Kultur

Instrumentalmusikk som synger

Elephant9 har laget et album med imponerende musikalsk spenn og mye feeling.

Elephant9_01 2015 [photo by Hans Petter Heggli]_doc6lw2uva8jzo1euk0lcns.JPG
  • Arild R. Andersen

Vi er etterhvert mange som vet at Ståle Storløkken er en fremragende mann på keyboard. Alle kveldene med Supersilent ga meg denne innsikten, og i løpet av de siste årene har Elephant9 latt meg forstå hvilke kunnskaper og hvilken evne til innlevelse Storløkken er i besittelse av.

Instrumentet som spruter

Den som har sittet i bruset fra Jon Lord, Hansson & Karlsson eller Graham Bond, vet hvordan et hammondorgel kan sprute. Dette populærmusikkens urinstrument fikk aldri samme status som gitaren i rocken eller saksofonen i jazzen, men det har satt sterke og tydelige spor etter seg. Det er noen av disse sporene Storløkken bruker Elephant 9 til å vise frem og fornye mønstrene i.

Stort spenn i musikken

Elephant9 er en trio, og bandets sound hadde vært utenkelig uten bassist Nikolai Hængsle og trommeslager Torstein Lofthus. De spiller også ut spennet mellom 1960-tallet og morgendagen. At de er svært dyktige musikere, kan man ikke unngå å høre, selv om det ikke gjøres til poeng.

Et psykedelisk eventyr

Poenget med åpningssporet «Occidentali» er å fortelle et psykedelisk eventyr. Da hjelper det å ha med «special guest» Reine Fiske, den svenske gitaristen ingen kan målbinde på dette feltet. Bandet tegner et tidsbilde i helt egne farger, og det låter like bra som det gjorde den gang denne type lydmalerier traff oss for første gang.

Den litt skumle grunntonen brytes opp av et noe mer lystig tema, før den groovy og gyngende rytmen forstummer. Etter hvert tetner musikken til, og bass og trommer glir inn i tung symbiose. Man må til jazzrocken for å finne noe lignende. At Elephant9 klarer å holde denne musikken levende, er langt fra noen selvfølge.

Frilynt og selvstendig tolkning

Jeg vet ikke om Stevie Wonder ville likt versjonen av «You are the sunshine of my life». Det er uansett en frilynt og selvstendig fortolkning som presenteres. Noe av det underlige med Elephant9 er at de lykkes med å holde på interessen min, uten at musikerne trer frem som solister i tradisjonell forstand. D

ette er instrumentalmusikk med kollektivt feste. Selve lyden og klangen i instrumentene blir vektlagt. Feeling står i sentrum. Jeg liker måten musikerne kombinerer den litt innadvendte holdningen med det ekstroverte anslaget.

Kontroll til minste detalj

Ståle Storløkken er en mann for mørkt inventar, og han spiller i tillegg til orgel: Fender Rhodes, piano, mellotron, minimoog og prophet t8. «Abhartach», som er en av de to låtene han har skrevet på Silver Mountain, er sval og skyggefull, men også spretten og energisk. Kontrastene håndteres med den største selvfølgelighet, ned til minste detalj.

Et tilskudd av progrock forstyrrer ikke det gode inntrykket. King Crimson titter inn på «Kungsten», men etter noen runder med albumet er det bare elefanten som er igjen i rommet. Musikken åpner seg og spiller ut særpreg når man investerer, og det er påfallende hvordan hver enkelt låt trer frem med tydelighet, uten å ryke tråden i albumet.

Ett av de få stedene Elephant9 nærmer seg balladen, er når «Kungsten» glir inn i et halvakustisk felt. Etter dette fredfylte innslaget flammer bandet opp mot avslutning. Det gir meg gode minner om tidlig 70-tall, samtidig som 2015 spiller med.

1740160455_doc6lw341spyasdqzltcnq-dAk3oa4Kqk.jpg

Les mer om

  1. Anmeldelse