Broen som ingen får se

Den forbinder ingenting og vil kanskje aldri mer bli sett av mennesker. Selv Leonardo da Vinci ville nok hatt problemer med å forestille seg at dette skulle bli resultatet av hans skisse.

Denne merkelige og spektakulære historien begynner 27. oktober i år, rundt hjørnet fra Saga kino. Sand er passe lei av rabalderet rundt maleriet hans av kjøpmann Stein Erik Hagen.

I kinoens reklamekasse kommer han over Aftenpostens intervju med Al Gore fra 7. september. Den tidligere amerikanske presidentkandidaten er blitt miljøpropell. Gore mener nordmenn har et spesielt ansvar. Vi har en egen evne til å være moralsk visjonære, mener han. Vi, som pumper opp CO2-produserende olje fra Nordsjøen, må tenke helhetlig på kloden og vise verden veien frem. Nordmannen Vebjørn Sand leser hva Al Gore sier og kjenner hvordan hans helt personlige visjoner formelig bygger seg opp mens han leser intervjuet. Han kaster seg inn i en drosje og kjører ned til avisen og får tak i et eget eksemplar. — Plutselig fikk jeg veldig lyst til å reise til Antarktis. Jeg hadde tenkt det ville ta meg 50 år å få opp en bro der nede, men plutselig så jeg at jeg kunne bygge den nå, og at den kunne bli en påminnelse om de menneskeskapte klimaendringene. Antarktis er som et barometer for verdens klima. Hvis denne broen smelter, vil Europa ligge under havet. Slik illustrerer den de utfordringene vi står overfor, og behovet for å tenke helhetlig.Sand har gjort det til sitt livsprosjekt å reise syv broer på syv kontinenter. Alle sammen skal baseres på Leonardo da Vincis røffe, men revolusjonerende skisse av en 240 meter lang bro over det Gyldne Horn i Istanbul.

Hastverk.

Foreløpig er bare én av broene bygget. Det er på tide med en ny. Vebjørn Sand setter i gang som bare han kan. Kunstneren har tjent bra med penger på oljemaleriene sine, og organiserer i ekspressfart deltagelse på Ivar Tollefsens klatreekspedisjon som er på vei til Antarktis. Han får tak i ekspedisjonsdeltagere som vil jobbe frivillig med byggingen, men noen hundre tusen kroner må han legge i potten selv. Et verksted i Fredrikstad går straks i gang med å lage svære aluminiumsformer til selve broen. Disse seks delene sendes med budfirma i en kjempekasse til Sør-Afrika. Sand selv står i New York og maler. Kunstneren møter kassen i Cape Town. Her parlamenterer han med tollere og russiske flyvere i en uke, før alt blir plassert inn i et lastefly og fløyet ned på det islagte kontinentet. Fra en russisk base flyr de videre i et lite fly inn til skyggen av Ulvetanna og Arnesteinen - norske fjell inne på gudsforlatte Dronning Maud Land.

Ekspertise.

Sand har rådført seg med en glasiolog på forhånd. Det holder ikke å bygge i snø eller vanlig is. For å styrke brostrukturen må blåis hugges ut i en iskløft 200 meter lenger ned. En klatrer hengt i en trinse løper nedover en loddrett vegg mens blåisen som skal ligge i formen heises opp i tønner. Mennene arbeider flittigere enn Karius og Baktus, de hugger is dag og natt, det er et kappløp: De har fem dager fra de lander til flyet henter dem igjen. 18 svære tønner med håndhakket blåis må til for å fylle formen til den 17 meter lange broen. Etterpå ser de at det uthugde området på bunnen tilfeldigvis har fått form som et hjerte. På grunn av ødeleggende stråling og svakt ozonlag blir de etter et par dager helt oppsvulmet av blemmer i ansiktet og må jobbe med masker. Med seks primuser og 70 liter bensin tiner de vann som helles over isen. Vannet fungerer som mørtel, som et lim mellom blåisklumpene. Sakte fryser brolegemet sammen. Men vil det holde?

Grepet.

— Vi ante ikke om den kom til å holde seg oppe. For sikkerhets skyld tok vi masse bilder med formene på plass. Det var utrolig nervepirrende å fjerne dem. Jeg gråt da vi tok dem av og broen sto der ved siden av Arnesteinen. Formene i dette fjellet var den direkte inspirasjonen til Isslottet i Holmenkollen, som senere ble videreført i Keplerstjernen på Gardermoen. Jeg har ikke grått så mye siden jeg var barn som da jeg så broen stå der ved siden av fjellet. Nå har renessansen kommet til Sydpollandet, tenkte jeg.

Inspirasjon.

Renessansegeniet Leonardo da Vinci brukte en helt ny matematikk med to parabler som lener seg mot hverandre for å skape det voldsomme brospennet i skissen sin. I Arnesteinen gjenoppdaget Sand geometriske grunnformer som i sin tid ble beskrevet i antikken. De samme formene jobbet han med i timene på Steinerskolen som liten. - Nå var det akkurat som de to formene fra antikken og renessansen møtte hverandre. Vi som var der omfavnet hverandre og danset rundt som unger. Det var som om vi sto og så på en mening som ble skapt av broens form. Rett etter at bildene er tatt må karene hive seg inn i flyet og reise tilbake til Norge. Her landet kunstverkets foreløpig eneste publikummere, byggerne selv, for fire dager siden. Det kan ta mange år før noen kommer tilbake til stedet og ser om broen fortsatt står. Da Sand var på det samme stedet og malte i 1993, hadde ingen vært der siden 1956.- Der er litt gåtefullt at den står der uten at noen kan se den. Den skal stå der som en påminnelse og et symbol på den store klimatrusselen vi står overfor. Vebjørn Sands bro over E18 i Ås fra 2001 har skapt oppmerksomhet verden over. Det siste året har han vært i Kina, Tyrkia og rundt i USA for å snakke om prosjektet. I Norge er han en kontroversiell figur fordi han maler i en klassisk stil fra en annen tidsalder. Han er ikke helt akseptert av det etablerte kunstmiljøet, men har utført spektakulære installasjoner finansiert av næringslivet og har vist Leonardo-prosjektet på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst. Ute går det bedre. Nå stilles Sands modell av Leonardo da Vinci-broen ut i det meget prestisjetunge "Victoria & Albert Museum" i London. Utstillingen ble åpnet av den britiske kulturministeren og står til 7. januar. - Leonardobro-prosjektet har gradvis blitt anerkjent i de aller tyngste fagmiljøene. Jeg har aldri stilt ut på så høyt nivå som på Victorian Albert før. Her hjemme er jeg milevis unna et slikt nivå. Det er sikkert 20 år til jeg får en utstilling i regi av Nasjonalmuseet, sier Sand.