Kultur

Forskeren som fan

Det virker nesten som om Knausgård selv har diktert fundamentet for den aller første doktoravhandlingen om Min kamp.

Den første doktoravhandlingen om "Min kamp" er klar. Olsen, Geir

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Det er ingen tilfeldighet at danskene kommer oss i forkjøpet med den første doktoravhandlingen om Min kamp . Seksbindsverket av Karl Ove Knausgård har skapt betydelig akademisk interesse i Danmark, delvis også Sverige.

I forsøket på å beskrive verkets beskaffenhet har danskene eksellert i begreper av typen — hold deg fast - autofiksjon, lekkasjelitteratur, fiksjonsfortellingsforstoppelse, performativ biografisme, autonarrasjon og fiksjonsfri fiksjon.

Kanskje var besettelsen så sterk da den sto på som verst her til lands, at vi kollektivt opplevde en slags Knausgård-utmattelse etterpå?

Alternativt kan lunkenheten blant norske akademikere skyldes at de har Min kamp for tett på seg, og derfor mangler blikk for verkets betydning.

Bare en roman

Claus Elholm Andersen heller mot den siste forklaringen. I doktoravhandlingen På vakt skal man være legger han avgjørende vekt på at han selv bodde i USA da verket utkom, og derfor kunne lese Min kamp som en vanlig roman. Han var upåvirket av all støyen disse bøkene skapte i nordiske utkantstrøk. Han var heller ikke innsauset i den danske teoridebatten om verket.

Karl Ove Knausgård signerer bøker i New York. KRISTOFFER RØNNEBERG

I avhandlingen vil Andersen vise hvordan Min kamp fortoner seg fra en mer nøytral posisjon, og ganske enkelt lese verket i lys av slike modernistiske forfattere som Knausgård selv er inspirert av, som Marcel Proust og Knut Hamsun.

Liten artikkelsamling

Det kan kanskje virke avskrekkende med en doktoravhandling, men slike publikasjoner er ikke hva de engang var. Det ruvende livsverket er i mange tilfeller redusert til en liten artikkelsamling. På vakt skal man være tilhører denne kategorien.

Avhandlingen åpner med et forklarende kapittel på nærmere hundre sider (en såkalt kappe), der doktoranden rydder plass for sitt eget prosjekt.

Deretter følger fem vitenskapelige artikler. Fire av disse er skrevet på dansk, én på engelsk. Andersen fører hele veien en lett og ledig penn, så man behøver ikke å være fagperson for å følge ham.

Forskeren som disippel

Avhandlingens tittel er hentet rett fra Knausgård. Det er ikke uvanlig at doktoravhandlinger innenfor litteraturfaget plasserer forskningsobjektet i høysetet på denne måten. Men Claus Elholm Andersen siterer Knausgård i en grad som gir inntrykk av at forfatteren selv har diktert fundamentet for avhandlingen.

Særlig er det essaysamlingen Sjelens Amerika (2013) Andersen bygger på. Denne boken er skrevet i ettertankens lys, og Knausgård forlater langt på vei den posisjonen han tok ved starten av Min kamp -prosjektet. Tilbake i 2009 het det at han bare ville skrive en så ærlig som mulig beretning om eget liv.

I Sjelens Amerika har han fått behov for å distansere seg fra dette selvbiografiske utgangspunktet, og trekker en markant grense mellom «jeg» i romanen og forfatteren som skriver «jeg».

«På vakt skal man være når hendelser former seg til en fortelling, for fortellinger hører litteraturen og ikke livet til,» heter det nå hos Knausgård, et postulat Andersen gjør til sitt eget. Hele fire ganger i løpet av avhandlingen refererer han til et intervju der Knausgård forteller at en bestemt nøkkelscene i første bind er oppdiktet. Det bruker Andersen som argument for å avblåse hele sjangerdiskusjonen.

Mistenkeliggjør Kjærstad

Doktoranden gjør felles sak med forfatteren, og blir dermed hans våpendrager i kampen mot negativ kritikk.

Den oppgaven tar han litt for seriøst. Eksempelvis stempler han Jan Kjærstad som en selvopptatt og nærmest smålig kritiker av Min kamp .

I en mye omtalt kronikk i Aftenposten kritiserte Kjærstad norske bokanmeldere for ikke å sette Knausgård inn i riktig sammenheng. Ifølge Andersen hadde Kjærstad også til hensikt å redusere Knausgård til «blot det nyeste skud på stammen af en nordisk postmodernisme, hvis fremmeste norske repræsentant tilfældigvis er Kjærstad selv».

Kanskje nettopp på grunn av utlendigheten, mangler Andersen blikk for det fulle bildet. Det var den massive euforien som helt betimelig fikk Kjærstad til å reagere. Det virker heller ikke som om Andersen innser at alle kontroversene rundt Min kamp faktisk intensiverte den kollektive leseopplevelsen av romanen.

Den danske forskeren Claus Elholm Andersen.

Den negative holdningen til debatt og kritikk er lite kledelig for en akademiker. Andersen på sin side vil ganske enkelt sluse denne samtidsromanen rett inn i en kanon «bestående af de største af de største». End of discussion.

Oppgjør med fedrene

Hva har han selv å tilføre?

Det er ikke noe nytt, samlende perspektiv i avhandlingen. Når Andersen omsider kommer i gang med å analysere Min kamp , trer han likevel frem som en inspirerende og mer selvstendig fortolker.

I artikkelen «Som far, så sønn» viser han hvordan Knausgård gjør opprør på flere fronter – samtidig. Hans angst for den biologiske faren løper parallelt med det Harold Bloom har kalt angsten for litterære forbilder. Andersen sidestiller familiekonflikten med Knausgårds kamp for å finne en litterær form.

På overskuddspreget vis klarer Andersen å få den milelange vaskescenen i første bind til å fremstå som Knausgårds endelige overvinnelse av farskomplekset.

Han gjør også en fin analyse av den 13-årige jentungen som opptrer flere steder i forfatterskapet. Eller rettere sagt: Han studerer Knausgårds ulike versjoner av forelskelsen i Miriam/Andrea. I stedet for å søke klarhet i begivenhetene, viser han hvordan hukommelse og erindring blir flytende størrelser innenfor denne romanen, på samme måte som i Pan av Hamsun. Romanens egen dynamikk har forrang for sannheten eller virkeligheten.

Ved veis ende?

Metodisk er de vitenskapelige artiklene minimalt oppsiktsvekkende. Det er en velkjent form for nærlesninger Andersen gjør, inspirert av ulike retninger innenfor moderne romanteori. Som han også påpeker selv, så er dette en klassisk lesemåte som nordiske litteraturforskere har drevet med i alle år.

Kan hende har Claus Elholm Andersen rett i at vi snart er kommet til veis ende hva gjelder den sjangerteoretiske diskusjonen om Min kamp . Og kanskje vil stadig flere akademiske nærlesninger dele forutsetningene hans, nemlig at Min kamp ganske enkelt er en roman.

I et historisk perspektiv tror jeg likevel den hyperaktive mottagelsen av verket i en tidlig fase vil være minst like besnærende å se tilbake på som den mer konvensjonelle fasen som tar form i På vakt skal man være .

Les også:

Les også

-Hadde Knausgård vært kvinne, så hadde han neppe hatt like stor suksess

Les også:

  1. Les også

    Knausgård vil fortsette å skrive

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Karl Ove Knausgård
  3. Bokanmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ble Karl Ove Knausgård for stor for Norge? Ja, mener dansk forsker.

  2. KULTUR

    – Den første norske doktoravhandlingen om «Min kamp» er tvilsomme saker

  3. KULTUR

    Forfattere er som andre folk

  4. KULTUR

    «Knausgård har for lave ambisjoner.» Les anmeldelsen av hans nye bok

  5. KULTUR

    Roy Jacobsen kan bli første norske vinner av prestisjepris: – Som født pessimist er jeg forberedt på alt

  6. DEBATT

    Nei, Panta forlag. Dere kan ikke sammenligne Jørgensen og Knausgård.