Kultur

Per Egil Hegge om ordet ekstremvær

Språket vårt. Ordet vær, i den meteorologiske betydningen, forekommer svært hyppig i norsk skrift og dagligtale.

Per-Egil Hegge, journalist og tidligere redaktør i Aftenposten.
  • Per Egil Hegge

Årsaken er sannsynligvis at vi har, som det formuleres i en gjengs og lett humoristisk vending, veldig mye vær i Norge, særlig på denne årstiden.

En nydannelse, kanskje som følge av klimaendringene, er at ordet også holder på å skaffe seg en egen flertallsform. Hittil har vi snakket om ulike værtyper — også dem er det mange av - men 6. januar var en klimaforsker sitert slik i Aftenposten: «Det mest spesielle i 2015 var at vi har hatt så mange ekstremvær med nedbør.» Disse ekstremværene har fornavn, og i likestillingens interesse blir de tildelt mannsnavn og kvinnenavn annenhver gang. Dermed slipper man, i alle fall språklig, for mye ensidighet hvis man skal ta opp problemet med stormfulle kvinner, enten det er ment rosende eller nedsettende.

Et ekstremvær, og altså da også flere ekstremvær, ble bare for kort tid siden kalt storm(er) eller uvær, men åpenbart har fagfolkene funnet ut at det ikke er presist nok. På meg virker uttrykket «flere ekstremvær» unaturlig, men vi får kanskje gjøre som østlendinger blir nødt til hvis de flytter til Vestlandet eller Nord-Norge: huke oss sammen og ta alt, vindkast og nedbør i store mengder inkludert, som (det) kommer.

Hvis man ikke er medlem av Norsk geit- og saueavlslag, er vær et intetkjønnsord. En betagende historie fra norsk åndsliv handler om en bokanmeldelse i en lokalavis. Forfatteren hadde skrevet om væren, altså det filosofiske begrepet, uttalt med tonem 2, den vanlige oversettelsen av det tyske «das Sein»: det å eksistere, være til. Boken havnet hos avisens landbruksekspert, og han kom raskt til at dette dreide seg om saueholdet og dets problemer. Det ble en anmeldelse som ikke helt traff.

Men her er vi utvilsomt inne på et ekstremtilfelle. Det ordet forekommer i flertall.