Kultur

Plateanmeldelse: Sprikende fra OnklP og slekta

OnklP og bandet De Fjerne Slektningenes andre album tøyer nye grenser, fra det lette og overfladiske til det mørke og utilgjengelige.

OnklP (i midten) og hans mer rocka slektninger er ute med album nummer to i år. Foto: LP Lorentz

  • Ida Bakke Kristiansen

OnklP & De Fjerne Slektningene

Slekta II

Karakter: 4

Slekta var debutalbumet som kom totalt overraskende på det etablerte musikknorge tidligere i år. Skulle virkelig den utskjelte fusjonen mellom rap og rock bli populær igjen?

Og OnklP; uromakeren og lokehuet fra duoen med Jaa9 og det sagnomsuste artistkollektivet PassIt Records – skulle han bli rockevokalist og bli tatt seriøst av resten av det norske musikermiljøet? Nå, knappe fem måneder etter debuten har det tvilende kritikerkoret definitivt stilnet.

Bandet har levert live i hele sommer, og frontfigur Pål Tøien har høstet lovord fra alle kanter for den selvutleverende låten «Styggen på ryggen», hvor han snakker åpent om sin egen angst.

Dette har gjort at sammenligningene mellom Tøien og Joachim Nielsen har sittet løst i mediene, men OnklP og slekta har mer til felles med Jokke & Valentinerne enn rusrelatert angst og angstrelatert rus.

Musikalsk spenn

De viser at de behersker det samme musikalske spennet, der de går fra ska til punk og mer tradisjonell rock, og fra det lette og overfladiske, til det mørke og utilgjengelige.

Som på forgjengeren har mange av låtene på Slekta II tydelig radiohit-potensial, med låten «Se deg gå» som et eksempel. Her har de med seg Admiral P, som er kongen av god-vibba, ukompliserte rim, og på den måten OnklPs rake motsetning. Og radiohit-potensial til tross – det er dette som gjør låten til den svakeste på albumet.

Gjennom årene har Pål Tøien nemlig utviklet seg til å bli en ekstremt solid og smart tekstforfatter. For dem som har fulgt ham siden han lirte av seg «Noia» på albumet Det kunne vært deg fra 2005, er heller ikke angsten hans noe nytt.

Den har kanskje bare blitt litt mer stueren, godt hjulpet av gitarriff og en levende trommis, der det før var en trommemaskin.

Kompleks letthet

På sitt beste leverer OnklP tekster med et mørke som gjør at låtene nærmest jages fremover, men samtidig kan han skrive med en kompleks letthet som få norske hitmakere overgår. Og et eller annet sted på Lillehammer sitter det muligens en norsklærer som kan ta æren for Tøiens uovertrufne bruk av allitterasjon.

Der Oslo Ess revitaliserte den norskspråklige rocken, som hadde ligget kvalitetsmessig brakk siden DumDum Boys, bringer Slekta II skatepunken tilbake.

Med innflytelser fra tradisjonell ska og melodisk punk tar dette albumet større sjanser enn det forrige, og her har de kanskje ønsket å demonstrere at de er et demokratisk band som utvikler seg, der en rapper med et backingband ville holdt seg til suksessformelen fra plate nummer én.

Men, for å parafrasere den tidligere nevnte «Noia»; ingen kan løpe fra crewet sitt, og til tross for at albumets beste øyeblikk oppstår på de stilrene punk— og rockelåtene, bør OnklP definitivt bli værende der han nå er.

Les også:

Les også

Landets frekkeste og mest barnslige rappere

Les også:

  1. Les også

    OnklP: For første gang føles det som om jeg bidrar med noe

Les mer om

  1. Musikkanmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ny plate fra OnklP & Slekta: Tekstene er fremdeles fulle av gode observasjoner og gjenkjennelige scenarioer

  2. KULTUR

    Nytt album: Sterk forfriskning fra Frode Haltli

  3. KULTUR

    Fontaines D.C.: «Rockens fremtid» leverer igjen

  4. KULTUR

    King Krule: Den alternative musikkscenens stjerneskudd

  5. KULTUR

    Nytt fra Pearl Jam: Friskere enn på lenge

  6. KULTUR

    Kim Gordon solo: Herlig ufiltrert