Kultur

Harper Lee med vaklevorent rasismeoppgjør

En god ide blir til skranglete litteratur i denne «oppfølgeren» av Harper Lee.

Atticus Finch forsvarer en svart mann i "Drep ikke en sangfugl" fra 1960. I "Sett ut en vaktpost" - som utkommer nå - er han tilsynelatende blitt rasist. Gregory Peck og Brock Peters i rollene som Finch og Tom Robinson i filmen fra 1962.

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Harper Lee: Go set a Watchman (Harper Collins)

«Ikke bruk ordet nigger, Scout. Det er ikke pent.»

Slik kan Atticus Finch irettesette sin seks år gamle datter i den amerikanske klassikeren Drep ikke en sangfugl . Boken kom ut i 1960, men handlingen er lagt til 1930-tallet. Atticus Finch er datterens store helt og bokens moralske søyle. Han er alenefar, advokat og antirasist på et tidspunkt da ingen av delene var vanlig på den amerikanske landsbygda.

Atticus Finch fikk raskt et liv også utenfor bokens oppdiktede univers. Han ble et eksempel til etterfølgelse og et forbilde i kampen for svartes rettigheter.

Comeback med gammelt manus

Denne uken lanseres «oppfølgeren», til stor ståhei særlig i USA. I månedsvis har både gamle fans og litteraturhistorikere diskutert hva man egentlig skal kalle Go set a Watchman (Sett ut en vaktpost). Manuskriptet ble nemlig skrevet før Drep ikke en sangfugl.

Harper Lee gjør altså comeback med en tekst hennes advokat nylig fant i forfatterens gamle papirer.

Harper Lee anno 1960-tallet. Foto: AP

Sett ut en vaktpost er lagt til 1950-tallet. Scout – som egentlig heter Jean Louise — er blitt en selvbevisst, ung kvinne som i første kapittel reiser med tog fra New York til den lille hjembyen i Alabama. Hun skal få sitt livs sjokk når hun under dette besøket oppdager at faren er en annen mann enn hun alltid har trodd.Ja, den store overraskelsen i Sett ut en vaktpost er knyttet til utviklingen av hans karakter. Atticus Finch har tilsynelatende forlatt sin prinsippfaste posisjon og blir et talerør for rasistisk tankegods.

Sorgreaksjon

Dette har vakt oppsikt i USA, og enkelte anmeldereav boken uttrykker en sorgreaksjon som ligner noe man kunne føle dersom et virkelig menneske gjennomgikk den samme utviklingen.

Dermed står vi overfor et fascinerende paradoks: Sett ut en vaktpost er tydeligvis egnet til å skape skuffelse fordi hovedkarakteren ikke lever opp til den forventede moralske standarden. Samtidig er nettopp dette bruddet med forventningene et godt utgangspunkt for romanen.

For hva er det egentlig som skjer når en tidligere rakrygget mann blir desillusjonert?

Motivet egner seg definitivt for litterær utforskning. Det kan også gi noe tilbake til virkeligheten: I en tross alt ufarlig form kan fiksjonen belyse utviklingstrekk som er nedslående når de inntreffer hos menneskene.

Generasjonsoppgjør

Det er slik jeg tolker forfatterens anliggende i Sett ut en vaktpost , også lest uavhengig av Drep ikke en sangfugl . Den litterære utforskingen tar form av et generasjonsoppgjør: En voksen datter forguder først faren sin, for deretter å rase mot den nye versjonen av ham.

Men selv om ideen er god, er ikke romanen vellykket.

Den har en vaklevoren konstruksjon, og forfatteren genererer nye problemer når hun forsøker å løse gamle. Det gjelder ikke minst rasismeproblematikken.

Rasistisk pamflett

Romanens store vendepunkt lanseres med brask og bram.

Det inntreffer en «humid Sunday afternoon at precisely 2: 28 P.M.» Da finner Jean Louise den rasistiske pamfletten The Black Plague blant farens papirer. Hun skjønner også at han går på møter i en lokal forening som kjemper mot svartes rettigheter og i særdeleshet organisasjonen NAACP, som i virkeligheten er en av de eldste og mest innflytelsesrike i USA (forkortelsen står for National Association for the Advancement of the Colored People).

Stemningen i romanen snur momentant. I en serie desperate kapitler konfronterer Jean Louise alle sine nærmeste – og til slutt faren.

Familiekrangel

Disse kapitlene er holdt i en rasende tone, der forfatteren eksperimenterer med både fortellerstemmer og febrile bruddstykker.

Kapitlene fremstår som en serie familiekrangler som følger et visst mønster, for det skal vise seg at den rasismen hun tidligere ikke enset, ligger latent i hele miljøet og samtlige karakterer. De skylder på NAACP for at den nå står i ful blomst.

Harper Lee anno 2015 Foto: Rob Carr

Tilsvarende entydige er barndomsminnene som forfatteren fortsetter å variere fremstillingen med. Alt er bare idyll, formulert i en tradisjonell stil. Dermed faller romanen inn i en rytme som raskt mister spenst og spenning. Lett veksler med tungt, harmoni med krise. Hverken datid eller nåtid har rom for nyanser.

Slik ender forfatteren også opp med en enkel løsning på bokens store spørsmål. Denne løsningen er ikke urealistisk målt mot virkeligheten, men uinspirerende som samfunnsanalyse: Endringen i en gitt karakter, eksempelvis Atticus Finch, skyldes blikket som ser. Barnet vil på ett eller annet tidspunkt skjønne at far på den ene siden kan misbillige ordet «nigger» og på den andre siden mene at den hvite rasen per dato er overlegen den svarte.

Fascinerende forskjeller

Naturligvis er det mindre sprengkraft i en slik samfunnsforståelse enn den Harper Lee har i Drep ikke en sangfugl , der Atticus Finch er en av disse som faktisk beveger verden.

Likevel er det fascinerende å lese de to bøkene opp mot hverandre fra et mer fortellerteknisk utgangspunkt.

Selv valgte forfatteren å legge vekk manuskriptet til Sett ut en vaktpost etter at hun på forleggerens oppfordring hadde skrevet historien fra et helt annet perspektiv.

Hun forlater dermed en uforløst modernistisk stil full av konfrontasjoner. Hun forlater et generasjonsopprør der fadermordet og litterære eksperimenter er to sider av samme sak. I stedet velger hun en tradisjonell fortellerstil preget av barnets naive blikk på verden.

Freidig hovedperson

Det konvensjonelle valget slår heldig ut i Drep ikke en sangfugl , ikke minst fordi dette barnet er en smart og freidig jentunge i snekkerbukser. Scout bryter med samfunnets normer så snart hun får anledning.

Harper Lee kryper inn i hodet på jentungen, og lar hennes språk og stil gjennomsyre historien.

Og nettopp ved å legge perspektivet til en unge, får forfatteren større frihet til å skildre den rasekonflikten som er bokens samfunnskritiske anliggende. Scout blir en uskyldig instans som filtrerer informasjon fra begge leire. Hun kan snakke om «niggere» uten at forfatteren får et moralsk problem, for dette er vanlig språkbruk på 1930-tallet. Til sammenligning blir rasismen i Sett ut en vaktpost til et kjempemessig postulat og kampsak. Dermed gjør den også mindre inntrykk.

Skulle manuskriptet like gjerne fått hvile i fred?

Sett ut en vaktpost ville neppe blitt publisert i nåværende form om den ikke kunne lanseres som litt av et comeback.

Men selv om det ikke er en vellykket roman i seg selv, vil den bli stående som et interessant eksempel på hvordan et litterært materiale kan skifte karakter ved valg av form og perspektiv.

Drep ikke en sangfugl ble pensum på amerikanske skoler og universiteter for sine gode holdninger. Sett ut en vaktpost vil bli pensum på litteraturstudier for sammenlignende analyse.

I dag kommer den engelske utgaven av <i>Go set a watchman</i>.

  1. Les også

    Høyt elsket romankarakter er blitt rasist

  2. Les også

    Fra "Stoner" til ville vesten

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Rasisme
  3. USA
  4. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Kunstanmeldelse: Suverene japanismer

  2. KULTUR

    Philip Roth, forfatter tvers igjennom

  3. KULTUR

    Vil du forstå kreftene som beveger Europa? Her er flere bøker som kan bidra

  4. KULTUR

    Alt du må vite om nattens Oscar-utdeling

  5. KULTUR

    De sørger for at Ibsen overlever ute i verden

  6. KULTUR

    Svensk bokspesial: Hva skjer egentlig i nabolandet vårt?