Kultur

Piper Kerman: Fange nr. 1187-424

Seriesuksessen «Orange Is the New Black» er basert på Piper Kermans år som innsatt i et kvinnefengsel i USA. Nå tar den ekte Piper oppgjør med det amerikanske rettssystemet.

Aftenposten møtte forfatter og tidligere fengselsfugl Piper Kerman på Grønlandsleiret, like ved fengselsmurene i Oslo. Kvinnen bak «Orange Is the New Black» besøker hovedstaden i forbindelse med Krimfestivalen denne uken.
  • Nina Selbo Torset
    Nina Selbo Torset
    Journalist

Man tenker ikke først og fremst fengselsfugl og straffedømt når man møter Piper Kerman.

Den velutdannede, ressurssterke, hvite kvinnen gjorde kvinnefengselet attraktivt gjennom selvbiografien «Orange Is the New Black», boken bak tv-serien fra Netflix.

Kerman forteller om livet på innsiden av murene etter hun ble fange nummer 1187-424 i et kvinnefengsel i Connecticut. Det var en koffert full av narkotikapenger, en forelskelse og et dumt valg som gjorde at hun havnet der, ti år etter forbrytelsen var begått.

Taylor Schilling spiller Piper Chapman, karakteren som er basert på Piper Kerman, i tv-serien «Orange Is the New Black»

– Hva som skjer bak fengselsmurene i USA blir med vitende og vilje holdt skjult for offentligheten. Ved å fortelle min historie håpet jeg leserne ville se annerledes på hvem som sitter fengslet i USA, hvorfor de er det og hva de gjennomgår mens de er sperret inne. Virkeligheten er annerledes enn folks antakelser, sier Kerman til Aftenposten.Vi møter henne på Grønlandsleiret i Oslo, like ved fengselsmurene. Forfatteren er i Skandinavia for første gang i forbindelse med Krimfestivalen i Oslo denne uken.

Les også:

Les også

Hvordan ville du taklet ett år bak murene?

Fikk spesialbehandling

USA har bare 5 prosent av verdens totale befolkning, men hele 25 prosent av verdens fanger. Å holde 2,3 millioner fanger sperret inne, koster amerikanerne over 360 milliarder kroner i året.

– Fengsel assosieres med ukontrollert vold, men nesten halvparten av fangene er fengslet for ikke-voldelige lovbrudd. Jeg tror ikke folk forstår hvor lange, harde straffer vi har og hva de sosiale kostnadene er av dem, sier Kerman.

Hun er åpen om at hun fikk spesialbehandling da hun skulle fengsles for en ti år gammel forbrytelse. I likhet med Piper i tv-serien, trodde den ekte Piper at fortiden med den kvinnelige kjæresten og narkotikapenger var ute av verden, da politiet plutselig sto på døren.

– Jeg er heldig på mange områder. Jeg kommer fra en fin familie og har universitetsutdannelse. Da jeg ble tiltalt for smugling av narkotikapenger, hadde jeg ressurser til å hyre en god advokat som kunne bruke mye tid på saken min. Det hadde nok stor betydning for hvor lang straffen min ble.

Kerman ble dømt til 15 måneder i et føderalt fengsel med lavt sikkerhetsnivå. Hun hadde sonet 13 av dem da hun slapp ut, og der andre sliter med å få jobb fordi de har en kriminell fortid, har Kerman gjort karriere av sin.

I dag er hun styremedlem i Women's Prison Association og en ettertraktet foreleser i jus og kriminologi.

Fisk på land

De fleste som blir tiltalt for lovbrudd i USA har ikke råd til advokat, ifølge Kerman. De får da en offentlig oppnevnt forsvarer som ofte har en enorm klientliste fra før av.

– Jeg satt inne med andre kvinner som sonet for tilsvarende forbrytelser på fem, syv og ti år. De hadde ikke begått mer alvorlige lovbrudd enn meg, men ble behandlet annerledes på grunn av sin sosioøkonomiske status og rase.

Artikkelen fortsetter under bildet.

- Ingen forventer at en hvit middelklassekvinne skal ende opp i fengsel, sier tidligere fengselsfugl Piper Kerman.

Ens rase farger dessverre utfallet i det amerikanske rettssystemet, ifølge Kerman.– Hudfarge har svært stor betydning for hvem som blir arrestert, tiltalt og hvor lange straffer de får. Det er en av de største utfordringene i rettsystemet vårt. Vi evner fortsatt ikke å utpeke problemet og korrigere det.

– Ville en svart kvinne med lavere sosial status kunne oppnådd samme suksess som deg med «Orange Is the New Black»?

– Suksessen min kommer nok mye av at jeg har skrevet historien om en fisk på land. Ingen forventer at en hvit middelklassekvinne skal ende opp i fengsel, men man blir ikke overrasket dersom en svart, ung mann fra et dårlig nabolag gjør det. Historien jeg har skrevet passer ikke med folks forventninger til unge, svarte. Det er uheldig.

Ikke rehabiliterende

— Jeg mener det finnes en sterk konsensus i USA nå om at det står dårlig til med rettssystemet og fengslene våre. Det er dessverre ikke like stor enighet om hvordan man skal løse det, sier Kerman.

- Hva mener du er den viktigste endringen man kan gjøre?

— Vi må rett og slett slutte å sette så mange i fengsel. Kapasiteten er sprengt, og fengselet virker ikke rehabiliterende på denne måten. Med færre innsatte kan vi i alle fall klare å hjelpe de som trenger det.

Det varierer hvor mange som faller tilbake til kriminalitet etter endt fengselsopphold, men i visse grupper er det så mange som to tredeler som kommer tilbake til fengselet i løpet av et par år.

- Det er skandaløst og en enorm svikt fra myndighetenes side. Det blir ofte sett på som individuell svakhet, men når man ser på det store bildet, ser man at det er systemet som svikter.

Krigen mot narkotika i USA vokste seg sterk under president Reagan. En rekke lover mot narkotikaforbrytelser ble vedtatt på 1980-tallet. De nye lovene ga høye straffer, ikke bare for voldelige narkotikalovbrudd, men også besittelse av små mengder rusmidler.

— Effekten? I 1980 var det 500.000 fanger i USA. I dag er det 2,4 millioner. Veksten er sterkt knyttet til disse primitive narkotikalovene. De blir fengslet for lange perioder og det er ekstremt kostbart. Samtidig er den tragiske virkeligheten at narkotika er billigere og mer tilgengelig i dag enn i 1980. Fra et samfunnsperspektiv har krigen mot narkotika vært fullstendig mislykket, sier Kerman.

Les også:

Les også

3000 døde på ti år. Ingen løfter en finger.

Basert på ekte personer

Kerman har fortsatt kontakt med flere av kvinnene fra fengselet. Selvbiografien kom ut i 2010. Tre år senere ble boken adaptert av serieskaper Jenji Kohan, som også lagde Weeds, og Netflix-serien ble en av fjorårets største seriesuksesser.

De fleste karakterene man kjenner igjen fra serien er fiktive, men flere av dem har likhetstrekk med Kermans tidligere medfanger.

Pipers beundrer med det intense blikket, på folkemunne kalt Crazy Eyes, og den kristenkonservative narkomane Pennsatucky er basert på ekte personer.

Inspirasjonen til den kriminelle nonnen Sister Ingalls, transeksuelle Sophia Bursett, Pipers cellekamerat Miss Claudette og yogainstruktøren Yoga Jones er også å finne i boken.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Piper Chapman (Taylor Schilling) og Crazy Eyes (Uzo Aduba) i «Orange Is the New Black». Begge karakterene er basert på ekte personer.

– Det har vært fascinerende å se hvordan historien har blitt tilpasset tv-skjermen. En tv-serie livnærer seg på konflikter, og det ville blitt ekstremt kjedelig å se en serie med et så innadvent perspektiv som i boken. Samtidig mener jeg at et fengselsopphold er opprivende innvendig, og det tror jeg boken viser på en annen måte enn tv-serien. De utfyller hverandre på en god måte.Men hvem er favorittkarakteren?

– Jenji Kohan har skapt et helt ensemble og ikke bare en protagonist. Det er umulig å velge én. Det er så mange. Jeg synes Crazy Eyes (Uzo Aduba) er herlig, Taystee (Danielle Brooks) er fantastisk og Red (Kate Mulgrew) er utrolig. De er nok noen av mine favoritter.

Realistisk verden

Kerman har en rådgiverrolle for manusforfatterne og skaperen av tv-serien og gir blant annet tilbakemeldinger på manus til de enkelte episodene.

– Jeg prøver å avgrense tilbakemeldingene til å dreie seg om livet innenfor murene. Jeg blander meg ikke inn i karakterene og hva de gjør, men jeg vil bidra til å skape en realistisk verden, sier hun.

I motsetning til i tv-serien soner ikke Kerman og ekskjæresten sin straff i samme fengsel.

Det er ikke før mot slutten av soningsperioden at Kerman møter kvinnen som ba henne om hjelp med å transportere narkotikapengene og senere anga henne til politiet.

– Awkward, sier den ekte Piper.

Det kan man skjønne. De hadde ikke sett hverandre på ti år og sto plutselig ansikt til ansikt i en midlertidig celle mens de ventet på å vitne mot en annen i narkotikakartellet. Bittert? Ikke i det hele tatt.

– Jeg er faktisk takknemlig for den overraskende konfrontasjonen. Resultatet var at jeg kunne slippe all bebreidelse jeg følte overfor henne. Hun holdt jo ikke en pistol mot hodet mitt da jeg smuglet de pengene. Hun spurte, og jeg sa ja. Det valget har jeg tatt ansvar for.

nina.selbo.torset@aftenposten.no

Les også

  1. Aksje-rekord for Netflix

  2. Blottet for skjermoffensiv

  3. - TV-serien har aldri hatt bedre kår