, det må være klart. Etter terroren 22. juli 2011 sto nasjonen og dirret, og de fleste var opptatt av å ta avstand fra det som hadde skjedd. Men hatet bor i oss alle.

— Og meningene, konspirasjonsteoriene og hatet mot mediene og politikerne som «svikter landet» er Anders Behring Breivik som vi vet slett ikke alene om.

— På ingen måte. Vi har på mange vis trodd at vi er spesielt beskyttet i Norge. Det har eksistert en tillit mellom mennesker som nesten er gammelmodig, og også rørende.

Hvis lyset slukner...

— Jeg mener det er fullt mulig å kombinere et svært åpent samfunn med større sikkerhet rundt offentlige personer og institusjoner.

— Det er det viktig å innse. Ved et av blomsterhavene i Slottsparken i tiden etter terrorhandlingene 22. juli fant jeg forresten en melding under et tre. Der stod det et kubbelys og brant, ved siden av lå en fyrstikkeske som det var stukket en liten rød lapp nedi. Og der sto det: «Hvis lyset slukner, vær så snill å tenne det igjen.» Jeg bruker denne viktige meldingen fra unge nordmenn på den kommende platen.

— Hva slags utgivelse er det du arbeider med?

— Jeg har arbeidet med den i halvannet års tid, både i New York, ved Middelhavet og her i Oslo. Det ser ut til å bli bare egne tekster og melodier, men jeg vurderer også en av Bob Dylan, jeg har oversatt ham før. Denne gang hans «Every grain of sand». Det er jo slik i dag at skriving, komponering og innspilling flyter mer over i hverandre enn før. Når jeg sitter og lager demoer er de ofte så teknisk gode at de egentlig er første del av innspillingen. Men jeg er sen og sakte av meg, bruker lang tid, legger ting fra meg og tar dem frem igjen lenge etter.

— Hva hører du på av musikk nå når du holder på med noe nytt selv?

— Åååh, det er veldig mye forskjellig. Fra Bach og Brahms til Bob Dylan, Kate Bush, Jeff Buckley, Natalie Merchant og Patti Smith, som jeg elsker. Bon Iver har jeg også hørt på i vinter, etter å ha blitt tipset av unge venner. Av spesielt interessante norske musikere synes jeg Susanne Sundfør er veldig begavet, like ens Emil Nikolaisens Serena-Maneesh. Jeg vil også trekke frem Kåre Vestrheim som jeg nå jobber med på den nye platen: svært musikalsk, kompetent og uredd. Det finnes norsk pop i dag som både er fengende og dristig nyskapende, og som viser at den ikke er redd for å hente inspirasjon fra hele musikkarven.

Friheten til å gå til helvete

Anne Grete Preus mener enhver kunster må være en opprører.

— Hva gjør du selv opprør mot, da?

— Kunsten må alltid ha i seg kritikk og frihetslengsel. Bare det å la være å gå med strømmen, men stikke ut sin egen vei, er et opprør - selv om det er så mye enklere i et samfunn som vårt å slutte seg til flertallet. Vi lever i et så tilrettelagt samfunn at det går på friheten løs. Friheten til å gå til helvete er faktisk viktig. Vi ønsker da ikke et samfunn der det finnes et sikkerhetsnett for absolutt alt, der det er umulig å feile grovt?

Jeg har aldri vært en outsider. Men da jeg var yngre og bodde ganske kummerlig på noen få kvadratmeter med toalett på gangen, følte jeg meg fri på en annen måte enn mange unge kan i dag, med det ekstreme prisnivået i boligmarkedet.

— Er det vanskeligere enn før ikke å følge strømmen?

— Det er vanskeligere enn før å avkle samtiden og dens autoritære strømninger. Autoritetene hos oss er ikke generaler i uniform eller kapitalister med ridepisk. Den gode hensikt, det uimotsigelige, kan også binde oss på hender og føtter. Vi er flinke til å være flinke. Det kan vi bli så oppslukt av at vi glemmer hva vi er flinke til.

Det er ikke lett å være kunstner i et tilsynelatende harmonisk samfunn, nettopp fordi det er vanskeligere å avkle samfunnet og de menneskelige betingelsene vi lever under. Men det er oppgaven. Og vi lever med en dobbeltmoral, vi lever så godt med hvor vanvittig godt vi har det. Samtidig som vi lever med dem som faller utenfor, enten det er rumenske tiggere eller de mest underprivilegerte i den norske befolkningen, sier Anne Grete Preus.

En behagelig dobbelthet

— Men det er legitimt å problematisere hva det fører til at noen hundre romfolk inntar nokså sparsomme parker og grøntområder i Oslo sentrum. Det er iallfall et ordensproblem som jeg skjønner at mange reagerer på.

— Det fjerner likevel ikke den dobbeltheten vi lever så komfortabelt med. Jeg hevder humanistiske og kristne verdier samtidig som jeg altså lever godt med at de ikke lar seg gjennomføre for alle. Som romkvinnen med pappkoppen utenfor Uranienborg kirke på søndager, når jeg kommer svinsende i min cashmirfrakk etter en søndagsfrokost med tente lys, sild og egg. Vi er vel omtrent jevnaldrende. Hun tannløs, dårlig kledd og frossen. Jeg tar for gitt alt det jeg har fått ved å komme til verden i et samfunn med sterkt demokrati, gratis skolegang, solid offentlig helsetjeneste og gode foreldre i ryggen. Verden er grunnleggende urettferdig. Å befinne seg vel med det er et tvilsomt menneskelig trekk.

Med det gode på sin side

— Ser du noen autoritære trekk å reagere mot i Norge i dag?

— Det er for mange i majoriteten som mener de har et mandat fra det gode, særlig på den liberale venstresiden og blant sosialdemokrater. En som var redaktør i en større norsk avis sa til meg under utdelingen av Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen, som jeg for øvrig synes har et morkent menneskesyn: «Jeg skulle ønske prisen hadde gått til en som vil gjøre verden til et bedre sted!»

Da tenkte jeg: Oj, så du tror ikke Monsen også vil dét, bare ut fra sitt eget prosjekt? Noen mener de er alene om å kunne definere det gode, men det er en naiv og snever innstilling. Det er som Bob Dylan sier det: «You never ask questions to someone who has God on their side». Du skal ikke stille spørsmål ved den som har mandat fra det gode heller.

— Det virker som om du er opptatt av ikke å knytte deg til enkeltmiljøer, vegrer deg for å bli oppslukt i en posisjon?

— Jeg tror det er mye riktig i det. Selv føler jeg mye større frihet når jeg ikke er i miljøer der alle er enige, men der det er grunnlag for å forhandle om standpunkter og det finnes vilje til bevegelse. Jeg er glad for at vi nå lever i en tid der den liberale venstresiden ikke lenger dominerer hele norsk kulturliv. Det er mulig å ha andre referanser og preferanser. Som da filosofen Lars Fr. H. Svendsen dukket opp med sine bøker om kunst og filosofi. Miljøet rundt tankesmien Civita har bidratt til at høyttenkningen i samfunnet er skarpere. For ordens skyld: Dette sier ikke noe om hvor jeg selv står politisk. Jeg er bare svoren tilhenger av mangfold.

Der veien slutter

Både før og etter intervjuet, som varte i åtte timer, har jeg sittet og hørt på låten jeg mener er Anne Grete Preus’ beste, nemlig «Der veien slutter (begynner horisonten)» fra hennes siste plate, fra 2009. Hun blir glad når jeg sier hvor god jeg synes akkurat den er.

Men handler den om kjærlighet? Eller sykdom og død? Begge deler? Den viser iallfall en rocker med poetiske anlegg, eller kanskje er det poeten som ble rocker i stedet:

Jeg vet oppholdstillatelsen på kloden vår

Ikke alltid forlenges med antall ønsket år

Men frykten blir aldri så krass

For kommer døden hit har vi to byttet plass

Da har jeg dratt tilbake dit jeg kom fra

Før jeg ble lagt ved døpefonten

Der veien slutter begynner horisonten

Begynner horisonten

Les mer om

  1. Musikk
  2. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Anne Grete Preus er død, 62 år gammel

  2. KULTUR

    Les de rørende nekrologene over Anne Grete Preus

  3. BYLIV

    10 tips for helgen: Trolsk, klassisk, latterlig og kuslipp

  4. KULTUR

    Ketil Bjørnstad: Jeg trodde aldri jeg skulle komme i nærheten av en kvinne

  5. KULTUR

    Bob Dylan plate for plate gjennom 54 år

  6. A-MAGASINET

    Oppglødd - og litt engstelig