Kultur

Anmeldelse: Seksualiserte nonner

Det kan virke spekulativt når populærkulturen vil gjøre nonner lesbiske. Eller helt naturlig.

Spillefilmen «Benedetta» ble nylig vist på norske kinoer og lanseres digitalt i juni. Hovedrollen spilles av Virginie Efira.
  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder
  • Lauren Groff: «Matrix»
  • Roman fra Aschehoug

Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Sølibat og klosterliv er kommet i vanry etter overgrepsavsløringer i den katolske kirke.

Som regel er overgriperen en mann med autoritet. Rettssakene har samtidig gitt inntrykk av at det er noe usunt ved selve idealet om seksuell avholdenhet. Begjæret finner ganske enkelt sine avkroker når det er forbudt.

Bare et lite mindretall av anklagene er rettet mot nonner og lukkede kvinnefellesskap. Ikke desto mindre er nonner blitt grundig seksualisert i populærkulturen gjennom århundrene. Brudd på kyskhetsløftet fremstår nærmest som en pikant fantasi i mange bøker og filmer.

Nonne med neglelakk

Den franske forfatteren Denis Diderot har satt et tydelig preg på sjangeren. I romanklassikeren «Nonnen» (1790) skildrer han en ung kvinnes ufrivillige klostertilværelse. Hun blir utsatt for seksuell trakassering og andre nedverdigelser.

«Nonnen» er omskapt til hele tre spillefilmer og dukker nå opp som referanse i den nye norske romanen «Rom 66» av Hedda Robertsen. Bokomslaget viser en nonne med rosenkrans, svart neglelakk og sminkede lepper.

Hovedpersonen Hilda presenterer seg som en sexglad masochist som fantaserer om å krabbe «rundt på knær og hender mens andre nonner tråkker på meg».

På plass i et fransk kloster erfarer hun at nonnene fører en stillferdig og rutinepreget tilværelse. Hilda – som også er forfatter – innser at hun må tilbake til «byen, bråket og trengselen» for å dyrke skrivekunsten.

Tiden melodi

Behovet for drama i populærkulturen er naturligvis en viktig grunn til at nonner så ofte seksualiseres. Tidens melodi gjør dem gjerne lesbiske. To ferske verk går til historien for å rekruttere kandidater til slike nonnehistorier.

I spillefilmen «Benedetta» konsentrerer den nederlandske regissøren Paul Verhoeven seg om Benedetta Carlini (1590-1661). Hun levde det meste av sitt liv i et italiensk konvent. Der ble hun anklaget for både blasfemi og usømmelig adferd.

I kjent stil utstyrer Verhoeven («Basic Instinct», «Showgirls») sine kvinnelige karakterer med tydelig sexappell. Benedetta portretteres som en intelligent og karismatisk nonne. Hennes erotiske fantasier handler helst om Jesus. Inntil en balstyrig landsbyjente søker tilflukt i klosteret og legger sin elsk på nettopp Benedetta.

De nakne kroppene deres vises frem i diverse flatterende posisjoner. Verhoeven er snar til å poengtere at det lesbiske sexlivet lider under mangelen på et mannlig lem. Nonnene finner en brukbar erstatning i en liten helgenfigur av tre.

En liten helgenstatue blir nyttig for kjæresteparet i «Benedetta».

Den tilspikkede dildoen demonstreres i en lattervekkende og temmelig pornografisk scene. Religiøs og seksuell ekstase blir i det hele tatt fremstilt som to sider av samme sak i «Benedetta».

Fransk pioner

Den amerikanske forfatteren Lauren Groff trenger ingen slike spekulative virkemidler for å gi nonnene erotisk opplevelser. I romanen «Matrix» er erotikken bare en del av livet. Nonnene tenner ganske enkelt på kropper de har i sin umiddelbare nærhet. Eventuelle skamfølelser døyver de med forsikringer om at religionen primært forbyr kopulering.

«Matrix» fikk – med god grunn – begeistret mottagelse da den utkom i USA i fjor. Romanen foreligger nå på norsk i Inger Gjelsviks flotte oversettelse.

Hovedpersonen er en historiske skikkelse også her, nemlig Marie de France (1160-1215). Hun skrev tre bøker og regnes av mange som den første kvinnelige forfatteren i fransk litteratur.

Hennes hovedverk ble oversatt til gammelnorsk allerede på 1200-tallet. Initiativ kom fra vår franskorienterte kong Håkon Håkonsson. Originaltittelen «Lais» ble til «Strengleikar» på norsk. Denne samlingen av folkelige kjærlighets- og forviklingshistorier er senere oversatt på nytt, blant andre av Helge Nordahl i 1982.

Tar seg friheter

Lauren Groff er tydelig inspirert av Maries eget forfatterskap. Hun tar seg likevel store friheter når hun gir henne en lesbisk seksualitet. Eksempelvis ble «Strengleikar» i sin tid dedisert til den engelske kongen Henrik II. Groff på sin side skriver at Marie herved «sikter litt til siden (...) for den egentlig mottager» – nemlig dronning Eleonore. Det er henne Marie ønsker å imponere med boken. Slik får Groff integrert «Strengleikar» i romanens kjærlighetshistorie om Marie og dronning Eleonore (1122-1204).

Nå finnes det såpass få fakta om livet til Marie at Lauren Groff like gjerne kan gjøre henne lesbisk som heterofil. Groff dikter dessuten opp et såkalt tapt manuskript der Marie fremstår som feministisk teolog. Hun utstyres med en formidabel karriere som abbedisse i et engelsk kloster.

Under Marie blir klosteret til et blomstrende samfunn. Dyktige kvinnerdriver ingeniørkunst og gårdsbruk på høyt nivå. Noen er smednonner og snekkernonner, andre skriftlærde og kunstnere. I en snedig, erotisk scene skildres klosterets lege som en slags forløper for den engelske medisineren Joseph Mortimer Granville. På 1800-tallet vektla han det helsebringende aspektet ved en real orgasme.

Matrix som kvinnefellesskap

I «Matrix» er klosteret et selvtilstrekkelig kvinnefellesskap. Lauren Groff skaper en frydefull feministisk visjon inspirert av eldgamle livsformer. I dag vil romanens tittel vekke assosiasjoner til en viss amerikansk mediefranchise. Groff på sin side henter opp den latinske betydningen «livmor». Hun skildrer klosteret som et «verk som søstrene kunne vokse i, slik barn gjør, i livmorens lune, monotone mørke».

Siden menn ikke spiller noen rolle i dette universet, har nonnene ingen forestillinger om at de selv er lesbiske. Akkurat det er et forfriskende poeng i populærkulturens lange historie om begjær og maktmisbruk innenfor klosterets vegger.


Les mer! To norske romaner med klosterliv

  • Sigrid Undset: «Kristin Lavransdatter» (1920)

Klosterliv ble avviklet med reformasjonen på 1500-tallet. Motivet er lite brukt av norske forfattere. Nobelprisvinner Sigrid Undset (1882–1949) er det store unntaket. Hun skildrer klostervesenet i både sakprosa og skjønnlitteratur.

Kristin Lavransdatter har to perioder i kloster. I alderdommen bor hun i klosteret på Tautra der hun virker som sykepleier under svartedauden. Kristin har et opphold i kloster også som ung jente.


  • Carl Fredrik Engelstad: «De levendes land» (1986)

I tillegg til å være religiøse fellesskap har klostrene fungert som skrivestue for forfattere. I romanen «De levendes land» av Carl Fredrik Engelstad (1915–1996) er hovedpersonen en tidligere sekretær ved hoffet til Charles VII. På 1460-tallet trekker denne Philippe de Laval seg tilbake til et forfallent kloster i Fleury for å skrive sine erindringer.

Fra hans synsvinkel skaper Engelstad en mektig fortelling om datidens maktkamper, perversjoner og heltemot. Philippe skal vise seg å ha et helt spesielt forhold til Jeanne d’Arc.

Les også

  1. Filmanmeldelse av «Benedetta»: Spekulativ mykporno og krass religionskritikk

Les mer om

  1. Bokanmeldelse
  2. Kultur
  3. Aftenposten Lørdag
  4. Kjønn
  5. Litteratur