Millennium 4: Heltene er trette i den nye Millennium-boken
David Lagercrantz’ bok er ikke på høyde med Stieg Larssons Millennium-trilogi, men den vil nok likevel gi nye millioner til rettighetshaverne.
Roman
Det som ikke dreper oss: Millennium 4
Forfatter: David Lagercrantz
Gravrøvere blir de kalt, de som nå står bak utgivelsen av en ny Millennium-bok. Sikkert ikke hyggelig, men til gjengjeld blir sannsynligvis kompensasjonen generøs.
Stieg Larsson selv døde som kjent i 2004 og fikk aldri oppleve suksessen. 80 millioner solgte bøker er summen pr. i dag, sammen med filmene har det påført Stieg Larssons far og bror 323 millioner svenske kroner i inntekter.
Snudde opp ned på kjønnsrollene
Ser man bort fra kronene, hører det med til dette hjørnet av litteraturhistorien at Larsson med sin heltinne Lisbeth Salander snudde opp ned på kjønnsrollene i spenningslitteraturen.
En traumatisert ung dame med ekstreme ferdigheter i datateknikk og voldsutøvelse må man lete i tegneseriene for å finne paralleller til, skjønt Larsson selv mente at Pippi Langstrømpe var en passende sammenligning.
Da valgte han å hoppe fort over Pippis utsagn om at den som er veldig sterk, også må være veldig snill. Snill kan man ikke kalle Lisbeth Salander.
Hack over hack
Lagercrantz har overtatt Larssons skikkelser og univers og snekret sitt eget plott. Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander er de bærende skikkelsene i en slags hack over hack-historie, der den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA spiller en vesentlig rolle.
Forbausende nok uten at Edward Snowdens avsløringer får noen plass. Tidsskriftet Millennium er i ferd med å gå nedenom, overtatt av et norsk aviskonsern ved navn Serner.
Det er fort gjort å assosiere til et reelt norsk aviskonsern ved navn Schibsted, uten at det er noe vesentlig poeng.
Mangler harme og varme
Lagercrantz har også videreført Larssons politiske vinkling. Dette er venstresidekrim, der skurkene i hovedsak har mørke dresser og hvite skjorter. Men harmen og varmen som man også kunne spore hos Larsson klarer han ikke å kopiere.
Så tar det da også uhorvelig tid før Lagercrantz får sveivet thriller-motoren i gang. Man må godt forbi side 100 i dette 500-siders eposet før noe som helst kommer i bevegelse.
Og for nå å fortsette den sammenligningen som prosjektet ber om: Larsson hadde også mange omstendelige forklaringer å by på, men når det gjelder omstendelighet slår Lagercrantz ham ned i støvlene.
De fleste er plagede genier
Likevel, det strammer seg til etter hvert. En svensk forsker på kunstig intelligens blir frarøvet sine oppdagelser og siden drept, hans autistiske sønn er vitne til drapet. Drapsmennene finner etter hvert ut at også sønnen skal ryddes av veien.
En forbausende stor andel av personene er genier. Det gjelder både leiemordere og forskere, og mest genial av dem alle er selvsagt Lisbeth Salander. Lagercrantz har utstyrt sine helter med mer psykologi enn Stieg Larsson fant tjenlig. De har kvaler, og de er trette. Dette skal formodentlig gi dem en ekstra dybde som man gjerne kunne savne i de tre tidligere bøkene. Men resultatet er mest tråkig, for å si det på svensk.
Likevel, det skal ikke underslås at David Lagercrantz får farten opp etter hvert. I siste halvdel av boken er det action nok til alle.
Les intervjuet med forfatteren:
