Kultur

Anmeldelse av «De utvalgte»: En vandring i den «moderne» døden

Med hjelp av roboter, performance og pandemi klarer teatergruppen De Utvalgte å si noe nytt om livets underligste fase. Døden.

Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho spiller foran en dødsseng i det siste rommet i De Utvalgtes dødsvandring.
  • Per Christian Selmer-Anderssen
    Per Christian Selmer-Anderssen
    Teateranmelder

Vår vurdering:

5 av 6
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Skuespiller Kari Onstad døde brått i prøveperioden til Fem forestillinger om døden. Teatergruppen De Utvalgte har naturlig nok dedisert forestillingen til henne, og hun er også med i stykket.

Mens barnebarnet tar på seg klær og smykker i et glassmonter, leser Onstad fra Knausgårds Min kamp i et opptak. Teksten går umerkelig over i en sterk monolog om en teaterdivas død. Den er, som alltid hos Onstad, fantastisk fremført.

Skuespilleren hadde ikke bare en veldig god tekstforståelse, men var også en sjeldent rocka, morsom og naken skuespiller. Disse sidene viste hun særlig når hun jobbet med De Utvalgte, for eksempel i Drømmen (2010) der hun spilte en Sugar Mum på Nesodden.

Fem forestillinger om døden er absolutt i hennes ånd. Rocka, poetisk, undrende, morsom og urovekkende.

Kunstkritiker Tommy Olsson sitter i en blomstereng med et honningspann. Det blir en eksistensiell performance.
Les også

Anmeldelse av «Verdens nest kuleste forestilling»: Kulest for de voksne

En ensom opplevelse

Publikum blir loset inn til Black Box Teater i grupper på åtte og får utdelt munnbind og øretelefoner. Vi følger stemmen på øret gjennom seks forskjellige rom, der vi sitter på nylig spritede stoler eller står på avmerkede kryss. Vaktene løper etter oss med sprit hver gang vi flytter oss, som for å slette alle spor av mennesker.

Sikkert et nødvendig tiltak, men jeg har aldri opplevd en teateropplevelse som så ensom. Munnbindene gjør at vi ikke ser hverandres ansikter. Vi er hvitmaskede og alene i mørket, og jeg tror ikke det er en planlagt effekt.

Spoiler alert fra dødsriket

Fem forestillingen om døden handler nemlig vel så mye om å minnes, som hva det vil si å dø. Men De Utvalgte tar minnene inn i vår moderne tid, og setter dermed døden i relieff. Hvordan dør man på Facebook? Og hva er selve livet, når så mye av oss er blitt algoritmer og teknologi?

De Utvalgte har laget høyteknologisk teater i over 20 år. De var først ute med å bruke 3D-briller på scenen, og i år er det også roboter med i ensemblet. Dette er de best instruerte robotene jeg noensinne har sett, både som trøstende medspillere og rullende hjemmehjelper.

(Spoiler alert: I dødsriket stryker robotene deg varsomt over armen.)

Les også

Fotballkampen som forhindret en kulturkamp

Aurora Winge, barnebarnet til Kari Winge Onstad, er med i forestillingen. Her lytter hun til mormorens tekst, mens hun kler på seg kostymer og smykker. En svært sterk scene.

Best for de beste vennene

De som har sett mange forestillinger av gruppen, vil se hvordan stykkene siterer hverandre. Når skuespiller Torbjørn Davidsen snakker om sitt jordiske liv, kan publikum kjenne det igjen fra tidligere stykker.

For meg er dette ofte en hemsko i De Utvalgtes forestillinger. Hvert menneske på scenen er ikke bare en karakter, men er også en privatperson. Hver en episode skjuler en større historie. Forestillingene blir dermed særlig gode for de innviede, og mer mystiske for oss andre.

Døden på Instagram

I ett av de seks rommene sitter kunstkritiker Tommy Olsson naken og spiser honning. Han stalker yngre kvinner på Instagram, skriver skitne meldinger og poserer selv på SoMe. Men hva gjør en gammel mann når halve vennelisten dør ut?

«Jeg finner stadig uleste meldinger fra avdøde venner, men jeg tør ikke svare. Jeg er redd for hva som vil skje,» sier Olsson, i sin poetiske og punkete monolog.

I et annet rom snakker en eldre kvinne om sin venninne, som nettopp har falt om på kjøkkenet. Hun var god til å bake, sydde brudekjoler og hadde omtanke for mange. I rommet før blir en skuespiller husket for sin «moderne replikk». I et annet rom hører en mann sin egen begravelsestale over en skjerm, noe som får ham til å ringe sin avdøde far. Det hele er løst og lett fortalt fra scenen, men lodder likevel dypt.

Døden er fravær av nye minner, fravær av påvirkningskraft. Men i døden er også et nærvær. En forvandling til minnenes vidunderlige verden.


Les også

  1. Oslo har mye å lære av Teaterfestivalen i Fjaler

Les mer om

  1. Teater
  2. Teateranmeldelse
  3. Scenekunst
  4. Munnbind
  5. Robot
  6. Nesodden
  7. Instagram