Kultur

Kompromissløs pianist

Grigory Sokolov tilbyr et vell av muligheter i musikken, men minner oss om at lytting er en treningssak.

Grigory Sokolov serverte en konsert til kjernen av musikken, skriver vår anmelder.
  • Ida Habbestad
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

**Musikk

Grigory Sokolov

Franz Schubert: Sonate i a-moll, op. 143 D784 / Six Moments Musicaux, opp 94 D780

Frédéric Chopin: Nocturner, opus 32 / Sonate nr. 2 i b-moll, opp 35

Den Norske Opera & Ballett

Her råder instrumentet, rommet, armene.**

Mye i klassisk musikkliv er blitt mer bevisst det visuelle. Å sette lys og farge til Messiaens Turangalila ved Ultimas åpning i høst, var på en måte å oversette fargekartet komponisten så for seg da han skrev musikken. Ved Orgelnatt i Stavanger, som jeg besøkte før i helgen, var lyset en illustrasjon og forsterker, men også et kontrapunkt til opplevelsen.

Der mange vil åpne fortolkningsrommet ved å invitere flere uttrykk inn, gjør Grigory Sokolov det motsatte. Han reduserer mengden inntrykk, setter scenen i et enkelt, nesten dystert lys og viser lite retning gjennom kropp og gester. Igjen står lyden, kjernen i musikken. Her råder instrumentet, rommet, armene.

Fra scenekanten forberedte operaen oss på anti-formidleren, som tidlig ble stor i hjemlandet sitt, men som til tross for reisevirksomhet før Sovjet ble åpnet mot vest i 1989, har brukt tid på å oppnå stjernestatus. Man kan spørre seg hvorvidt det var nødvendig, publikum i den fullsatte operaen visste nok hva de gikk til. Samtidig antyder introduksjonen at innadvendte, lydorientert konsertering er sjeldnere enn før.

Åpningen med Schuberts sonate i a-moll understreker pianistens kompromissløse holdning. Ingenting i verket er staffasje. Fra melodien åpner nakent i to oktaver, fortsetter Schubert å kle av formen lag på lag så bare kjernen står igjen. I Sokolovs tolkning lød åpningsmotivet hemmelig før det åpnet seg — musiseringen hans handler mye om å klargjøre og fargelegge. Alt Sokolov gjør blir tydelig, samtidig blir det nyansert og lest på stadig nye måter.

Både her og i verkene av Chopin etter pause var det overveldende å høre mengden forslag. Ikke bare til valg av anslag og tempi, men også til betoningen i en enkel frase. Å følge Sokolovs spill er å se hvordan meningen kan forskyve seg når man forsterker en enkeltstemme, metter klangen med mellomregisteret, skaper kontraster ved ulike anslag.

Ikke mange utøvere jobber isolert som Sokolov, med resitalen. Muligheten til å gjøre den samme musikken igjen og igjen, uten å være utsatt for medspilleres impulser, er sjelden.

Orkestermusikeren forholder seg til nytt repertoar hver uke, kammermusikeren inngår i mange konstellasjoner, som de spontane og lekne i landets kammerfestivaler.

At det også finnes utøvere som går i dybden som dette er på sett og vis et publikumsansvar, og det er en påminnelse om at lytting er en aktiv virksomhet. Publikum ba om mange ekstranummer. Kanskje handlet det om at Sokolov er kjent og at begeistring er en del av kodeksen. Forhåpentlig tyder det også på at salen vil gi rom for utøvere som ikke behøver å fri til oss med sin fremtoning, men som helt og fullt kan ville lyden.