Kultur

Transatlantiske godbiter

Joe Hertensteins trio knytter an til tidligere tiders jazztradisjoner.

  • Arild Andersen

Plate/jazz

Joe Hertenstein

HNH

Karakter: 5

Plate/jazz

Chico Freeman / Heiri Känzig

The Arrival

Karakter: 4

Joe Hertenstein må være en av New Yorks travleste trommeslagere for tiden, aktivt til stede på byens mange scener. Han er leder for flere band, deriblant HNH som har holdt det gående siden 2007. Trioen er, ifølge Hertenstein, alltid på utkikk etter nye måter å trigge improvisasjon. Det er en uttalelse som gir mening i møte med dette nye albumet.

HNH.

Sammen med kornettist Thomas Heberer og bassist Pascal Niggenkemper visker Hertenstein ut skillene mellom komponert og improvisert, med en tilbakeholden trommestil i sentrum. De beveger seg inn i free bop og anvender kollektiv kreativitet for å skape sitt eget uttrykk. Jeg opplever musikken som leken og underholdende. Det swinger elegant, samtidig som det moderne jazzuttrykkets soniske frihet setter preg. Thomas Heberer kan være gjerrig og sår i tonen, og denne less is more-holdningen han viser, er også vellykket typisk for samspillet.Det låter aldri påtrengende, snarere ydmykt og gjennomført følsomt. Man tar ikke feil av de bandene som har funnet inn til seg selv og lykkes med formidlingen. Åpningssporet «Würste & Sozialsysteme» kombinerer det tette og det transparente, mens «Glutamat & Menschenrechte» pensles ut med bedrøvet oppdrift. Joe Hertensteins trio knytter an til tidligere tiders jazztradisjoner og får historien til å snakke med ny og frisk stemme. I bunnen ligger modenheten. Sulten driver det nyskapte.

Melodien i front

The Arrival.

En av mine favorittplater med Ornette Coleman heter Soapsuds, soapsuds. Der spiller saksofonisten i duo med Charlie Haden. Jeg tenker på dette albumet i møte med The Arrival, som formidler noe av samme grunntone. Tenorsaksofonist Chico Freeman er ingen Ornette, men han har mye godt å vise til som soloartist så vel som i samarbeid med andre. I dette transatlantiske møte med bassist Heiri Känzig er det godt med rom, og de to får instrumentene til å synge med overbevisende kraft. De foretrekker begge å sette melodien i sentrum. Det gir musikken varme, men den nakne formen de dyrker, fordrer en tilstedeværelse som er tung å gjennomføre.

Moden duo

Duoen spiller eget materiale, men det gjøres to unntak. Bobby Timmons velkjente «Dat dere» får hederlig behandling, mens John Coltranes «After the rain» avleveres med nerve. Heiri Känzigs lange erfaring og samspill med lyriske utøvere som Art Farmer, Art Lande og Kenny Wheeler er nedfelt i de basslinjene han tegner.

Det er fint å lytte til to godt voksne menn som ikke har noe de må bevise. The Arrival er et vakkert album som likevel oppleves som noe fattig på utfordringer. Den magien jeg kjenner fra de virkelig store duoplatene, lar seg sjelden oppspore, men en velsmakende ostebit fra en moden duo kan være godt nok.

Les mer om

  1. Anmeldelse