Kultur

De frafalne forteller

To bøker om oppvekst i pinsemenigheter. Den beste av dem er den mest lavmælte.

Anders Torp har stått frem med sin historie om oppvekst i pinsebevegelsen. Strømdahl Monica

  • Øyvind Strømmen
    Forfatter og journalist

**Tonje Egedius:

Jesussoldaten

Cappelen Damm**

**Tor Edvin Dahl og Håkon Dahl:

Vi som ikke kommer til himmelen

Z-forlag**

For snart fire år siden publiserte HL-senteret en undersøkelse om norsk antisemittisme, der det blant annet ble avdekket at åtte prosent ikke ønsker å ha jøder som naboer eller venner. Men undersøkelsen avdekket også noe mer, blant annet en ganske utbredt motvilje mot pinsevenner. Dem var det hele femten prosent som ikke ønsket velkommen i nabolaget.

Det er et uttrykk for at pinsevenner ofte plasseres utenfor det gode selskap. Det indre livet i pinsemenigheter, ikke minst i mer radikale slike, er også ganske ukjent for mange av oss. Som Bjørn Stærk skrev her i Aftenposten i 2012, utgjør konservative kristne mer generelt en skjult minoritet i det norske samfunnet. «Du tror de dypt troende lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke», skrev Stærk.

Alt dette er momenter som er verd å ha med seg i møtet med bøker som Tonje Egedius’ og Anders Torps Jesussoldaten, som skildrer Torps oppvekst i menighetene ledet av hans far Jan-Aage Torp.

Viktig innblikk

På den ene siden gir boken et viktig innblikk i en verden som for mange av oss er ukjent. De to vekslende fortellerstemmene i boken forteller oss en historie om en norsk subkultur, om en verden langt fra de fleste av oss. På den andre siden er dette en bok skrevet med avhopperen som utgangspunkt. Slike bøker bør også leses med et kritisk blikk. Mange av dem er skrevet med konvertittens glød. Det å advare mot farlig religiøsitet kan – som folkloristen Audhild Skoglund nylig skrev i Stavanger Aftenblad – samtidig «bekrefte majoriteten som sunn og god».

Jesussoldaten er en dypt ubehagelig bok å lese. Det innledende kapittelet er strålende skrevet, og drar leseren inn i en religiøs virkelighet som oppleves både mørk og vanskelig å forstå. Noe av det boken forteller om er også egnet til å ryste, blant annet beretningene om demonutdrivelser og den stadige angsten for helvete. Men boken er også ubehagelig fordi den – ganske uunngåelig – beveger seg langt inn i privatsfæren. Etterordet viser at Egedius har gjort seg en rekke gode betraktninger rundt dette i skrivearbeidet, og inkluderer også påminnelsen som kanskje burde ha kommet først: «Minner er farget av hvor man står når man ser tilbake».

Dette løses til en viss grad ved at Torps beretning er fortalt med en jeg-stemme, men noen deler av fortellingen kunne kanskje ha vært en del av et oppgjør mellom far og sønn, uten å settes mellom to permer.

  • Ytterliggående tro på barns bekostning. Kronikk av psykolog Kari Halstensen.

Fortellerstemmen

Samtidig har jeg flere innvendinger mot den andre fortellerstemmen, den som står utenfor, og som kobler Torps historie sammen med et bredere samfunnsfenomen. I bokens forord fremheves det at 97.000 barn er registrert som medlem av et tros— eller livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. «Dette er et dypdykk i en slik menighet», heter det. Jo da. Spørsmålet er hva dypdykket i én menighet og også i én familie egentlig forteller oss, hvilke slutninger det tillater oss å dra.

Den utvendige fortellerstemmen oppsummerer også Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress' rapport Religiøse grupper og bruddprosesser litt lettvint. Kritikken mot rapporten fra en av dens medforfattere – nevnte Skoglund – er gjemt bort i en fotnote. Det er synd, for Skoglunds bok Sekter fra 2011 er en nyttig bok i et minefelt som dette.

Her er flere anbefalte bøker om samme tema:

Les også

Avhopperlitteraturen: Bøkene om dem som vokste opp i lukkede samfunn

Brødrenes opplevelser

Jesussoldaten er ikke den eneste nye boken som skildrer oppvekst i en pinsemenighet, med helvetesangst og frykt for det syndige. Det gjør også boken Vi som ikke kommer til himmelen, skrevet av de to brødrene Tor Edvin og Håkon Dahl. Deres opplevelser er ikke like dramatiske, og boken er på sett og vis enda mer privat enn Jesussoldaten. Til dels er den intim. Også denne boken inneholder et oppgjør med både foreldre og menighet. Samtidig er Vi som ikke kommer til himmelen en mer lavmælt bok. Minene i det nevnte minefeltet går ikke like lett av, både på grunn av en mer filosoferende tilnærming og kanskje fordi brødrene Dahls historier ligger lenger tilbake i tid.

De to bøkene oppfyller nok ulike funksjoner. Torp og Egedius’ bok vil skape debatt, en debatt som er viktig, men vanskelig. Brødrene Dahls bok er på sin side slående vakker, rørende, tankefull og tankevekkende. Det er en bok som bringer frem store spørsmål, om Gud, om religion, om kjærlighet og om foreldrerollen, spørsmål til oss alle. Et av kapitlene skrevet av Tor Edvin Dahl omhandler hans forhold til det fjerde bud. Det er noe av det mest engasjerende jeg har lest på lenge. Vi som ikke kommer til himmelen er en bok som fikk meg til å tørke tårer.

Vil du lese flere aktuelle bokanmeldelser?

  1. Les også

    Henning Mankells siste roman ble en av hans beste

  2. Les også

    Her er fire religionskritiske forfattere

  3. Les også

    Religionsfinansiering i Norge

  4. Les også

    - En anmeldelse er ingen dom. Et kunstverk er tross alt ingen forbrytelse.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Anmeldelse
  3. Bøker

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Vi må forske mer på muslimer som forlater islam

  2. KULTUR

    Påskekrim fra virkeligheten

  3. KULTUR

    Sommer og dårlig vær? Fortvil ikke! Vår filmanmelder har plukket ut filmene du bør se på Netflix

  4. KULTUR

    Cohens plater fra 6 til 1

  5. KULTUR

    Kan Gomorrah bli årets beste TV-serie?

  6. KULTUR

    Kygos debutalbum får dårlige anmeldelser