Kultur

Kunsten å henrette

Første gang hun fikk ta på kjæresten sin, var 20 minutter etter hans død. Kjersti Andvigs kunstprosjekt om dødsstraff ble en personlig tragedie.

Det som begynte som et kunstprosjekt, men Kjersti Andvig innrømmer gjerne at hun mistet kontrollen etterhvert som hun ble kjent med Carlton A. Turner. Foto: FOTO:CARL MARTIN NORDBY

  • Forf>
  • <forf>mala Wang-naveen Carl-martin Nordbye <

— I mitt hode hadde jeg et fantastisk bilde av at vi satt på hver vår side av glasset og strikket, forteller Kjersti Andvig (30). For det var derfor hun var der, for å lære en drapsmann å strikke. Han var der fordi han hadde drept sine adoptivforeldre.

Boken

Det skulle altså ikke gå som det gikk. Det er kanskje en setning som dekker mye av det Andvig har drevet med de to siste årene av sitt liv. Dette livet har vært delt opp mellom USA, Frankrike og Norge, og resultert i blant annet i en svart bok med gullsnitt, og et pentagram på omslaget. Gjennom personlig brevkorrespondanse, intervjuer, bilder og assosiasjoner avdekker kunstboken den siviliserte verdens forhold til dødsstraff, parallelt med dallasgutten Carlton A. Turners liv. Amerikanske myndigheter dømte ham til døden. 10, juli i år, etter å ha bedt familien om unnskyldning, trakk han pusten for siste gang klokken seksten minutter over seks.

Maskefall

Man kan si det begynte med les Tricoteuses (strikkerne), kvinner som satt ved giljotinen og skrek "kutt av dem hodet!" mens de strikket. Idet bladet falt, mistet kvinnene en maske, og hullene ble benyttet som statistikk over antall henrettelser utført i løpet av en dag. Kunne dette bringes over i dagens forhold mellom den som straffes og den som straffer?- Det ble jo ikke sånn, det er ikke så lett å få inn strikkepinner og garn inn på death row. Det var ikke viktig hvem som strikket. Carlton likte prosjektet, men det kom vel frem gjennom samtalene våre at han ikke var så interessert i å lære seg å strikke, smiler Kjersti Andvig.Samarbeidet utviklet seg til at han ga henne målene fra sin celle, mens hun strikket en tro kopi av den. Ved siden av satte hun sammen en bok om det hele.

Death row

"Den unge kunstneren har viet seg til noe som har med selve livet å gjøre - til kampen mot dødsstraffen," sa Jonas Gahr Støre da han under fjorårets høstutstilling ville fortelle om en kunstner som har berørt ham. I hendene holdt han et skjerf med Mitterrands autograf, mannen som fikk avskaffet dødsstraff da han ble Frankrikes president i 1981. Skjerfet er en gave fra Andvig. Ikke alle delstater i USA har dødsstraff, men mange nok til at over 3200 mennesker sitter i amerikanske fengsel på såkalt "death row". - Jeg hadde noen kriterier, han skulle være hvit, ikke være religiøs, og han skulle være skyldig, forteller Andvig, og innrømmer at hun også så etter menn som kunne reflektere rundt sin situasjon.

Familien

I boken gjennomfører Andvig intervjuer med sine besteforeldre. Det er tette bånd i familien, og den 85 år gamle bestefaren og tidligere Milorg-soldaten, Jens Andvig, endte også opp med å brevveksle med den dødsdømte fangen. Andvig forteller entusiastisk at den beleste bestefaren synes boken var noe av det rareste han hadde lest. - I brevet til Carlton skrev bestefaren min "I see how she tries to bring historical thing into art!", siterer hun. Prosjektet som hadde begynt med strikkingen, og en idé om å lage en tro kopi av fengselscellen, begynte å leve sitt eget liv. Kjersti smiler nå.- Det hadde gått så til helvete uten dem, og familien min. Carlton A. Turners familiehistorie er så annerledes den kan bli, og de fleste i slekten snudde ham ryggen. Bortsatt fra én. Den dødsdømtes kusine skriver i et brev om hvordan de tilhører en slekt som alltid har slitt med problemer, men at Carltons familie var de oppegående og omsorgsfulle blant dem. Sykehusjournaler viser en annen virkelighet, en gutt som fra han var liten av ble grovt mishandlet.

Benådning

De etterlatte ønsket ham ikke død, og på dette tidspunktet hadde menneskerettighetsadvokater og organisasjoner involvert seg i saken hans. Tre familiemedlemmer skrev til organisasjonen Victim's Rights og ba om benådning, men myndighetene i Texas ville det annerledes. De trengte ikke å begrunne avslaget heller. - Før jeg begynte på dette, tenkte jeg at jeg for første gang går inn i noe jeg ikke kan komme meg ut av. På den måten var det ingen overraskelser, sier Andvig, men innrømmer at det likevel skjedde ting hun ikke hadde kontroll over.

Forelskelsen

— Jeg endte opp med å gi alt av meg selv. I det øyeblikket du går inn i et fengsel, skjer det noe meg deg. Empatien... jeg vet fortsatt ikke hva som skjedde. Jeg ble rett og slett gal de siste månedene i Texas, forteller Andvig. Det siste brevet i boken er et kjærlighetsbrev fra den dødsdømte til Kjersti. De hadde aldri rørt ved hverandre, truffet hverandre med den glassveggen. Hun er klar over det klisjéaktige, men de hadde forelsket seg. - Jeg synes det var for jævlig slitsomt med de følelsene. Det var en kortslutning, for det var ingenting naturlig ved at han skulle dø. Han skulle henrettes fem uker etter at vi traff hverandre for første gang, men fikk utsettelse. Det var så ekstremt, livet og døden. Men jeg kom frem til at dette fikk psykologene leke seg med senere, for dette følte jeg. So be it!

Døden

Hun var der da han fikk sprøyten, så at livet hans stoppet. Tyve minutter etter at han var erklært død, fikk hun berøre ham for første gang.- Det var fantastisk å ta på ham, kroppen hans var fremdeles varm. For en halvtime siden var det ikke greit, men da var det plutselig greit, smiler hun. I det ene brevet fra Turner skriver han om bokser, hvordan hele livet hans begynte i en bokslignende sandkasse, hvordan han alltid hadde tenkt utenfor boksen, og hvordan han nå skulle ende livet sitt i en boks. Det er en som kan skrive, om noe fragmentert, som formidler tankene. Han rakk også å skrive og gi ut poesibøker. - Det var så grusomt. Etter kremasjonen ble han lagt i en boks. Da visste jeg ikke om jeg skulle gråte eller le.

Distanse

— Jeg synes henrettelser burde være offentlige, og at alle rettssaker skal være åpne. Men jeg tror ikke det har så mye å si for folks oppfatning av hva de er for og imot. Jeg tror folk har en distanse til det uansett. I land hvor de har det, er ikke folk mer mot eller for, sier Andvig. I sin egen bok om kunstprosjektet, sier hun lite. Hun vil at folk skal tenke selv.

Så lenge Turner var i live, fikk KjerstiAndvig bare møte ham med en glassplateimellom dem.

Den dødsdømte Carlton A. Turner tegnet ned mønstre, regnet ut og ga henne tekster. Slik kunne Kjerstai Andvigstrikke en modell av dødscellen.

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. VERDEN
    Publisert:

    Anthony Graves satt 12 år på dødscelle. Han er nummer 138 av 160 dødsdømte som hittil er renvasket.

  2. A-MAGASINET
    Publisert:

    I Iran var han de dødsdømtes forsvarer. I Norge måtte han begynne et nytt liv.

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    Saudi-Arabias ambassadør forsvarer pisking: – Piskeslagene er relativt svake. De smerter ikke kroppen fysisk.

  4. A-MAGASINET
    Publisert:

    Da dette bildet ble tatt, ble filmstjernen Jane Fonda stemplet som landssviker: – Jeg kommer til å angre så lenge jeg lever.

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Tomas’ (15) liv endret seg for alltid i trampolineparken

  6. A-MAGASINET
    Publisert:

    Sylo Taraku flyktet fra et land som revnet. Nå kjenner han igjen noen av tegnene i Norge og Europa.