Kultur

Sympati for djevelen

De dreper, manipulerer og misbruker makt og mennesker rundt seg. Psykopaten er vår tids TV-helt.

Danske Mads Mikkelsen har hovedrollen i den nye serien Hannibal om morderen og menneskeeter Hannibal Lecter. Hans sans for det vakre i verden er så sterk at han foretrekker å fjerne de dårligste blant oss og servere dem til middag.

  • Kjersti Nipen
    Journalist

Den ene er kjent for å knivstikke sine gjester i dusjen, ikledd morens kjoler. Den andre er kjent for å spise sine fiender til frokost, ledsaget av Bachs Goldberg-variasjoner på øret.

Felles for de to morderne er at de er helter i hver sin nye TV-serie: Norman Bates fra Psycho i Bates Motel og Hannibal Lecter fra Nattsvermeren i Hannibal , som nå starter opp på henholdsvis NRK og TVNorge.

Antisosiale mannfolk

De to er i godt selskap. Dagens TV-serier er tett befolket av massemordere, som i Dexter og The Following , av narkoprodusenter og narkohandlere, som Walter White i Breaking Bad og store deler av persongalleriet i The Wire, av yrkeskriminelle og drapsmenn i The Sopranos. Andre populære dramaserier, som House o f Cards, Boss og House , har hovedpersoner som er mindre morderiske, men likevel med antisosiale og dypt problematiske personlighetstrekk.

Felles for seriene er at de overbeviser sine seere om at selv de mørkeste sinn har sine lyse sider.

— «Hannibal» er en gentleman som forstår å verdsette skjønnheten i verden – i så stor grad at den som er et svin av et menneske, blir hans bacon på tallerkenen, sier tittelrolleinnehaveren, danske Mads Mikkelsen til avisen Information.

Alt er relativt – også massemord

Postdoktor Margrethe Bruun Vaage ved NTNU forsker på tilskueres innlevelse i film og TV generelt, og i moralsk dårlige karakterer spesielt. Hun forteller at moralsk kompleksitet er en klar trend innenfor det som gjerne kalles amerikanske "kvalitetsserier". Det er vanlig at vi elsker å hate skurkene – men i disse nyere fjernsynsseriene er heltene, eller snarere antiheltene, i fortellingen moralsk tvilsomme.

— Men vi "heier" ikke på denne typen karakterer automatisk. Derfor bruker seriene flere fortellerstrategier for å få oss til å holde med antiheltene, sier Vaage.

Én slik strategi er å gjøre hovedpersonen relativt sett bedre enn andre. Dexter tar livet av andre mordere, mens Tony Sopranos forbrytelser gjerne går ut over andre kriminelle som fremstilles som helt rå og hensynsløse.

— Ved at andre karakterer er enda verre, velger vi å holde med den som moralsk sett er best, sier forskeren.

Ja, det finnes grenser

En annen strategi er å la seerne bli godt kjent med karakterene, noe det langstrakte TV-serieformatet gir rikelig anledning til.

Tony Soprano er allmektig mafiakonge og maktesløs overfor tenåringsbarna på hjemmebane. Det menneskeliggjør ham for mange seere som kjenner seg igjen i familiesituasjonen. hbo

— Selv om vi ikke kjenner oss igjen i de moralske overskridelsene karakterene gjør, kan vi kjenne oss igjen i andre sider ved dem. Vi blir kjent med komplekse mennesker, som ofte har kvaler over tingene de gjør. Tony Soprano har for eksempel angst og har hatt en vanskelig barndom. Slike erfaringer kan ofte fremtre som unnskyldninger eller forklaringer for hvorfor personen er blitt som han er blitt. Likeledes har Dexter opplevd et blodbad som barn, da moren ble drept. Dette er typiske strategier for å menneskeliggjøre personene. - Er det grenser for hva vi aksepterer?

— Ja, det er faktisk noen interessante grenser for hva vi går med på. Selv om flere av dem er mordere, begår ingen av disse antiheltene seksualforbrytelser, for eksempel. Voldtekter er noe bare de "virkelige" skurkene i fortellingen driver med.

- Er det noen damer blant disse antiheltene?

— Når kvinnene er antihelter, er det gjerne begrenset hvor store moralske overtramp de gjør. Man kan savne en veritabel, kvinnelig antihelt. Kanskje frykter TV-produsentene at det ville bli for kontroversielt.

- Hvilke behov i oss tilfredsstiller denne typen helter?

Les også

En TV-serie om ObamaCare?

— Ett behov kan være grenseoverskridelsen i seg selv. Disse karakterene gjør alt det vi aldri gir oss selv lov til. Tony Soprano er som en barnslig fantasi, der han får alle til å gjøre akkurat som han vil. Ikke minst blir fortellingene spennende. Walter White i Breaking Bad går fra en lærerhverdag full av ydmykelser og avmektighet, som sikkert mange kan kjenne seg igjen i, til et spennende liv fullt av action, påpeker Vaage.Hun tror også forbløffelsen over at vi faktisk liker disse dårlige personene spiller inn.

— Jeg tror det er en vanlig tilskuerreaksjon å spørre seg selv hvorfor man bryr seg om en massemorder som Dexter. Slik får seriene oss til å reflektere over den evnen vi har til å ta parti med noen, nesten uansett, bare vi blir godt nok kjent med dem. Slik kan det jo også være med vennene våre.

Speiler samfunnet – og urmennesket

Filmforsker Rikke Schubart ved Syddansk Universitet tror de mange antiheltene i moderne TV-serier også henvender seg til dypere, mer instinktive deler av vår bevissthet. Dexter dreper for eksempel etter sin egen "kode", der kun de usleste blant mennesker får unngjelde. Slik blir han en slags bisarr representant for rettferdigheten. Schubart mener dette tilfredsstiller biologiske instinkter i oss, og viser til vår innebygde "nevroetikk", en slags biologisk ryggmargsrefleks for rett og galt som ligger under de komplekse, sosiale spillereglene vi følger i dagens siviliserte samfunn.

Dexter Morgan, seriemorder og kjernekar. Showtime

— Instinktet vårt sier at når noen gjør noe galt, skal de straffes for det. Men i virkeligheten er det ikke alltid den skyldige får sin straff, politiet må jo ha bevis. Selv om vi logisk og rasjonelt vet at det Dexter gjør er feil, liker vi godt at han sørger for rettferdighet, sier Schubart.Hun mener behovet for å utforske gråsonene for rett og galt øker jo mer sammensatt det moralske landskapet rundt oss blir.

— I gamle dager var verden mer svart-hvitt, og på film brukte de gode cowboyene hvite hatter, de onde svarte. Dersom gangsteren var filmhelt, fikk han likevel sin straff og døde til slutt. I dag er ikke verden like enkel. Vi lever i et postmoderne samfunn der de sosiale spillereglene er fleksible, og befinner oss oftere i gråsoner der rammene for rett og galt er oppløst. Vi ser at "gode mennesker" gjør dårlige ting, og verden er preget av moralsk fleksibilitet. Det avspeiles også i historiene vi forteller hverandre, sier Schubart.

TV-seerne får anledning til å speile seg i de etiske dilemmaene TV-helter gjennomlever.

— Barn lærer gjennom lek, og mennesker er blant de artene som fortsetter å leke også som voksne. Slik fortsetter vi å lære hvordan vi skal oppføre oss overfor hverandre. En av måtene vi gjør det på, er gjennom historier om fiktive verdener – enten det er gjennom bøker, filmer eller TV. Gjennom fiktive verdener og slike "good-bad-characters" kan vi leke med forestillinger og speile det vi ser. Vi spiller ut, i fantasien, hva vi ville gjort om vi var i disse karakterenes sted, sier Schubart.

Kjernekar med skarp kniv

Når Dexter pakker sine utvalgte inn i plast, og metodisk stikker kniven i dem, venter vi ikke på at ofrene skal unnslippe i siste liten. Isteden er spenningen bygget opp slik at vi håper seriemorderen slipper unna med det, denne gangen også.

— Nei, hva skal en si om Dexter? Psykopatisk massemorder og kjernekar, sier filosofiprofessor Lars Fredrik Svendsen ved Universitetet i Bergen.

I disse dager er han ute med en oppdatert utgave av boken Ondskapens filosofi , der han blant annet diskuterer ondskapens estetiske aspekter. Edmund Burke påpekte allerede på 1700-tallet det mørke som mulig kilde til estetisk nytelse, og Immanuel Kant beskrev hvordan det sublime kan vekke en slags "negativ lyst" i oss.

Walter White lever en avmektig tilværelse som kjemilærer og ektemann. Etter kreftdiagnosen lar han stadig flere hemninger fare. .

— Lengst ute finner vi Thomas De Quincey, som skrev essayet "Murder Considered As One of The Fine Arts". Herfra går det en linje til komponist Stockhausen, som uttalte at 11. september var tidenes største kunstverk. Det sier noe om hvordan estetiske og moralske vurderinger ikke alltid går opp i en høyere enhet. Vi kan få estetisk nytelse av noe vi moralsk vil fordømme, sier professoren.Svendsen holder kjemilærer og narkoprodusent Walter White i Breaking Bad blant sine absolutte favoritter.

— Han går gjennom en så dramatisk utvikling mot det verre, fra en kjemilærer man føler mest medynk med til skruppelløs "bad ass". Vi er med på hele reisen og har sympati for ham selv når han gjør ting man i veldig liten utstrekning kan forsvare moralsk, påpeker filosofen.

Han mener ondskapen i fiksjonen lever nettopp av fiksjonaliteten sin.

— Det blir noe litt romantisk og berusende over det onde når det estetiseres, slik at man langt på vei mister det moralske perspektivet. Mens det gode i fiksjonen kan være noe litt traust og kjedelig, er det motsatt i virkeligheten: Det gode er noe berusende, og virkelighetens ondskap er bare trist.

Varierende troverdighet

Det har gått 20 år siden psykiater og filmkritiker Finn Skårderud første gang skrev om psykopaten som kulturhelt i Hollywood i magasinet Film & kino, med filmer som Enslig ung kvinne søker, Misery, Farlig begjær og Cape Fear blant eksemplene. Om dagens TV-psykopater er like farlige, er de imidlertid blitt mer menneskelige. Vi holder med mange av dem, trass i deres åpenbare feil og mangler.

— TV-seriene gir en fin mulighet til å skape en troverdig kompleksitet, der personer består av både godt og vondt – som deg og meg. I en TV-serie som strekker seg over flere episoder og sesonger får man betraktet og luftet alt dette i én og samme person, og jeg tror dette er noe av grunnen til at seriene tiltrekker og fascinerer oss, sier Skårderud.

Les også

«TV-serien Borgen er en attraktiv reklameplakat for folkestyre»

Han er stor The Sopranos -fan, og mener Tony Soprano er en kar man lett kan føle med. Vi kjenner igjen det brutale maktmennesket, men som også er maktesløs overfor tenåringene i sitt eget hjem.— Vi kan synes synd på Tony Soprano, selv om han også fremstilles som psykopatisk morder, sier Skårderud.

Han vil ikke "fjerndiagnostisere" de ulike, fiktive skikkelsene, men sier det faglig sett er stor variasjon i hvor troverdig slike TV-karakterer fremstår. Mens seriemorderen Dexter kan karakteriseres som rimelig urealistisk, tror Skårderud både Tony Soprano og flere medlemmer av hans to «familier», hjemme og på jobb, kunne funnet en plass innenfor det som kalles antisosiale personlighetsforstyrrelser.

— Det handler blant annet om brist på skyldfølelse, dårlig regulering av sinne og at man mener det gjelder andre regler for en selv enn for andre. Sopranos er også interessant i betydningen: Kan Tony Soprano la seg behandle? Og er i så fall Dr. Melfi god nok? spør Skårderud, og antyder at serien peker i retning et nei, i alle fall på det siste spørsmålet.

Velfungerende psykopater

Nylig har psykiateren latt seg begeistre av House of Cards, der den maktsyke manipulatoren Francis Underwood manøvrerer seg gjennom toppsjiktet i amerikansk politikk.

Les også

Narcissus på Utøya

— Den er veldig spennende, også som fenomen. Innen psykopati snakker man av og til om "velfungerende psykopater", som lykkes innenfor systemer der visse psykopatiske trekk kan være en fordel. Det kan være innenfor børs og næringsliv, rettsvesen, militæret og helsevesenet: Klassiske systemer for makt der "psykopatiske trekk" kan være til hjelp.I House of Cards ser vi et maktspill der psykopatiske trekk blir belønnet. Hovedpersonen, hans kone og den unge journalisten inngår i et kobbel av folk som realiserer antisosial adferd, sier Skårderud.Han tror seere kan finne noe å identifisere seg i, selv hos en seriemorder som Dexter.

— Svært mange mennesker i Norge har for eksempel hatt hevnfantasier om hva de ville ha gjort på Utøya. En serie som dette er en projeksjon, både av bilder på skjermen og av våre fantasier, men tilbyr også proteksjon. Det jo bare på TV.

  1. Les også

    Netflix vil bli den nye HBO

  2. Les også

    Netflix mot HBO

  3. Les også

    Skaperne av Matrix-filmene lager TV-serie for Netflix

  4. Les også

    Bitter kamp om TV-seerne

  5. Les også

    Det enkleste er ikke det beste på TV

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Hun drikker, er usympatisk og selvdestruktiv, men vi heier på henne likevel. Nå tar de kvinnelige antiheltene hovedrollene.

  2. KULTUR

    Finn Skårderud: Kan man bli glad i Michael Haneke?

  3. KULTUR

    Han brettet ut om incest, voldtekt og rus i «Patrick Melrose»: – Det ble helt klart livreddende at jeg fikk fortalt min private historie.

  4. KULTUR

    - Jeg vil ha mer glitter i Oslo

  5. KULTUR

    Med skarpe tunge og hjertevarm humor viser Orange Is the New Black at livet bak murene byr på mer enn man skulle tro

  6. KULTUR

    Nytt lys på tungtvannsheltene