Kunsten er storforbruker av levende mennesker. Slik har det alltid vært. Likevel setter vi fortløpende nye rekorder i norsk skjønnlitteratur. Det er gått sport i å utlevere lett gjenkjennelige personer. Pikant bruk av «levende modeller» er nærmest en del av det estetiske programmet i den såkalte virkelighetslitteraturen.

Etter snart ti år med en slik trend, er det tid for å spørre hva den gjør med så vel litteraturen som litteraturkritikken.