Kultur

Høyblokkens skjebne

ANMELDELSE: Hugo Lauritz Jensen har skrevet en bok om et svært aktuelt tema: Høyblokken i Regjeringskvartalet.

Journalist, forfatter og nå bygningsbiograf Hugo Lauritz Jenssen har gjort et dypdykk i Høyblokkas opprinnelse, kulturhistoriske betydning, og kunstneriske utsmykning.
  • Lotte Sandberg

Hugo Lauritz Jensens bok Høyblokken – en bygningsbiografi (Press forlag) er stilig helsvart utvendig, og designet legger listen høyt for det øvrige innholdet.

Holder boken også innholdsmessig?

Fyldig debattbok

Forfatteren starter (og slutter) med bomben som ødela Høyblokken 22. juli 2011. Men temaet er egentlig den svært heftige debatten om riving eller ivaretagelse av arkitekt Erling Viksjøs bygning.

Debatten legges ut, og Jensen siterer fra blant andre toneangivende «rivningstilhengere», Riksantikvarens verneplan – som ble satt på vent etter terroren, samt miljøvernminister Bård Vegar Solhjells (SV) uttalelse om at Høyblokken bør bli stående.

Jensen har skrevet en balansert og fyldig debattbok om et svært aktuelt tema.

Til tross for en viss ironisk distanse og tvetydighet, uttaler forfatteren at Høyblokken er som et «politisk eventyrslott», en «kommandobro», og at den «så bunnsolid ut. Og var det». Videre leser man at Høyblokken «må forstås mer som en slags nasjonal betongromantiker enn som en blind og brutal arkitekt». Jensen karakteriserer også, helt korrekt etter min mening, Høyblokken som en «bauta».

At Jensen toner flagg i saken, virker helt i orden. Det er imidlertid ikke godt å vite med sikkerhet hva han står for, eller om han overhodet står for noe. Det er journalistens svøpe.

Arkitektenes organisasjoner

Boken tar grundig for seg byens historie. Dernest rykker Hugo Lauritz Jensen klokelig frem til bygningens tilblivelse, og den estetiske diskusjonen som fulgte. Høyblokken ble innviet i 1959.

Under kapitlet «Høyblokken – Brutal. Stygg. Rå» får vi også høre argumentene for å bevare Empirekvartalet. De kom fra svært mange, men ikke fra den verdensberømte arkitekten Le Corbusier som besøkte Oslo Arkitektforening i 1933. Modernismen skulle bringes videre.

Empirekvartalet er revet nå, og det er Høyblokkens tur til å kreve sitt forsvar. En bok som denne, kan åpne opp saken på en ny måte. Derfor er den en viktig utgivelse.

Hugo Lauritz Jensen trekker frem mordet på Olof Palme i 1986, som en vekker – «også for den norske regjeringen».

Nei da, sikkerheten ble (og er) neppe tatt på alvor, og Statsministerens kontor fungerte nok best ved statsbesøk fra utlandet. Boken inkluderer episoden om den bortkomne generalnøkkel. Det tok to år før man somlet seg til å reagere.

Anekdotene er imidlertid for mange, og forfatteren konkluderer selv med at «det er hverdagene som har gjort bygget til det det er i dag».

Jensen er ikke alltid så nøye med referansene, i en omfattende muntlig kildeoversikt (foran i boken) nevnes ikke arkitektene og deres organisasjoner. Noteapparatet er vanskelig tilgjengelig bakerst i boken.

Mye tyder på at det har gått fort i svingene. Men boken er høyst aktuell, og innholdet – med tegninger og bilder (ikke minst av bygningens integrerte kunst) – som står i stil til bokens lekre innpakning.

Lotte Sandberg