Jørn Lier Horst er ingen stor stilist. Språket hans er hverdagslig oppramsende og nedtonet inntil det blodfattige, og personskildringene er først og fremst funksjonelle -- bare sjelden har de psykologisk sprengkraft og egenart nok til å være av interesse i seg selv. Eller som det heter i den ellevte romanen i rekken om gjennomgangsfiguren William Wisting: "Det var mange ting i bevegelse, men han forsøkte å sammenfatte det slik han hadde lært på politiskolen. Lettfattelig, oversiktlig, nøkternt og saklig, og kronologisk bygd opp".

Kronologien er en variabel faktor, for øvrig er dette en nesten millimeterpresis beskrivelse av Lier Horsts skrivestil og kunsteriske praksis i det hele tatt. Han følger en nøye uttenkt og stramt opptrukket mal som gjør at leserne til enhver tid vet hva de får, og grunnen til at de de i tusentall virker svært så tilfredse med det de får, kan trolig knyttes til honnørordene soliditet og trygghet.