Kultur

- Folk trodde han var enten gal eller blind

En ny film av Mike Leigh og en utstilling på Tate Britain kaster nytt lys over de siste, dramatiske årene i kunstneren J.M.W. Turners liv.

Mike1.jpg

  • Kristin Valla

– Da jeg vokste opp, var Turners landskap noe man fant på sjokoladeesker og kakebokser. Men da jeg begynte å studere kunst og fikk se maleriene hans på nært hold, forsto jeg hva disse bildene egentlig var. Gradvis begynte jeg å elske dem, sier Mike Leigh.

Den britiske regissøren sitter i hvit lindress på en strandrestaurant i Cannes, dagen etter at hans nye film Mr. Turner har hatt verdenspremiere her. Leigh er en gjenganger i Cannes – han fikk regiprisen for Naked og Gullpalmen for Secrets & Lies – men denne gangen har han forlatt inneklemt, britisk hverdagsrealisme til fordel for et luftig kostymedrama om Storbritannias kanskje største kunstmaler gjennom tidene. Et tre timer langt epos som, underlig nok, likevel føles som en Mike Leigh-film.

– Alle mine filmer handler om det samme, insisterer Leigh og ramser opp: Liv og død. Barn og foreldre. Kjærlighet, sex, forhold, arbeid.

– Da jeg leste om Turner og ble kjent med ham, ble jeg fascinert av spenningen mellom denne sårbare, eksentriske og komplekse mannen og de poetiske og visjonære bildene han skapte. Jeg synes absolutt han kvalifiserer til å være en karakter i en Mike Leigh-film.

apsxnus2.jpg

Ansett for å være gal

Når du krever din plass i historien som en av de største kunstnerne som noen gang har levd, har det åpenbart både sine fordeler og ulemper. Kakebokser er uunngåelig. Oppvaskhåndklær og spisebrikker likeså. Det gjelder Monet, Picasso, Dalí og van Gogh, og det gjelder ikke minst Joseph Mallord William Turner, som gjennom sine stadig mer diffuse landskapsmalerier har fått æren av å foregripe både impresjonismen, ekspresjonismen, kubismen og en hel rekke andre -ismer.

Men med jevne mellomrom kommer det en utstilling som gir disse folkekjære kunstnerne fornyet aktualitet. Det skjedde med Edvard Munch da utstillingen Det moderne øye var på museumsturné i Europa, det har skjedd med Peder Balke, som nå er utstilt på The National Gallery i London, og det har, flere ganger, skjedd med J.M.W. Turner, som i vinter har fått kunstinteresserte briter til å stå i opptil to timer i kø for å sikre seg en billett til utstillingen Late Turner – Painting set free på Tate Britain i London. Gjennom et blikk på Turners siste år hevder kuratorene av utstillingen at kunstneren ikke bare foregrep moderne kunst – han var moderne.

– Mot slutten av livet ble han ansett av enkelte for å være enten sprø eller blind, sier Mike Leigh.

– Fra et 1800-tallspersketiv var bildene hans mot slutten en eneste smørje – rent søppel. De som så bildene hans den gangen, tenkte at han var sprøyte gal. Det var ikke slik man skulle male figurative landskap. Men når vi ser på dem nå, med den utviklingen den moderne kunsten har vært igjennom, forstår vi selvsagt hva han forsøker å gjøre. Han var ikke bare radikal, men også forut for sin tid.

REGN OG TÅKE: Themsen var et av Turners yndlingsmotiver, her med et innslag av ny teknologi i form av jernbanen. "Rain, steam and speed – the Great Western Railway," 1844. The National Gallery

En stjerne i kunstlivet

Joseph Mallord William Turner ble født i Covent Garden i London i 1775. Faren hans var parykkmaker og barberer, moren var hjemmeværende. Da Joseph var ti år gammel, ble morens mentale helse dårligere og han ble sendt til onkelen sin i en liten by ved Themsen. Det var her, ved elven som skulle bli så sentral i hele hans kunstnerskap, at han begynte å male. Faren oppmuntret ham gjennom å stille ut bildene i butikkvinduet sitt og selge dem for noen shilling.

Han kom inn på The Royal Academy bare 14 år gammel, og ble allerede mens han var i 20-årene en stjerne i britisk kunstliv, med mange velgjørere og beundrere. Dessuten hadde han et godt forretningshode – siden det ikke fantes noen gallerier på Turners tid som drev med kjøp og salg av kunst, bygget han selv et visningsrom i huset sitt hvor potensielle kunder kunne komme og titte. Da han døde, testamenterte han hele samlingen sin til det britiske folk, noe som bokstavelig talt har gjort ham til allemannseie i Storbritannia.

Likevel tok det Mike Leigh ni år å få realisert filmen om kunstneren. De fleste i filmmiljøet likte ideen, men å skaffe finansiering viste seg å bli vanskelig, spesielt siden Leigh «ikke ville ha noen diskusjoner om at Johnny Depp skulle spille hovedrollen». For Mike Leigh var det bare én mann som kunne fylle Turners skikkelse i enhver betydning av ordet.

I lære hos Turner

To hundre år etter at Turner ble født i Maiden Lane, satt skuespiller Timothy Spall på en pub i den samme gaten og tenkte på noe kompisen Mike Leigh en gang hadde sagt. Leigh ville lage film om Turner. «Rollen har ditt navn skrevet over seg», sa regissøren til Spall. Der og da bestemte Spall seg for å ringe til Leigh, som ba ham komme bort til kontoret sitt. Mike Leigh sa til skuespilleren: «Jeg har ikke finansieringen i orden ennå, men jeg synes du skal lære deg å male.»

I to år gikk Timothy Spall i lære hos kunstneren Tim Wright i et studio i Clerkenwell for å kunne male som Turner.

– Vi begynte med tegning, og så vannfarger og akrylmaling. Vi jobbet med stilleben og aktmodeller. Til slutt fikk jeg prøve meg på oljemalerier. Jeg laget en fullstørrelsekopi av «Steam Boat off a Harbours Mouth», og det ble ikke så verst, skal jeg si deg! sier Spall og riste-ler i stolen.

Mike4.jpg

Også han er i Cannes, hvor verdens filmjournalister i sin særegne form for hyllest er i full gang med å analysere Spalls grynting i filmen (som i sannhet må sies å være i en kategori for seg selv). To års intense studier av Turner har i tillegg resultert i et eiendommelig kroppsspråk, tilbaketrukket og brautende på samme tid.

– Det finnes bare noen få bilder av ham, og han satt aldri modell for noen, for han hatet sitt eget utseende, forklarer Timothy Spall.

– Men folk har skrevet endel om måten han snakket og gikk på, og hvordan han så ut. Blant annet hadde han en veldig markant London-dialekt som han aldri klarte å kvitte seg med. Han var fåmælt, lav og ganske lut, og så hadde han et spesielt ganglag.

Spalls mye omtalte grynting oppsto ikke minst fordi Turner var så ordknapp og hadde problemer med å uttrykke følelsene sine.

– Jeg tror dette handler veldig mye om den ene karakteren som ikke er med i filmen, nemlig hans mor. I dag ville hun antagelig fått diagnosen paranoid-schizofren, men den gangen ble hun bare sett på som en gal kvinne. For Turner var hun en kilde til mye skam. Da hun døde, etterlot hun et følelsesmessig arr hos ham, som ble til en slags svulst. Det gjorde ham innadvendt, men ble også drivkraften i arbeidet hans.

En gorilla av en mann

Morens tidlige død gjorde at Turner og faren ble ekstra sammensveiset – den muntre, joviale William Turner var sønnens nærmeste fortrolige og assistent i over 40 år. Men det gjorde også at Turner fikk et problematisk forhold til kvinner, ikke minst til husholdersken Hanna Danby, som han på den ene siden var glad i, på den andre siden utnyttet seksuelt når behovet meldte seg. Men mot slutten av livet, etter farens død, fant han en stillferdig lykke med enken Sophia Booth, som han bodde sammen med.

– Hun var kanskje den eneste kvinnen han virkelig elsket, sier Spall.

– Og det var nok fordi hun passet på ham som en mor.

Nettopp kontrasten mellom Turners klønete sosiale omgang med mennesker og hans sublime malerier var noe av det mest fascinerende med karakteren, mener Spall.

– Han var en gorilla av en mann, røff og svær, som om han hadde vandret rett ut av gjørma i London. Likevel hadde han en sånn finesse ved seg. Et lyst, vakkert sinn i en apelignende kropp. Det var mye som brant inni ham, og som ble kjernen i arbeidet hans.

Timothy Spall drar hånden fra hjertet via brystet, skuldrene og ut i den andre armen, som om han holder en usynlig malerkost.

– Det er derfor bildene hans er så forbannet bra. De var et uttrykk for alt det som lå i sjelen hans og hvordan han så verden omkring seg. Han malte det vakre i det gruoppvekkende og det gruoppvekkende i det vakre.

LIVSLEDSAGER: Turner giftet seg aldri, men de sist årene av livet levde han i samboerskap med enken Sophia Booth. – Hun var den eneste kvinnen han elsket, sier Timothy Spall. SF

Mennesket bak kunsten

I en scene i Mr. Turner ser vi kunstneren ankomme The Royal Academy of Arts med auraen til en rockestjerne i forbindelse med akademiets sommerutstilling. Vanligvis er Turners bilder utstillingens høydepunkt, men i år har rivalen John Constable overgått seg selv med verket «The Opening of Waterloo Bridge», et to meter bredt lerret som han hadde jobbet med i ti år. For en gangs skyld blekner Turners maritime motiv sammenlignet med rivalens maleri. Men Turner gir seg ikke. Han stirrer på Constables bilde, forsvinner og kommer tilbake igjen med palett og pensel. Så går han bort til sitt eget verk og planter en stor, rød prikk midt i den grønne sjøen. Han gnir den utover mens Constable og de andre kunstnerne ser på og måper. Det er som om Turners bilde plutselig våkner til liv.

I Cannes spør jeg Mike Leigh om scenen er sann.

– Ja, det hendte faktisk. Jeg hadde aldri klart å finne på noe så utrolig, sier regissøren og koster på seg et halvsmil.

– Og vi har dramatisert det akkurat slik det skjedde. Turner kom inn, så på Constables bilde, gikk ut, kom inn igjen og plasserte en rød prikk på lerretet med fingeren.

I utstillingen på Tate Britain er hvert rom malt i Turners egne farger: Kromgult. Indigoblått. Blågrønt. Akkurat som scenen i Mike Leighs film vitner de om en kunstner som egentlig aldri ble ferdig med bildene han malte, men som kunne finne frem gamle arbeider på nytt og legge til nye strøk. I noen av de siste bildene han malte, er det vanskelig å egentlig skimte noe motiv. Alt synes å være redusert til lys og farger. Utstillingen, som er blitt omfavnet av kritikerne og rent ned av publikum, viser oss kunstneren Turner i de siste 16 årene av hans liv. Mike Leighs film gjør noe annet: Den forteller oss hvem Turner var – en mann som allerede i sin samtid fremsto som gåtefull.

– Det er laget mange filmer om kunstnere, og jeg ønsket å vise en hel verden i detalj, ikke bare kunstnerens anstrengelser på en romantisert måte, sier Leigh.

– Filmen min handler også om en virkelig person i en virkelig verden. Og filmens oppgave er å forstå denne fyren ikke bare som en kunstner, men som et menneske.

Les også:

  1. Les også

    Fra glemt geni til filmhelt

  • Denne saken er hentet fra Aftenpostens kulturmagasin K . Tegn abonnement her

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Seks kunstutstillinger du bør få med deg i vår

  2. KULTUR

    Hvor er bildene av den glemte kunstneren?

  3. KULTUR

    Nå skal verker fra Oslo kommunes kunstsamling vises frem for folket

  4. KULTUR

    Nasjonalmuseet får tidenes gave av Sparebankstiftelsen. Blar opp 187 millioner kroner for verdensberømt kunstverk.

  5. DEBATT

    Vebjørn Sand skriver både konspiratorisk og innsiktsfullt om «kunstpolitiet»

  6. DEBATT

    Seks ting du bør vite om abstrakt ekspresjonisme