Baneheia-boken demoniserer en av de to domfelte. Forfatteren burde valgt en annen metode.
ESSAY: Etikken i true crime-bøkene er for utydelig.
Baneheia-drapene er en av flere krimsaker som er blitt bøker de siste årene. Når man mangler retningslinjer, blir etiske vurderinger i sakprosa avhengig av ryggmargsreflekser, personlig smak og frykt for konsekvenser. Resultatet kan være færre modige bøker, skriver Simen Sætre om forlagenes utgivelser.
De siste par årene har det dukket opp en ny type kriminaldokumentarer her til lands: bøker som er forsvarsskrift og dokumentarkrim i ett.
I Drapene i Baneheia skildrer forfatter Bjørn Olav Jahr en drapssak, men hele tiden med henblikk på at en av de to dømte var uskyldig. Han har tett kontakt med dennes forsvarer, som han omtaler som en bekjent.
Les hele saken med abonnement
