Norgesvenn Jojo Moyes lar sin heltinne gå inn for landing i New York i denne siste boken i trilogien om skravlebøtten Louisa Clark fra Stortfold, Storbritannia. Det er jo ikke akkurat et originalt grep å velge seg «det store eplet» som åsted for de avgjørende slagene i ungjentas liv, men for å si det med Sinatra, «hvis du kan lykkes her, så kan du lykkes hvor som helst», og det er dette Clark skal finne ut av.
Datt ned fra hustak med høy promille
Er hun en som gir seg? Eller er hun en som kan gjenoppfinne seg selv og ta litt styring i livet sitt? For hun kan vel ikke fortsette å si ja til det første og beste som dukker opp? Vil hun overleve i New York?
Problemstillingen kan virke banal, «å ville lykkes i New York», spesielt sett med norske sosialdemokratiske designerleserbriller. Men vi må ikke glemme at det er en arbeiderklassejente fra den engelske landsbygda vi snakker om her, en som først ble med på sin elskedes planlagte selvmord i Sveits, og som siden datt ned fra sitt eget hustak med høy promille og knapt overlevde.
Uttrykket referer til det å ha sex
Det er ikke bare humlestripete strømpebukser hun har i bagasjen, for å si det sånn. Hun har allerede ved bokens start, i sitt komiske forsøk på å håndtere passkontrollen ved ankomst i USA, kommet enn lang vei fra servitørjobben i The Buttered Bun.
Oversetterne har forresten ikke i noen av de norske utgavene forsøkt seg på en norsk vri på denne kafétittelen, men de med kjennskap til engelsk slang vet at uttrykket referer til det å ha sex med en kvinne som allerede har ligget med flere andre menn først, så, eh, ja, nå skjønte dere den referansen og hva den sier om vår heltinne.
Ofte bistre, ofte gamle og ofte fattige
Britene har etter mitt syn, den perfekte humoren for denne typen bøker. Frekk, svart, selvironisk og oppadsparkende. I Moyes bøker finnes det noen svært få blondiner med «karamellfargede armer» eller menn med «perfekte tenner», men disse er aldri verdt å samle på.
De gode menneskene (og hundene) i Moyes bøker er ofte bistre, ofte gamle og ofte fattige, med tragiske historier og varme hjerter gjemt bak spydige tunger og rare oppsyn. Som nabobikkja i bygningen «Fra enden av et hundebånd glodde en astmatisk mops krigersk på meg med bulende øyne.»
Språklige vittigheter på avveie
Noen av karakterene i Moyes univers kan virke litt sjablongaktige, men når dialogen er såpass vittig og personene får varme og liv, er vi med som lesere likevel. Men ærlig talt, Moyes kunne godt ha latt oss lure litt lenger på hvem som er verdt å samle på, og gitt oss noen flere overraskelser på plottfronten.
Når briten Clark ankommer statene, så er det enkelte språklige vittigheter som blir borte i den norske oversettelsen, naturlig nok. For det første vil enhver britisk leser automatisk grøsse gjenkjennelig av at Clark på telefonen hjem kjæresten Sam i London babler om en overklassefest hun har vært på og sier: «But the whole thing was amazing».
Stikker seg ut som klumper i Moyes rømmegrøt
Når dette blir oversatt til «Men det var som et eventyr» – så mister vi på norsk ikke bare det «latterlige» ved kontrasten i amerikansk vs. britisk språkføring, men i tillegg blir den oversatte Louisa Clark enklere og mer infantil enn den britiske. For Louisa Clark sa vitterlig ikke «But it was like a fairytale».
Kjersti Velsand har sikkert hatt tidsnød, for internasjonale bestselgere med merkelapper som «fenomenet» på seg, gis ut på alle språk samtidig. Oversettelsen er i det store stø, den underspilte britiske humoren kommer fint frem, og flyten er fin.
Noen få steder glipper det, som når den australske kollegaen sier trøstende «aw, mate», og det blir oversatt med «du, ass.». Småtingene stikker det seg ut som klumper i Moyes rømmegrøt, for teksten flyter mykt på originalspråket, med smeltet smør og glitrende sukker og alt som hører til.
Som en god og enkel pastarett
Noen ser ned på underholdningsromaner, men de har sin funksjon, slik standup har det, slik romantiske komedier har det, og slik enkle pastaretter og vodkadrinker har det. Noen ganger er det bare det du har lyst på.
Men akkurat som det finnes enkle pastaretter som er begredelige, mens andre når de store kulinariske høyder, finnes det selvsagt bedre og dårligere underholdningslitteratur. De riktig gode i underholdningssjangeren kan på enkelte områder faktisk overgå den dype litteraturen, i det minste når det kommer til vidd, selvironi, plottutvikling og lekenhet.
Hun holder koken hele veien
Jojo Moyes tilhører med rette toppsjiktet i sin sjanger, og med Fremdeles meg overgår hun forgjengeren Etter deg, men når ikke helt opp til den første, Et helt halvt år. Jeg skulle ønske Moyes hadde vært litt mer leken i formen og mer overraskende i utviklingen av plottet, og at hun hadde kuttet vekk noe.
Likevel – hun klarer å holde koken gjennom 557 sider, og gir leserne akkurat den spennende og tåredryppende avslutningen/ utløsningen de har ventet på.