Kropper til salgs

Sofi Oksanen, som er Finlands mest suksessrike samtidsforfatter og oversatt til mer enn førti språk, er nå ute med romanen Norma.

Et gjennomgående trekk, og en stor kvalitet, tenker jeg, ved Sofi Oksanens litteratur, er hvordan det store smelter sammen med det lille. Personlige historier smelter sammen med staters historie.

Oksanen beskriver seg selv som annengenerasjons innvandrer, med estisk mor og finsk far. Gjennom morssiden har hun nære erfaringer av hvordan Sovjet krenket det estiske. Oksanen lager likheter mellom å være kvinne og å være Estland. En kvinne har en kropp, og et land er som en kropp. Invasjon og kontroll er gyldige beskrivelser for begge.

Skjønnhet og storpolitikk

I hovedverket Utrenskning kan tittelen vise både til deportasjonene av dissidenter til Sibir og til vaskemanie i håp om å skrubbe av seg traumatiske kroppsminner.

I Norma fortsetter hun dette litterære prosjektet. Romanhandlingenes senter er en frisørsalong i Helsinki. Herfra skaper Sofi Oksanen forbindelser til en internasjonal skjønnhetsmafia, kriminelle pyntesyndikater og til leverandører av attraktivt blondt hår. Mange vil ligne svartblonde Beyoncé. Ikke minst fører Oksanen oss til nettverkene for reproduksjon, surrogati og barneproduksjon.

Jeg hadde aldri tidligere hørt formuleringen baby farming, og den lyder ikke godt.

— Ønskene om å få barn kan bli meget sterke, sier Sofi Oksanen.

— Det er selvfølgelig svært forståelig. Der hvor det er behov, oppstår tilbud. De kan være gode eller dårlige, legale eller illegale. Mange finner drar i dag til fertilitetsklinikker i Estland, fordi det er billigere der. Latvia er enda rimeligere.

- Mange reiser til sædbankene i Danmark.

— Produksjon av babyer er jo historisk kjente fenomener, beskrevet for eksempel i Charles Dickens Oliver Twist . I det viktorianske England ble det avdekket skandaler og uverdige forhold. Jeg har gjort min research i kvinnenes historie med temaer som reproduksjon, abort og adopsjon, og slike fenomener blir raskt både til marked, politikk og utenrikspolitikk.

— Som når Kina stanser for adopsjoner ut av landet?

— Nettopp. Og Russland.

— Med Putin som driver revirmarkering ved å si at nå kan i stedet russiske familier adoptere fra Europa?

— Med den nye reproduksjonsteknologien blir selvfølgelig bildet helt annerledes, sier Sofi Oksanen.

— Ukraina spiller nå rollen ikke bare som stedet for verdens beste og dyreste hår til eksport, men det er også landet med de mest liberale lovene for surrogati. Dette er et gjennomkorrupt land hvor mange har lave inntekter. Å selge håret ditt eller å leie ut livmoren din kan være din sjanse. Hva slags lovverk som lages, sier noe om samfunnet.

— Har du en grunnleggende holdning til surrogati?

— Ja, det bør være lovlig. Jeg tror heller ikke på kriminalisering av sexhandel. Det handler simpelthen om at det som gjøres ulovlig, ikke forsvinner, men går i skjul. De som er i en svak posisjon, kommer i en enda svakere posisjon. Lovlighet gir tross alt større muligheter for å regulere både medisin, jus og økonomi - og for å gi oss data.

En rampete roman

Jeg tenker på Sofi Oksanens nye Norma som en slags røverroman. Dels er det ekte røvere der. Og de er riktig ubehagelige. Hun sier til meg at krimelementet absolutt er tilsiktet, men at hun ikke er så interessert i plottene. Hun er mer opptatt av forbrytelser som miljø, og hvordan det er å leve i slik utrygghet.

Men det er også noe rampete, røveraktig uvørent over boken. Hun vil nok utfordre noen av sine trofaste lesere gjennom sitt sjangerskifte denne gangen. Hun leker med klassiske myter og skriver også inn noen doser magi.

— Jeg er jo tradisjonelt en svært realistisk forfatter, sier Sofi Oksanen.

— Så var det en sommer jeg var svært travel med reising og lansering og ville ikke starte på det store, mentale arbeidet med en ny roman. Jeg skulle bare skrive en novelle. Etter to uker var det ikke lenger en novelle. Jeg hadde skrevet hundre sider, hadde det svært morsomt, og innså at jeg bare var i begynnelsen på en fortelling. Jeg skrev i dialog med eventyret om hårfagre Rapunsel.

Bruker fortellingen om Rapunsel

Som intervjueren griper jeg her inn for kort å forklare leseren om eventyret. Det finnes hos Brødrene Grimm. Et fattig ektepar får endelig sitt barn. De bor rett ved en heks, og heksen krever barnet mot at de fattige skal få mat fra hennes hage. Barnet får navnet Rapunsel. Tolv år gammel blir den vakre jenta plassert i et tårn, uten trapper og dører. Den eneste veien opp er å klatre opp i jentas lange gylne hår. En dag kommer en prins forbi - og så ender det lykkelig slik det ofte gjør i eventyr. Rapunsel er altså en klassisk fortelling om hår og fertilitet.

I hele sin forfatterkarrière har Sofi Oksanen iscenesatt seg selv som gothrocker med tung sminke og diger hårprakt. Hun sier at hun det meste av livet har vært svært opptatt av hårpryd, og det er altså ikke vanskelig å tro henne.

— Jeg kunne kanskje ha blitt frisør om jeg ikke hadde blitt forfatter. Vi har alle et forhold til hår, grått hår for eksempel. Kvinner mest, men hår angår også menn, ikke minst det man ikke har. Kreft og hårtap er et eget tema. Hår er privat, og jo mer private erfaringene er, desto mer egnet kan fiksjonen være til å formidle dem. I Norma bruker jeg håret og min egen lidenskap som en optikk for å beskrive samfunnsmessige verdier. Min livslange interesse har ført til meg til hårets kulturhistorie. Jeg har blant annet funnet en kilde som allerede i 1910 beskriver smugling av naturlig kvinnehår fra Kina. I dag finnes det altså en omfattende, større enn vi forestiller oss, internasjonal hårindustri.

En barndom fri for prinsesser

— En finsk kritiker, fortsetter Sofi Oksanen, mente at det var underlig at jeg skulle være interessert i Rapunsel. Burde ikke en som meg heller være interessert i en som Pippi Langstrømpe? Er ikke Rapunsel bare et passivt skjønnhetsobjekt som reddes av en prins? I min barndom så dette annerledes ut. Jeg vokste opp med mye sovjetisk barnelitteratur. Der var det nok av hekser og skurker, men den var blottet for prinsesser. Slott og rojaliteter var ikke en del av den sovjetiske oppdragelsen. Å lese om prinser og prinsesser var for meg en helt ny verden, noe radikalt annerledes.

Bryter tausheten om psykisk uhelse

I alle sine romaner har Sofi Oksanen vært opptatt av den psykiske uhelsen. Hun debuterte med romanen Stalins kyr . Jeg mener at dette er en av de psykologisk rikeste og aller mest presise romaner som noensinne er skrevet om spiseforstyrrelser. Fremst av alt handler den om skammen. Hovedpersonen forsøker å spise den i seg. I romanen Baby Jane er det panikkangsten. I Utrenskning er det overgrep i tre generasjoner.

Skam fører til taushet. I mitt første møte med Sofi Oksanen for noen år tilbake i Helsinki sa hun at mye av motivasjonen for å skrive, var at språket skulle bryte tausheten. Hun viste til inspirasjonen fra Marguerite Duras som forsøkte å gi språk til erfaringene kvinnelig depresjon og kolonialisme, og hvordan de henger sammen. Denne gangen tar hun for seg en kvinne som forsvinner inn i de paranoide vrangforestillingene.

— Jeg har tidligere skrevet om hvordan traumer kan gå i generasjoner. Når jeg nå velger schizofreni, er jeg også opptatt av hvordan genetisk arv kan oppleves i familier. Er vi engstelige for å bære slektens lidelser i oss og for å bringe dem videre?

— Slik er din roman ikke bare en bok både om å få barn, men også om ikke å våge eller ville få barn?

— For en forfatter er ikke sunnhet en spesielt interessant ting å skrive om. Det er derimot våre forestillinger om hva som er sunt og usunt, akseptabelt og ikke akseptabelt. Jeg har lenge vært interessert i kvinnelige kunstneres historie. Mange av dem har av sin samtid blitt vurdert som gale og syke simpelthen fordi de ikke tilpasset seg normene. Tenk om en kvinne for to hundre år siden sa at hun ikke ønsket å få barn.

Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og skriver jevnlig for Aftenposten.