Kultur

Outsideren som ble internasjonal motefotograf

Som en av få nordmenn har Benjamin Alexander Huseby skapt seg en internasjonal karriere som motefotograf. Med sine duse, utforskende bilder tetter han gapet mellom mote, kunst og miljøteori.

Benjamin Alexander Huseby jobber jevnlig for magasiner som Dazed, Another Magazine og Fantastic Man, og har base i Berlin.
  • Hanna Stoltenberg

– Jeg vet ikke om dette er realistisk, eller om det er science fiction, men jeg ser for meg at menneskets evolusjon kan inkludere mutasjon med planter.

Benjamin Alexander Huseby (36) ser opp fra bordflaten med et blikk som synes å spørre om spranget til menneskelige plantemutanter er en for drøy digresjon. At det ikke er det, sier noe om bredden i arbeidet hans, selv om det riktignok finnes mer selvsagte temaer, om man tar utgangspunkt i hva han er mest kjent for. Som en av få nordmenn har Huseby lykkes i å skape en internasjonal karriere som motefotograf. Bak seg har han en perlerad av prestisjejobber for bransjens mest kredible blekker: Vogue, Purple Magazine, V Magazine, i-D, Acne Paper, The Gentlewoman og Fantastic Man , for å nevne noen. Han har fotografert stjerner som Tilda Swinton, Scarlett Johansson og Björk, og har stilt ut arbeider på ICA (Institute of Contemporary Arts) i London, Kunst Werke i Berlin og Preus Museum i Horten.

Men først når vi prater om planter, blir han så oppglødd at han må ta pauser for ikke å snuble i ordene.

I fem år – utenom motejobber – har han fotografert spiselige planter, alle funnet på veien mellom leiligheten og studioet hans i Berlin. (Allerede som barn kunne han skille mellom spiselige og uspiselige vekster, og husker skoleveien som en spirende buffet av delikatesser). Hans langvarige interesse er blitt til boken Weeds & Aliens: An Unnatural History of Plants, dels kunstprosjekt, dels botanisk feltstudie.

– Jeg er opptatt av hvordan man definerer og snakker om natur, sier han.

– Det som er ugress i ett land, eller i en periode, kan være en prydplante i et annet land, eller en annen tid.

«Hattebildet» er tatt for Acne Paper i 2007, mens «Urtica Dioica (brennesle)» er fra kunstboken Weeds & Aliens, 2013.

Romantisk virkelighet

Den lave himmelen dekker Berlin som et vått ullteppe. Grått lys skyves inn gjennom vinduene til Husebys studio, et sparsomt innredet rom som han deler med to arkitekter i en industriell bygård i Kreuzberg. En gang i tiden ble arbeid ofte avløst av fest, og de to skled over i hverandre, men i dag er studiokollektivet blitt «mer voksent og strukturert» – en naturlig progresjon, ifølge Huseby. Likevel hender det fortsatt at han holder middager i studioet, der han inviterer venner, og venners venner – gjerne opptil 100 personer – på retter av ingredienser han har sanket eller dyrket selv.

Jeg hadde aldri en bevisst tanke om at jeg ville bli motefotograf.

– Vennene mine pleier å spøke om at om verden går under, vil de holde seg i nærheten av meg, fordi jeg vet i hvert fall hva man kan spise, sier han og ler.

Det er rundt åtte år siden han flyttet til den tyske hovedstaden («det er litt som å flytte på landet når man jobber i motebransjen»), etter å ha studert kunst ved Chelsea College of Arts i London. Da han ennå var student, ble han oppdaget av den kjente stylisten Katy England, som på det tidspunktet var moteredaktør for magasinet Dazed & Confused (i dag bare Dazed ), et blad kjent for å fange britisk ungdomskultur. England hadde sett en av Husebys skoleutstillinger, og ble imponert over måten han kombinerte portretter av vennene sine med moteinspirerte illustrasjoner og duse naturbilder på. Hun hyret ham inn som fotograf, og snart jobbet han for de samme magasinene han hadde kjøpt med lengsel som ungdom: The Face, i-D, Another Magazine .

– Jeg hadde aldri en bevisst tanke om at jeg ville bli motefotograf, selv om jeg var interessert i mote som et visuelt uttrykk. Utgangspunktet mitt var en interesse for musikk, ungdomskultur og en livsstil knyttet til opprør.

Huseby har fotografert en rekke kjente mennesker, blant annet Tilda Swinton for magasinet The Gentlewoman i 2012.

Han beundret fotografer som Jürgen Teller og Wolfgang Tillmans, fordi de representerte en virkelighet han følte seg hjemme i med sine bilder av «vanlige mennesker, folk man følte kunne vært en del av vennegjengen.» Selv hadde Huseby tatt bilder av vennene sine siden han fikk sitt første, brukte kamera som 14-åring – iscenesatte dokumentarbilder og selvportretter – men han har ingen formell fotoutdannelse, og har aldri assistert noen.

– Det er ganske uvanlig, spesielt blant motefotografer, fordi det er en veldig spesialisert form for fotografi. Jeg måtte lære alt selv. Det er andre ting som interesserer meg mer enn de tekniske elementene. For meg er det viktigste å ha en visjon: en idé om karakteren, om historien bak, om hva bildet skal si.

Til motefotografiene benytter Huseby ofte en fargepalett bestående av duse pastellfarger, noe som har bidratt til at stilen hans ofte beskrives som «drømmende», en karakteristikk han ikke kjenner seg igjen i.

– Jeg har alltid tenkt at jeg har et ganske romantisk syn på virkeligheten, men jeg er ikke interessert i fantasi, som er en ganske stor klisjé innen motefotografi. For meg er virkeligheten den største inspirasjonen. Hverdagslige, banale ting.

Han fortsetter.

– Kunsten min inneholder også romantiserende elementer, selv om mye av det kan leses som kritikk av dagens samfunn. Jeg tenker en del på at vår verden, slik vi kjenner den, kommer til å dø, og i forlengelsen av det: Hvilken verden ønsker vi å skape? Det er for meg en veldig romantisk og håpefull idé.

«Nadhur & Tharun» fra moteserie i Another Man, 2015. Scarlett Johansson fotografert for Dazed i 2014.

Mellom verdener

Som norskpakistaner, med pakistansk far, var Huseby den eneste mørkhudede eleven på skolen under hele oppveksten. Først i Bærum, der han bodde frem til han var syv, og deretter på Hamar og Furnes, dit han flyttet sammen med moren sin. Dette var en tid da Folkebevegelsen mot innvandring (FMI), med Arne Myrdal i spissen, hadde fotfeste i den politiske diskursen, og Huseby forteller at mange av klassekameratene hans sympatiserte med organisasjonens ideer, selv om de kanskje ikke forsto dem.

Om folk tenker at jeg er kunstner eller motefotograf, er like uvesentlig som om jeg er nordmann eller pakkis.

– Skolen var ikke så lett for meg. Det var folk som sa at jeg luktet brent da jeg gikk forbi dem. Det var noen år på barneskolen, hvor jeg hadde flere fraværsdager enn jeg var til stede, på grunn av mobbingen. Det var med på å krystallisere en «annerledesfølelse» i meg.

Outsider-tematikken flyter stadig gjennom arbeidet hans som en understrøm.

– Jeg har nok innsett at jeg aldri har følt at jeg passer helt inn. Det er vanskelig å definere meg også innenfor yrket mitt. Men om folk tenker at jeg er kunstner eller motefotograf, er like uvesentlig som om jeg er nordmann eller pakkis.

Da han var 12 år gammel, sluttet han å spise kjøtt, og ble medlem av Natur og Ungdom, uten at han i dag kan erindre hvordan det politiske engasjementet oppsto. Han husker bare at han kjøpte Bellonas medlemsblad for egne penger, og at han likte dyr og natur. Han møtte sin første kjæreste på en Rød Ungdom-leir.

– Det varte ikke så lenge, men det var da jeg offisielt sto frem som homofil.

Noen år etterpå, 16 år gammel, flyttet han alene til Oslo, på jakt etter et større miljø, og fullførte videregående på Forsøksgym. I hovedstaden fant han et fellesskap i den gryende ravekulturen, som han hadde begynt å oppsøke allerede som 13-åring («Moren min må ha stolt veldig på meg»). Her møtte han også Thomas Persson, som har vært redaktør for Acne Paper , men som den gangen publiserte Husebys første moteserier i et ungdomsmagasin.

«Nudes» fra moteserie i Fantastic Man, 2010.

– Det fantes en liten 90-tallsscene i Oslo. Vennene mine og jeg likte å pynte oss, og da mener jeg ikke på den tradisjonelle måten, men mer som utkledning. Guttene gikk med like mye sminke som jentene, og mekket sammen antrekk av klær fra barneavdelingen på UFF.

Opp gjennom har han fotografert en rekke transpersoner og dragartister, mange av dem nære venner. I 2012 regisserte han videoen til Nils Bechs «A Sudden Sickness», med sin mangeårige muse, skotten James Jeanette Main, en London-basert dragartist og performancekunstner, som hovedperson.

– Jeg synes det er noe veldig fascinerende med androgynitet, fordi det i likhet med tenåringer handler om å eksistere mellom ulike verdener. Det er noe veldig kraftfullt med en jente som går i dress, eller en mann i en kjole. For meg er det noe tiltrekkende ved det, som om det finnes et tredje kjønn.

Androgynitet er fremtredende også i motefotoene hans.

– Handler det mest om en estetikk, eller leker du bevisst med kjønnskonvensjoner?

– Jeg tror ikke det går an å skille det fra hverandre. Jeg vil ikke si at bildene min er politiske ytringer, men i og med at de kommer fra meg, er mine politiske meninger integrert i det språket jeg bruker til å formidle. De er en del av DNA-et i alt jeg gjør. Men jeg har aldri tatt et motefotografi med ønske om å provosere.

Kommersielle krefter

Huseby sier at da han startet på nittitallet, stod han friere til å eksperimentere. I dag er alt gjennomtenkt og gjennomarbeidet i langt større grad. En annonsekampanje den gangen ble improvisert frem i løpet av en uke, mens den nå som regel gjøres på en dag, planlagt ned til den minste detalj. Skillet mellom voksne, etablerte magasiner som Vogue og Harper’s Bazaar og mer alternative blader som Dazed og i-D er mindre. Moteverdenen er blitt mer globalisert og profesjonalisert, og derfor mer kommersiell, mener Huseby.

Det å jobbe med mote har gitt meg kunsterisk frihet.

– Tidvis handler det ikke lenger om å ta et forførende bilde for å selge produktene. Nå er alt blitt så kommersielt at man må vise nøyaktig hva produktet er.

For eksempel kan han få beskjed om at det er avgjørende for den administrerende direktøren i selskapet at en spesiell søm synes godt i annonsen. Det kan gjøre det vanskeligere å ta bilder med en personlig innfallsvinkel.

– En reklamekampanje skal være forståelig for et globalt marked, fra USA til Russland, og da må alt være veldig nøytralt. Reklameverdenen og moteverdenen overlapper hverandre fordi de kommersielle kreftene i et selskap får mer makt enn de kreative.

– Opplever du at kunstverdenen ser ned på motefotografi?

– Ja, det tror jeg nok ofte at den gjør, men jeg har aldri tenkt på det som et problem. Det viktigste for meg er hva jeg skaper, og det å jobbe med mote har gitt meg kunstnerisk frihet, for eksempel til å jobbe med prosjekter og researcharbeider over lang tid.

Den norske modellen Iselin Steiro fotografter for magasinet The Gentlewoman i 2015, syv måneder gravid. Jón fra muskkgruppen Sigur Rós fotografert for Fantastic Man i 2013.

Hage av ugress

Siden 2013 har han arbeidet med en utstilling som etter planen skal åpne på Henie Onstad Kunstsenter i 2016. Den vil inkludere en fotoinstallasjon inne og et større hageprosjekt ute. Tone Hansen, direktør ved Henie Onstad, hadde sett noen tidlige utkast av Weeds & Aliens og ba Huseby lage et forslag til en utstilling som kunne inkludere kulturlandskapet utenfor. Slik oppsto ideen om å lage en hage av ugress.

– Definisjonen av ugress er planter som vokser der man ikke vil at de skal vokse, og det er derfor ikke en vitenskapelig eller botanisk definisjon, forteller Huseby.

– I bevaringsdiskursen snakker man om opprinnelige og invaderende planter. Retorikken har røtter i kolonialismen, og fellestrekk med rasisme. Jeg er ikke interessert i en sånn type konservering, fordi jeg mener det er mer interessant med en økologi i stadig forandring. Det at arter blander seg med hverandre, og utvikler seg, er noe som skjer, og bør skje, hele tiden.

Han piller på den lille pappbiten i enden av teposesnoren.

– I stedet for å dyrke oss selv som individer – som er en del av den tankegangen som har ledet oss inn i den økologiske krisen – synes jeg det er interessant å tenke på mulighetene som åpner seg når vi ser kroppene våre som en del av et komplekst nettverk. Vi mennesker består av opptil ti ganger så mange mikroorganismer som våre egne celler!

I en av hans nyeste moteserier for V Magazine poserer en kvinnelig modell kledd i fransk haute couture sammen med to ulver. Bildene har tittelen «100% pure couture».

– Ofte tenker jeg på hva det sier om meg at jeg som kunstner jobber med temaer knyttet til økologi og miljø samtidig som jeg arbeider i en bransje folk flest ser på som den mest overfladiske, neo-kapitalistiske som finnes.

– Og hva har du kommet frem til?

– Jeg tenker at det har gitt meg en unik posisjon. Det er ikke en komfortabel posisjon, men den gjør at jeg kan se begge verdenene utenifra, uten å bli blendet.

Les også:

Les også

  1. Norske Guro danser for britisk stjernedesigner