Kultur

Espedals privilegium

Denne boken ville neppe kommet ut om den ikke var signert Tomas Espedal

"Mitt privatliv" inneholder forfatterens egne fotografier av arbeidsbord, hotellsenger, blomster, barn og venner.
  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Doris Lessing opplevde å bli refusert av sitt eget mangeårige forlag da hun leverte et manus under pseudonym. Det var et stunt fra hennes side, for å bevise hvor vanskelig det er å bryte gjennom lydmuren for ukjente forfattere, og hvor enkelt det er om man heter eksempelvis Doris Lessing.

Eller Tomas Espedal. Den suksessrike forfatteren utkommer i høst med en kombinert fotobok og roman av særdeles ujevn kvalitet.

afp000779613.jpg

Fjerner man Espedals signatur fra Mitt privatliv , tviler jeg på om Gyldendal forlag ville antatt den i det hele tatt. Med signaturen på plass, kan man argumentere for at boken kaster lys over et sentralt norsk forfatterskap. LES OGSÅ:

Les også

Helt privat i bokhøsten

Gammeldags romantiker

«Jeg er en forfatter som fotograferer», skriver Espedal under ett av de mange bildene av hans arbeidsbord. I tillegg til bøker, tidsskrifter og manuskripter i ordnede bunker, er arbeidsbordet fylt med klassiske rekvisitter som vinglass, askebeger, en gammel skrivemaskin, svarte stener og vintagelampe.

Helt ute i periferien, for seg selv, ligger et moderne fremmedelement, det må være forfatterens mobiltelefon.

Fremdeles foretrekker han tydeligvis penn og papir fremfor datamaskin. Veggen bak viser rader med nettopp slike bilder som denne boken består av – hverdagslige portretter av Espedals venner og familie.

Dette fotografiet forteller i klartekst hvordan vi skal lese Mitt privatliv : Som en stilisert dokumentasjon av forfatterens poetikk og arbeidsbetingelser.

Espedal plasserer seg selv som en gammeldags romantiker, en nostalgisk fetisjist og et elskende menneske.

Tittelen har også en polemisk brodd, ja, Espedal formelig gnir det private inn i øynene på alle som er skeptisk til litterær gjenbruk av virkeligheten.

Nå vet vi også hvordan de ser ut, barna hans, venner og ekskjæresten Silje, folk vi tidligere har lest om i eksempelvis Imot kunsten , Imot naturen og Bergeners . Vi vet hvordan sengene ser ut på hotellrom forfatteren skriver om i de samme bøkene, hvorvidt han har sovet der alene eller hatt en partner.

LES OGSÅ:

Les også

Kjærlighet som råtekst

Styrker ikke forfatterskapet

Alle fotografiene etterfølges av en liten tekst. Lest som forklarende billedtekster, er det ofte fine, små kommentarer. Men lest som en roman, må Mitt privatliv være Espedals svakeste bok.

Mange av billedtekstene er bleke varianter av tidligere publiserte setninger og refleksjoner.

Enkelte tekster er også fullstendig prosaiske, som når fotografiet av en hotellseng kommenteres på følgende måte: «Etter å ha gått over øyen Mallorca fra Port d'Andratx i sør til Pollenca i nord – en åtte dagers gåtur – tok jeg buss til Palma og fikk dette rommet i Hotel Born, hvor jeg ble liggende og hvile i to dager».

Barneportrettene

Mens romanforfatteren ikke holder sitt eget høye nivå, overrasker Espedal positivt som amatørfotograf. Han bruker samme Konica-apparat som Annie Leibovitz, forteller han i etterordet.

Bildene er ikke imponerende, men flere hever seg over det hverdagslige.

Espedal bruker lys med finfølelse og går tett på motivene. To og to bilder er stilt opp mot hverandre, og de forteller gjerne en liten historie: Fra oversikt til detalj; fra friske til visne blomster.

Især barneportrettene skiller seg ut. Barna slipper å smile til denne fotografen, i stedet kan de være opptatt med sitt eller bare hvile i kamerablikket. To gripende svart-hvittbilder av forfatterens stedatter har også billedtekster som gjør helheten spesiell:

Harriet

«Harriet på vei hjem fra barnehagen noen dager etter at moren hennes døde i huset på Ask. Harriet pleide å skynde seg hjem, og vi gikk snarveien over Kongshaugen, men denne høsten brukte hun ofte lang tid på den korte veien hjem.» Nettopp Espedals kjærlighet til barn kommer tydeligere til uttrykk her enn i andre av hans bøker.

Denne mannen foretrekker jenter som tramper i trappene fremfor arbeidsro, og han evner å skildre hvorfor i både tekst og bilde. «Når det kommer barn på besøk i huset, er det som å motta en gave,» heter det under bildet av en lattermild jentunge. «Aldri før har jeg fått skrevet så mye og så godt som i dette barnebråket».

Tynn, men kunne vært tynnere

Det finnes bare et lite knippe norske romaner med private fotografier, de viktigste er Amatøralbum av Einar Økland, Teori og praksis av Nikolaj Frobenius og Gutten på passbildet av Espen Haavardsholm. Tomas Espedal er, så vidt jeg vet, den første forfatteren som publiserer en omfattende serie egne fotografier sammen med en romantekst.

Det gjør Mitt privatliv til et interessant eksperiment, men hadde Gyldendal forlag stilt de samme kvalitetskravene til Espedal som til en debutant, ville det vært luket kraftig i både tekst og foto.

LES OGSÅ:

Les også

«Jeg er ingen fotograf, men en forfatter som fotograferer»

Les mer om

  1. Anmeldelse