Kultur

Eagles of Death Metal: Rockhistoriske ravner på nytt plyndringstokt

Syv år etter forrige album er den dyriske duoen tilbake med et album fullt av naskende riff.

  • Harald Fossberg
    journalist

Vår vurdering:

4 av 6

Jesse Hughes og Josh Homme i Eagles of Death Metal balanserer på kanten av hva som er blodharry, men spiller med hjerter som banker for rock'n'roll, mener vår anmelder.

"It's so easy without complexity", synger gutta på åpningslåten. Hadde det bare vært så lett. For her vrimler det av musikalske referanser, både når det gjelder tekster og riff. Det er nesten som om Josh Homme og makker Jesse Hughes vil at lytteren skal grave seg ned i musikkhistorien for å finne frem til opphavene. Dette er langt på vei et låtgåtealbum, der du blir sittende og lure på hvor i all verden du har hørt det riffet og den tekstlinjen før.

Tar den helt ut

Temaet for – eller rammen rundt – albumet er å ta den helt ut, fra platetittelen og omslaget til tekst, produksjon og arrangementer. På omslaget er duoen klippet inn i en pikant setting som slår an tonen: Her er det girls, girls, girls , som Mötley Crüe ville sagt det. Som albumtittelen og omslagsbildet mer enn antyder, har de bestemt seg for å ta den helt ut. I kjent stil, kan man si, siden denne bandkonstellasjonen, som sprang ut av jammelaget The Deserts Essions for 17 år siden, er kjent for sin barduse, men sjarmerende stil.

På byen med Ron Burgundy

Det er som om Ron Burgundy i komedien The Anchor Man har tatt en tur på byen med alt det medfører av skamløs sjekking, pinlige situasjoner og utagerende oppførsel, som på "Silverlake", der jeg-personen sliter med å komme inn på de hippeste stedene, selv om han skryter på seg både dette og hint: "Don´t you know who I am" blir den triste punchlinen.

Gi en liten klump i halsen

Men parhestene Homme/Hughes er smarte folk, selv om de igjen slenger inn tekstlige blødmer som å rime "budoar" med "oo-la-la" på "I love you all the time". Midt i den grenseløse hedonismen som kan matche vår egen Jens Pikenes er det også en sår undertone.

Som vanlig har duoen alle fire føttene solid plantet i 70-tallets musikalske jordsmonn, selv om også 80-tallet sniker seg inn bakdøren, blant annet på albumets eneste coverlåt, en fin gjendiktning av Duran Durans "Save a prayer", som gir den lille klumpen i halsen albumet trenger blant de brautende partiene.

Parodierer med mjauende gitarer

Skal vi prøve oss på litt musikalsk arkeologi, finner vi ekkoer av Marc Bolan og T-Rex sexy, slentrende boogie ("I love you all the time"), Jesus and Mary Chains´ nedstrippede rårock ("Reverend"), og Iggy Pop, der de løfter både riff og tittel fra hans "Raw power" ("I got the power"), men legger inn en sløy tone av sørstatsrock med en slidegitar. På "Skin tight boogie" parodierer de til og med Hommes eget band, Queens of the stone Age, med en basstung groove og mjauende gitar. Noen av arrangementene og den særegne gitarlyden kan også minne om studiosmartingene i 10CC.

Vekker fredagsfølelsen

Selv om låtene i utgangspunktet kan virke ukompliserte, er det mange lag i produksjonen som gjør at albumet vokser ved gjentatte gjennomlyttinger. Dette er ikke en rockeklassiker, men et svært hyggelig album som vekker fredagsfølelsen og som tåler mange runder i spilleren. Jeg ser ikke bort fra at denne blir et kjært gjenhør i årene fremover, akkurat for forgjengerne.

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Musikkanmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Mektig metall fra Satyricon

  2. KULTUR

    Ny overraskelse fra Iggy Pop

  3. KULTUR

    Dette er årets ti beste utenlandske album

  4. KULTUR

    Nytt album fra Haim: Ypperlig L.A.-pop

  5. KULTUR

    Europas mest rufsete metalfestival: Barregningen var så stor at den ble målt i meter.

  6. KULTUR

    God start fra Anna of the North