Kultur

– Jeg har mistet mange venner

Når Atle Halstensen og Karianne Jæger setter opp musikaler på Folketeateret, skal det synes på scenen at ekteparet har satset alt. Veien mot et Broadway i Oslo har kostet både millioner og vennskap.

Karianne Jæger og Atle Halstensen har satt seg for å gjøre noe ingen har klart før: Å få Folketeateret til å lønne seg som musikalteater. Foto: Ivar Kvaal

  • Per Christian Selmer-Anderssen
    Per Christian Selmer-Anderssen

– Jeg har mistet mange venner, sier Atle Halstensen.

Vi sitter i ekteparet Halstensen/Jægers romslige villaleilighet i Uranienborgveien, der ett flygel og to hvalper konkurrerer om oppmerksomheten. Flygelet står på hedersplass i stuen. Hvalpene er forvist til kjøkkenet, sammen med to blanke Mac-er. 17. september har ekteparets produksjonsselskap, Scenekvelder, premiere på deres største produksjon noensinne, Mary Poppins.

Tilsammen har de sysselsatt 150 personer foran og bak scenen, over et budsjett på 25 millioner kroner. Med et timanns orkester, karusell på scenen, flyvende skuespillere og 15 steppende dansere skal de 1400 setene i Folketeateret forhåpentlig fylles. Kveld etter kveld.

– Vi har kjøpt rettighetene til ti musikaler fra Broadway og West End som vi skal sette opp de neste fem årene. Halvparten av dem er aldri blitt vist for et norsk publikum, sier Karianne Jæger.

Hun sitter på divanen, fremoverlent, med bena i kors.

Scenekvelders historie er mer handlingsmettet enn en helaftens musikal. De to siste årene har de kranglet med teatersjefer og permittert skuespillere. De er blitt beskyldt for sosial dumping av dansere og har toppet plakaten med teater-Norges beste navn. Høstet høye terningkast og solgt 70.000 billetter til Billy Elliot. Dyrket frem nye regissører og musikalskuespillere, og blitt invitert inn på kontorene til Cameron Mackintosh og Andrew Lloyd Webber.

– Det strider egentlig mot min natur å ta risiko, sier Atle Halstensen.

Karianne ler kjapt, rått og nordnorsk.

– Atle er livredd. Han har alltid en plan A, plan B og plan C, sier hun.

– Hysj på deg! ler Atle tilbake.

– Du skjelver i buksene, og du har veldig godt av det, kommenterer kona.

Når Atle Halstensen er redd for at noe skal gå galt, gjør han to ting. A: Lufter bekymringene for Karianne. B: Nekter å legge seg før alt er gjort ferdig. Atle jobber alltid 12-timersdager.

– Jeg lever med en ektemann som stiller store krav til meg og de andre i firmaet. Det kan være en utfordring når du kanskje ikke alltid vil jobbe de 12-timersdagene selv, sier Karianne.

Scenekvelders oppsetning av Broadway-musikalen Billy Elliot ble godt mottatt av kritikerne og solgte 70.000 billetter.

– Man kan ikke bli likt av alle

En sen augustnatt i 2007 kommer Atle Halstensen ravende inn på Café 33 i Oslo, på den tiden av døgnet da alt kan skje. Med seg har han teaterregissør og samarbeidspartner Erik Ulfsby, som han har startet selskapet Scenekvelder sammen med. Til Café 33 kommer også Karianne Jæger, som på den tiden jobber med Kanonhallen kulturhus. Hun kommer fra en parmiddag med venner. Her er hun den eneste single. Alle spør om hun har kjæreste. Atle Halstensen er nylig separert. Klokken er kvart over to da han møter henne. Erik Ulfsby må gå hjem fra byen alene.

Idet neste sommer står for døren, har Karianne solgt alt hun eier og kjøpt leilighet sammen med Atle.

Jeg har hørt flere hatske utfall om meg, oss og produksjonene våre. Det har gjort at jeg er blitt inderlig lei meg, og også tatt noen konfrontasjoner.

I 2009 skal Scenekvelder sette opp satireshowet Stoltentann i Grimstad. Atle Halstensen sitter ved flygelet på Uranienborg og komponerer. Hun hjelper til med noen toner. Plutselig har de et felles produkt. Og det skal bli flere slike. Sammen komponerer de musikken til Peder Påske, operaen Alt om min familie og Mor Courage som musikal, alle på Den Nationale Scene i Bergen.

I 2013 kjøper Karianne Jæger seg inn i Scenekvelder. I løpet av en toårsperiode har de andre eierne, Erik Ulfsby, Stein Roger Bull og Svein Sturla Hungnes, solgt seg ut. Selskapet er blitt en familiebedrift.

Karianne Jæger jobbet som profesjonell korsanger, tv-produsent og kammermusikkfestivalsjef før hun ble en del av Scenekvelder. Foto: Ivar Kvaal

– Karianne har lært meg at man ikke kan bli likt av alle. Tidligere var jeg en ufarlig bakmann, men nå fronter jeg et teater. Det gjør at det ikke lenger er naturlig å ta en øl med skuespillerne, og at institusjonsteatrene forholder seg annerledes til meg, sier Atle Halstensen.

– Er det slik dere har mistet venner?

– Ja, jeg har hørt flere hatske utfall om meg, oss og produksjonene våre. Det har gjort at jeg er blitt inderlig lei meg, og også tatt noen konfrontasjoner.

Karianne Jæger følger opp.

Teatermiljøet er litt som da jeg gikk på folkehøyskole: Alle drikker, ligger og har barn med hverandre.

– Vi tar brutale valg. Når ting ikke fungerer, så klipper vi snoren og sier: Beklager, du jobber ikke i Scenekvelder lenger. Jeg har svingt pisken bra de to siste årene, og jeg er ikke blitt så populær. Men nå ser vi at det gir resultater. Stemningen på Mary Poppins er kjempebra, sier Karianne Jæger.

Hun hører om seg selv at hun er rett frem, streng og altfor tydelig. At hun kjører sine ansatte for hardt. Selv mener Karianne at man må stille krav til arbeidstagere, slik hun også forventer mye av seg selv.

– Det virker trist at dere ikke lenger har så mange venner i teaterbransjen?

Karianne lener seg tilbake, og svarer med en latter:

– Nei, egentlig ikke. Teatermiljøet er litt som da jeg gikk på folkehøyskole: Alle drikker, ligger og har barn med hverandre. Vi må passe på at teateret ikke tar over hele livet vårt, for det finnes masse annet hyggelig. Derfor liker jeg ikke så godt å henge på Løve eller Håndverkeren og snakke de samme frasene man har sagt helg etter helg, sier Karianne Jæger.

Jukeboks-musikalen "De tre musketerer" ble også en publikumssuksess. Likevel måtte skuespillerne permitteres. Foto: Scenekvelder

Oppvekst med disiplin

I en av Folketeaterets prøvesaler forsøker Atle Halstensen å fange oppmerksomheten til fire tolvåringer.

– Jeg vet det kribler i beina, men klarer dere 15 minutter til?

Barneskuespillerne skal dele på rollene som Jane og Michael. I scenen de synger på nå, har ungene skrevet en stillingsannonse for en ny barnepike. Men den strenge faren deres, bankmannen Mr. Banks, vil slett ikke ha noen involvering fra de små.

Jeg lærte å holde ut selv om det ikke er gøy. «Ting kan alltid bli bedre», sa de både på skolen og hjemme.

– Det er viktig å få inn r-ene her, sier Atle.

– Vi kan like gjerne gjøre det skikkelig med en gang. Det tar like lang tid å lære å gjøre noe feil som å gjøre det riktig.

Atle Halstensens musikalske liv begynte ikke med kjærlighet, men med tvang.

Er du interessert i teater? Vi har plukket ut høydepunktene blant høstens teateroppsetninger i Oslo:

– Min far tenkte at pianoøving ville lære meg å konsentrere meg. Det var ingen forståelse for at vi ikke syntes det var gøy. Men han oppmuntret oss. «Hvis du bare orker dette nå … så …», sa han.

Atle var fire år gammel da han begynte med piano, men faren ville aldri at han skulle bli musiker. Da Atle begynte i band, løy han og sa at han spilte kristenrock. Da faren fant ut at Atle tok spillejobber på klubber, ble det straks slutt på det. Han ville ikke at sønnen skulle frekventere steder der det ble servert alkohol.

– Hva lærte du av disiplinen?

– Jeg lærte å holde ut selv om det ikke er gøy. «Ting kan alltid bli bedre», sa de både på skolen og hjemme. Og det er jo sant, men også fryktelig demotiverende. Det har dessverre ført til at heller ikke jeg er så god til å skryte av folk.

Etter en lang karriere som komponist og musiker er Atle Halstensen nå "kunstnerisk ansvarlig" og musikalsk produsent i Scenekelder. Det er kona som har lært ham å ta risiko. Foto: Ivar Kvaal

Atle Halstensen tvangsspilte piano i ti år, uten å finne noen glede i musikken. Så en dag skulle han på konfirmasjonsundervisning. Presten spurte: «Vil du se orgelet?» Atle var ikke så interessert, men han nikket likevel. Det ble en åpenbaring.

– Jeg fant ut at jeg kunne få orgelet til å låte fantastisk bare ved å bruke det jeg kunne om piano. Det var besnærende hvordan bruken av én tangent fikk kolossale konsekvenser. Det var som å spille alle instrumentene i et symfoniorkester alene, sier Halstensen.

En ny æra startet i Atles musikalske liv. Han vil spille stort, virtuost, være best. Først mange år senere skulle han forstå at han måtte legge sin egen personlighet i musikken. Deretter skulle han bli glad i menneskene som sto ved siden av pianoet. Å jobbe sammen med andre. Å lære bort det han selv en gang hadde lært.

Jeg fikk stayer-evne fra faren min, men det har ingen samfunnsverdi lenger. Nå handler alt om å finne sin indre stemme.

Nå har Atle tre barn selv, fra to tidligere forhold. Han komponerte sin første sang til den første datteren. Sønnen som han har med Linn Skåber, Niels, er blitt 12 år og er allerede en ettertraktet barneskuespiller. Du har kanskje sett ham i Oliver på Oslo Nye eller Billy Elliot på Folketeateret. Nå spiller han inn en TV-serie for NRK.

– Oppdrar du sønnen din slik som du selv ble oppdratt?

– Overhodet ikke. Jeg fikk stayer-evne fra faren min, men det har ingen samfunnsverdi lenger. Nå handler alt om å finne sin indre stemme.

Med gråten i halsen

Heidi Ruud Ellingsen går opp de snirklete trappene i Folketeateret. Det er hun som pryder teaterplakaten til Mary Poppins denne høsten, med paraply og rød kjole fra århundreskiftet. Nå har hun akkurat hatt første steppeøvelse med ensemblet. Danserne ble imponert, og beskyldte henne for å ha tjuvøvd.

– Det er så gøy å være i gang. Skitgøy! Jeg har ikke steppet siden Singin’ In the Rain, sier Heidi Ruud Ellingsen.

Denne artikkelen er hentet fra siste utgave av Aftenpostens kulturmagasin K.

Hun får en paraply i hånden, med det karakteristiske papegøyehodet. Denne skal være Heidi Ruud Ellingsens følgesvenn det neste halve året, hvis alt går bra.– Mary Poppins er en rolle der jeg får brukt hele registeret: Synge, spille og danse. Jeg digger holdningen til Poppins: At man skal åpne opp for fantasien og at alt er mulig. Musikalen fra 2004 har også flere lag, som jeg mener er mer tro mot P.L Travers’ originalhistorie. Det sies at hun hatet Disney-filmen, sier Ruud Ellingsen.

– Hvordan er det å jobbe med Scenekvelder?

– Jeg har lært veldig mye av Atle. Han har en utrolig forståelse for det musikalske bildet i forestillingen. Atle var den første jeg jobbet med under Spelemann på taket i 2006, og var også musikalsk leder da vi satte opp samme musikal på Det Norske Teatret. Jeg blir alltid inspirert av ham, sier Ruud Ellingsen.

Når det er premiere på Folketeateret, er det litt som på Café 33 når alt kan skje. Jæger og Halstensen er kvalme av nervøsitet, men også usigelig stolte over det de skal sette opp. De setter seg rett ved inngangen, klare til å løpe ut hvis nerver skulle ta overhånd.

Scenekvelder setter ofte opp musikaler med barn i rollene, noe som også har bydd på utfordringer. Foto: Scenekvelder

Like før premieren på My Fair Lady i 2013 ringte Dagsrevyen og ville ha en kommentar til at studentene i forestillingen ikke fikk betalt. «Sosial dumping», ble det kalt.

– Klassen fikk et økonomisk tilskudd, de fikk jobbe med noen av de beste kunstnerne Norge har å by på, og de hadde et forsvarlig pedagogisk opplegg, sier Atle Halstensen.

Jeg tror de syntes synd på meg som satt der med gråten i halsen og knapt kunne snakke.

Etter premieren på De tre musketerer på Folketeateret i februar i år tenkte Karianne at det var det beste hun hadde sett. Stykket hadde Alexander Mørk-Eidem som regissør, halve Nationaltheatret på scenen og innkasserte strålende kritikker. Men cirka 500 publikummere pr. forestilling var ikke nok, salen måtte fylles. En aprildag i 2015 går Karianne inn i skuespillergarderoben med klump i halsen. Forestillingen tas av plakaten, sier hun. Skuespillerne permitteres.

– Jeg tror de syntes synd på meg som satt der med gråten i halsen og knapt kunne snakke, sier Karianne Jæger.

Jeg spør dem hvor gigantomanien kommer fra. Denne viljen til å satse alt, koste hva det koste vil. Vi må gå tilbake i Karianne Jægers historie og reise langt mot nord.

– Pappa satte opp Mozarts Requiem og Juleoratoriet i lille Steigen kirke, med profesjonelle musikere. Det var en voldsom opplevelse, og det var søren meg godt gjort. Jeg satt på kirkebenken og ventet og ventet. Hørte tonene. Så uttrykkene i ansiktene til menneskene rundt meg. Det har betydd masse for meg.

Hun snakker fort, men godt. Folk sier om Karianne at hun tenker kjapt, lytter godt – og er som en «cool cat». Da jeg spør hva «cool cat» betyr, sier vedkommende bare: «Se på henne.»

– Min første musikal var Grease, der jeg spilte Sandy. Vi satte den opp i møkkagymsalen til Steigen sentralskole. Det var lite, og sikkert forferdelig amatørmessig. Men for meg var det enormt stort. Den følelsen har jeg med meg i dag. Det å få til noe. Det å få ting opp å stå.

Les også:

Les også

  1. Suksessforestilling tas av plakaten - skuespillere permitteres

Les mer om

  1. Teater