Kultur

Sans for samling

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Hans Rasmus Astrup. EIVIND GRIFFITH BRÆNDE

  • Det gjelder å se hva som kommer til å være spennende kunst. Ikke om fem eller ti år, men om femti år, sier Hans Rasmus Astrup.

74-åringen er mannen bak Astrup Fearnley Museet og har bygget opp en kunstsamling av internasjonal betydning. Han er en taus myte som aldri før har gitt et intervju. Nå overfører Hans Rasmus Astrup sine viktigste firmaer og kunst til en stiftelse som skal videreføre livsverket. Og når han for første gang møter en journalist, er det for å forklare hvorfor:

— Jeg har tenkt og arbeidet med denne saken i lang tid. En fin måte som et veldig spennende konsern kan drives videre på. Det er forståelse i familien for å overføre disse verdiene til «Stiftelsen Astrup Fearnley». Jeg overfører selskapene mine i inn- og utland samt en stor kunstsamling. For meg er det meget viktig at begge deler blir ført videre på en best mulig måte. Dette er en støtte til Museet der jeg er gründer og styreleder, og til mine medarbeidere.

— Og hvorfor akkurat nå?

— Jeg ville finne en trygg og fremtidsrettet måte å videreføre det som er bygget opp på, både forretningene og kunstsamlingen. En måte som kan vare i tiår på tiår, gjerne hundre år hvis mulig. Dessuten er det viktig at samlingen slutter opp om Museet, sier Hans Rasmus Astrup og oppsummerer:

— Alt dette er gode grunner for at jeg gjør dette. Pluss at jeg tror selskapene mine vil ha glede av denne nye eierformen. Det er helt sentralt for meg at det blir en fin fremtid for selskapene mine og mine medarbeidere som er ansatt der.

Hans Rasmus Astrup ofret starten på rypejakten og dro til Tyskland for å overtale Anselm Kiefer til å selge ham verket The High Priestess. Det kan i dag ses på Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen.

Fortellingen om Hans Rasmus Astrup er historien om rederarvingen som i 1972 overtok skipsmeglerfirmaet Fearnley & Egers Befragtningsforretning. Med sikker sans for forretninger har han fra den spe de starten systematisk bygget opp et milliardkonsern med avdelinger i en rekke verdensbyer, fra Paris og Houston til Singapore. Tradisjonell shippingvirksomhet, bevares, men også et sterkt engasjement i offshore, energi og finans.Engasjementet omfatter så mye, eksempelvis flere store skogeiendommer i Hedmark og i Trøndelagsfylkene. Det drives rypeforskning på eiendommen «Slethalden» i Nore og Uvdal, og det fiskes ved Kapteinsgården i lakseeldoradoet Lærdal. Og på eiendommen Risholmen utenfor Fredrikstad finnes Europas største samling av rhododendron.

Og likevel har Hans Rasmus Astrup maktet å holde seg under medieradaren. Da han for femten år siden ble Kommandør av St. Olavs Orden, sendte Norsk Telegrambyrå ut meldingen med følgende etterskrift: «Til red.: Ikke bilde, Astrup nektet å la seg fotografere.»

Hadde det ikke vært for kunsten, hadde knapt noen registrert denne mediesky utgaven av Astrup. Men Hans Rasmus Astrup uten kunst er rett og slett utenkelig. Hans identitet er uløselig knyttet til kunsten.

— Jeg har alltid vært interessert i kunst, i alle fall siden jeg var tidlig i 20-årene. Min tvillingbror Halvor og jeg kjøpte kunst både i Norge og i utlandet. Det har gått fra norsk til mest internasjonalt. Jeg har vært gjennom ulike perioder, norsk, fransk, tysk, amerikansk, akkurat nå blir det også en del kinesisk kunst, forteller Astrup.

— Hva er det som driver deg? Samlerglede? Lidenskap?

— Lidenskap? Det er godt uttrykk. Om natten kan jeg drømme om kunst, og kunst er ofte det første jeg tenker på om morgenen. «Burde jeg kjøpt det bildet», kan jeg tenke. Det er nesten nødvendig å være slik. Å samle kunst krever en masse tenketid. Og en masse reiser, sier Hans Rasmus Astrup før han nesten forsiktig fastslår:

— Så er det da også blitt en veldig unik samling. En av de mest betydningsfulle samlingene i Norge, men det kan jeg kanskje ikke si selv...

— Jo, det kan du, bryter Astrups tilstedeværende medarbeider inn, - den er jo blant de mest betydningsfulle i Europa. Forresten, ikke bare i Europa.

— Jeg er opptatt av å ta vare på og videreføre dette til beste for Museet, fortsetter Astrup selv, - det er så viktig at kunsten ikke blir lukket inne. Den må vises og oppleves. Vi må lære av den. Det er dette som er spennende. Ikke å holde på den eller låse den inn på lagrene, men å vise den.

Museet som nevnes er selvsagt Astrup Fearnley Museet. Nyinnflyttet i mesterarkitekten Renzo Pianos arkitektoniske perle. Samme mann som tegnet Pompidou-senteret i Paris har gitt Oslo et nytt landemerke som ble hyllet av arkitekturanmeldere i de internasjonale aviser som holder seg med slikt.

Et utrolig suksess der den ligger ytterst på Tjuvholmen. Suksess som bygg. Som samling. Og som museum. Vel 175 000 besøkende kommer årets talende tall å bli.

— Et banalt spørsmål, men likevel: Hva følte du da alt dette ble til til virkelighet?

— Stolthet, kan vel være et uttrykk. Men husk å få med det veldig nære og gode samarbeidet vi har hatt med utbyggerne på Tjuvholmen, Selvaag Gruppen og ­Aspelin Ramm Gruppen.

Over peisen i besteforeldrehjemmet i Niels Juels gate i Oslo hang ett av Paul Cezannes fem malerier i serien Kortspillerne. En annen versjon i serien ble i fjor solgt for 1,4milliarder kroner. Karlsen, Anette

— Er samlingen en form for monument?- Jeg er meg bevisst at den er helt unik og helst bør forbli i Norge. Den må vises til publikum.

— Men er det et spesielt budskap du vil uttrykke gjennom samlingen?

— Nei.

— Din egen museumsdirektør, Gunnar Kvaran, har i et intervju med Dagbladet Magasinet kalt deg en misjonær på samtidskunst og samtids- estetikk. Er det misjonær du er?

— Det er jo pent sagt, og det er mulig det er noe i det, men det er ikke en beskrivelse jeg selv ville brukt. Men Kvaran og jeg har jo et meget godt samarbeid, også når vi er rykende uenige om vi skal kjøpe et verk eller ikke.

— Er dette din måte å delta i samfunnsdebatten på?

— Skal jeg svare ja? Dette er i alle fall mitt bidrag. Min nisje, om du vil. Også i vårt land bør vi være kjent med samtidskunsten. Derfor er det viktig å bringe inn nyere internasjonal kunst sammen med den norske.

— Å holde opp et speil for tidens ansikt?

— Ja, nettopp. På godt og vondt.

Et av disse speilene er briten Damien Hirsts berømte og beryktede «Mother and Child (Divided)». En ku og en kalv som med kirurgisk presisjon er snittet i to og plassert i fire akvarielignende tanker fylt med formalin. Verket vakte enorm oppsikt da det første gang ble utstilt på Venezia-biennalen for nøyaktig 20 år siden. Både Tate i London og Pompidousenteret i Paris fikk tilbud om å kjøpe det, men takket nei.

Hans Rasmus Astrup kjøpte det to år senere. Nå er dette karakterisert som et visjonært innkjøp av et av 90-tallets mest omdiskuterte og omstridte verk. Forresten står det i Tate også - i 2007 fikk de Damien Hirst til å lage en kopi. Men det er her i Oslo - på Tjuvholmen - originalen kan sees.

afp000644247.jpg

Det er også her vi finner Francis Bacons «Triptych Inspired by the Oresteia of Aeschylus». Det eneste verket som finnes i Norge av denne irske, men London-baserte maleren. En av de fremste i sin generasjon britiske kunstnere.— Noen av arbeidene er veldig spennende, skapt som de er i dramatiske tider. Da jeg for første gang så Damien Hirsts «Mother and Child (Divided)» i Tate, var krigen på Balkan på sitt verste. Igjen så vi konsentrasjonsleire i Europa. Vi så ting vi ikke sett på vårt eget kontinent siden annen verdenskrig. Dette dystre bakteppet tror jeg må ha påvirket kunstneren da han skapte verket.

— Noen av dine innkjøp som har fått mest offentlig oppmerksomhet og kritikk - Hirst er nevnt, et annet er Jeff Koons’ porselensfigur «Michael Jackson and Bubbles» - er blitt ikoniske. Tenker du av og til i ditt lønnkammer «jeg fikk rett»?

— Det hender vel.

— For du har møtt motstand?

— Jeg er av den sterke oppfatning at interessant kunst skal gi motstand. Jeg har selv problemer med mange av verkene. Derfor forstår jeg godt motstanden. Er kunst for lett å godta, da er den ikke interessant.

— Er det intuisjon som får deg til å kjøpe slike verker?

— Kanskje det, men først og fremst bygger det på å se mye kunst. Gjennom å se begynner man å ane hva som er virkelig godt. Ikke hva som er spennende om fem eller ti år, men hva som fortsatt er det om femti. Den kunsten som folk vil si om femti år fra nå: «Dette er interessant kunst.»

Astrups oppfatning er at «Michael Jackson and Bubbles» er Jeff Koons’ mest interessante skulptur. Et annet verk han karakteriserer som «et formidabelt arbeid» er Anselm Kiefers «The High Priestess», og Hans Rasmus Astrup forteller hvordan dette verket - som veier sine drøyt 25 tonn - ble en del av samlingen.

— Jeg ble kalt til München for en avgjørende samtale med kunstneren. Det var i starten av rypejakten, men jeg dro. Vi hadde avtalt møte på en

Michael Jackson and Bubbles er Jeff Koons’ mest interessante skulptur, ifølge Astrup.

liten bistro, selv hadde jeg aldri truffet Kiefer tidligere. Han kom inn til byen i helikopter. Sa han likte å se Tyskland fra oven og spurte hvor mange innbyggere Oslo har. «400 000», sa jeg, «men vi har mange tyskere på besøk», la jeg til. Det betydde ingenting for ham. Da han gikk, var jeg overbevist om at han ikke ville selge til oss. Han ville nok selge til noe større, noe mer sentralt plassert, trodde jeg. Det var ikke prisen det sto om. Men så var det altså vi som fikk kjøpt det.

— Kan det ha vært kjemien mellom Kiefer og Astrup?

— Nei, det tror jeg ikke. Kiefer er ingen slik «kjemimann».

— Det ligger et snev av forsakelse i tonen din når du nevner at München-turen fant sted i rypejakten?

— Kanskje det. Den er hellig for en rypejeger, men dette turte jeg ikke nevne for Kiefer.

— Skal vi snakke om din innsats for norsk rypeforskning?

— Tror vi dropper det.

— Din store jakthundinteresse og dine prisbelønte settere?

— Nei.

Jørgen Breder Stangs samling «er den vakreste privatsamling av kunst jeg noensinne har sett», skrev Rolf Stenersen - Munch-vennen, samleren og forretningsmannen. Det er Hans Rasmus Astrups morfar det pekes på.

For Hans Rasmus Astrup bærer på en arv av kunstinteresse. Morfarens samling var legendarisk med navn som van Gogh, Monet, Renoir og Gauguin, Picasso. Pluss pluss. Over peisen i besteforeldrehjemmet i Niels Juels gate på Skillebekk hang ett av Paul Cezannes fem malerier i serien Kortspillerne . I fjor betalte kongefamilien i Qatar 1,4 milliarder for «Kortspillerne», og bildet er med dét verdens dyreste.

Tate Modern i London takket nei til å kjøpe Mother and Child (Divided) av Damien Hirst. Det gjorde ikke Astrup.

Da Stang en gang på 30-tallet tilbød seg å donere tre bilder for å gjøre opp for et skattekrav, var det ene bildet Gauguins «Hvor kommer vi fra — Hvor er vi - Hvor går vi hen» - et bilde i samme prislandskapet som Cezannes «Kortspillerne». Det kunne i dag ha hengt i Nasjonalgalleriet, men henger i stedet i et amerikansk museum. Slikt må da komme høyt på listen av norske tabber, men det skaper unektelig historier som har krav på interesse utover familiekretsen.- Generasjonene før deg har elsket kunst og samlet kunst. Hva har det betydd?

— Det har nok preget meg mye å vokse opp i et hjem fylt av kunst, så jo, det ligger kanskje i genene.

— Kan det karakteriseres som en blanding av glede og forpliktelse?

— Det kan det.

— En kombinasjon av samlerens visjon og forretningmannens praksis?

— Den ble litt for vidløftig for meg.

— Har det alltid vært kunst i livet ditt?

— Ja, det har alltid opptatt meg. Som meget ung mann hadde jeg satt sammen min første samling. Det var mye rart der, men jeg fikk mine foreldre til å ta ned sine egne bilder fra veggene hjemme for å gi plass til mine. Mine kom snart ned igjen, men de var sporty nok til å prøve. Jeg må gi mine foreldre kreditt for åpenheten.

Og kunstinteressen bare vokste:

— Jeg bodde i New York i fem år på 60-tallet. Haaken (Christensen) kom bort noen ganger. Jeg kjøpte noe, men ikke mye. Det hadde jeg ikke råd til den gangen. Det var mye godt du kunne få kjøpt. Andy Warhol, for eksempel, kunne du plukke opp for små beløp. Det gjorde ikke jeg, men dette var en veldig viktig periode. Den amerikanske samtidskunsten lå på den tiden lenger fremme enn den europeiske, men det er først senere jeg har samlet amerikansk kunst.

Hans Rasmus Astrup er av de meget få nordmenn som har etablert et eget museum. Det skjedde da det private samtidskunstmuseet Astrup Fearnley Museet ble åpnet i 1993 i Kvadraturen i Oslo. Det som nå har funnet sitt varige hjem på Tjuvholmen.

— Det er veldig sunt for alle parter med noen private alternativer. Vi har utmerkede offentlige museer, men noen private bør være mulig. Det må være en balanse der offentlige og private går hånd i hånd. Det er best for alle parter, sier Astrup.

Han har ikke deltatt i den store og opprivende debatten om Nasjonalmuseet og det nye Muchmuseet. Nå gir Astrup for første gang full og krystallklar offentlig støtte til de to vedtatte byggene:

— De avgjørelsene som er tatt, er glimrende. Jeg er veldig glad for at Lambda ble vedtatt. Det er bra for byen. At Oslo falt ned på Lambda er den viktigste beslutningen som er tatt i Munch-året. Jeg er også veldig glad for Nasjonalmuseet på Vestbanetomten. Der må den eldre kunsten, Munch og de nyere kunstnere presenteres samlet.

Men det er ikke å komme fordi at det er Astrups kunstsamling som påkaller den store, offentlige interesse med utgangspunkt i de Astrup-disposisjoner som nå blir kjent. Og hovedpersonens budskap er utvetydig klart:

— Hensikten er å sikre Museet og at samlingen blir i Norge, i tillegg til å sikre selskapenes og alle mine medarbeideres fremtid.

— Det er lange linjers riss du tegner?

— Ja, du hører en undertone av langsiktighet. Ikke fem eller ti år, men mye lenger. Alt dette skal være spennende for landet vårt og være en aktiv del av Kultur-Norge i årene fremover.

— Det er fremtid over dette?

— Vi har vidunderlige museer for den eldre kunsten. Museer av høy kvalitet. Mitt bidrag er den nyere kunsten, men det viktigste er å få ungdom inn i Museet. Vi har barneaktiviteter og de unge under 18 kommer inn gratis. Det er selvfølgelig for å bygge og legge grunnlaget for fremtidig interesse.

— Hvor ofte besøker du selv ditt eget museum?

— Minst en gang i uken.

— Ser du mye på de kunstverkene du eier?

— Jeg har mange av dem på netthinnen.

— Men leser du debattene rundt både museer og kunst?

— Ja, med stor interesse.

— Men du deltar aldri?

— Nei, aldri. Det er ikke min arena.

Slik er det visst bare. «Anonymitet er blitt hans varemerke. Og mytene oppstår», skrev Hallgeir Opedal i en glimrende reportasje om «Mannen, myten og museet» i Dagbladet Magasinet en uke før åpningen av signalbygget på Tjuvholmen i september for et år siden. Det er Astrups signatur, og «det er en effektiv signatur», kommenterer Gunnar Kvaran.

— For i kontrast til kunstens offentlighet er du selv av de mest mediesky i dette landet?

— Det er det enkleste. Jeg er en privat person. Kunsten får tale for seg. Forretningene for seg. Det holder. Jeg har et spennende liv med så forskjelligartede virksomheter. Veldig spennende liv.

— Hva driver deg?

— Jeg har interesse for alt vi holder på med i våre virksomheter og er alltid nysgjerrig.

— Også nysgjerrig på livet?

— Ja.

  1. Les også

    Dette er milliardforretningen som stiftelsen overtar

  2. Les også

    - Vi har fått nøkkelen til evigheten

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Knausgård med kunst-skup i sin kommende bok

  2. KULTUR

    «Tidvis fantastiske enkeltverk. Men noe skurrer når Astrup Fearnley viser frem Selvaags kunstsamling.»

  3. KULTUR

    Publikum strømmer til Tjuvholmen for denne mannen

  4. KULTUR

    «Et knippe norske kunstnere gjør det mye bedre utenlands enn hjemme i Norge. Fredrik Værslev er en av dem.»

  5. KULTUR

    Skilt alenefar samlet kunstskatter på rekordtid

  6. KOMMENTAR

    Den kunstglade rikmannens blikk