Kultur

Anne Brontë var en radikal feminist for sin tid

Kanskje var hun for ærlig for sitt eget beste

OPT_The_Bront_Sisters_by_Patrick_Branwell_Bront_restored_doc6prwb0posth12k0y5nlx_doc6psx621l5ncnvcap3m2-MYuH5ew3ob.jpg Foto: Wikimedia

  • Anne Merethe K. Prinos

Hvorfor blir vi aldri ferdig med Brontë-søstrene? Det enkle svaret er vel at de står bak to av 1800-tallslitteraturens mest pasjonerte og høydramatiske kjærlighetsfortellinger, om Jane og Rochester, Catherine og Heathcliff (se sidesak).

Det litt mer kompliserte svaret handler om at romanene de skrev er formmessig avanserte og kan leses på en rekke ulike måter. Emily Brontës Wuthering Heights fra 1847 er visstnok det mest analyserte verket i engelsk litteraturforskning

Litteraturhistorien har ikke fart like pent med den yngste av de tre prestedøtrene fra Yorkshire, Anne – hun er blitt mer eller mindre avskrevet som den uten talent. Men er det bare mangel på begavelse som gjør at hun er glemt, eller er forklaringen mer sammensatt?

Anne Brontë (1820–49) rakk å skrive to romaner og en hel del dikt i sitt korte liv. Sammen med søstrene utga hun i 1846 Poems under de berømte pseudonymene Currer, Ellis og Acton Bell. Utgivelsen ble bekostet av Brontë-søstrene selv og solgte kun i to eksemplarer det første året.

Utfordrende

I 1847 kom guvernanteromanen Agnes Grey , mens The Tenant of Wildfell Hall , som nå er ute for første gang på norsk med den litt uheldige, «dameromanaktige» tittelen Kvinnen på Wildfell Hall , ble utgitt året etter. Den ble en umiddelbar salgssuksess, men vekket sterke reaksjoner fordi den utfordret både sosiale konvensjoner og eksisterende engelsk lovgivning. Hovedpersonen Helen Huntingdon forlater sin alkoholiserte, ondsinnede ektemann Arthur og lever i skjul for å redde sin lille sønn, hvilket, ifølge loven, ble ansett som kidnapping.

Romanen ble altså kritisert for å være overdrevent malende og opprørende, og i et forord til andreutgaven tar Anne kraftig til motmæle:

«Når vi har å gjøre med laster og ondskapsfulle karakterer, fastholder jeg at det er bedre å skildre dem som de virkelig er enn som de kunne ønske å vise seg. Å beskrive noe umoralsk i dets minst støtende lys er utvilsomt den mest behagelige banen å følge for en skjønnlitterær forfatter, men er det den ærligste eller tryggeste? Er det bedre å avsløre livets farer og fallgruver for den unge og ubetenksomme reisende, eller å skjule dem med grener og blomster?» (min oversettelse).

Romantiske helter

Kanskje ble denne ærligheten Annes bane. Som andre kritikere har poengtert, er søstrenes Rochester og Heathcliff romantiserte utgaver av høyst problematiske menn, mens det overhodet ikke finnes noe romantisk ved Annes narsissistiske og tyranniske Arthur Huntingdon.

Antagelig er ikke mangelen på tiltrekkende badboy -kvaliteter hele forklaringen, men det er interessant å legge merke til at det bare finnes to TV-serier basert på The Tenant of Wildfell Hall (1968 og 1996). Charlottes Jane Eyre og Emilys Wuthering Heights er derimot adaptert for film og fjernsyn talløse ganger. Helen Huntingdon gifter seg riktignok, tilsynelatende lykkelig, på nytt, men det er med en fornuftig, snill og «kjedelig» mann. Det bruser ikke like hett i (kvinnelige) TV-seeres blod av slike.

Forvalteren

Det er av sine egne man skal ha det, og påfallende nok har søsteren Charlotte delvis ansvaret for at Anne Brontës forfatterskap for en stor del er glemt. I et opplysende og perspektivrikt etterord til den norske utgaven av The Tenant of Wildfell Hall peker oversetter Peter Fjågesund på at Charlotte, som den lengstlevende av de tre søstrene, forvaltet arven etter Anne og Emily.

Med hensyn til Annes siste roman, var Charlotte overhodet ikke interessert i å utgi den på nytt: «For meg synes det knapt ønskelig å bevare Wildfell Hall . Temavalget i den boken var feil: det harmonerte i for liten grad med den milde, tilbakeholdne, uerfarne forfatterens personlighet, smak og holdninger» (sitert etter Fjågesund).

  • Er det flaut å kjøpe damelitteratur?

Dypt moralsk

Storesøsterens motivasjon for å avskrive Annes verk er en sak for seg selv, men hvor god er egentlig The Tenant of Wildfell Hall ? Lest med ettertidens øyne er det neppe noen tvil om at den mangler det litterære trykket som finnes i Wuthering Heights og Jane Eyre . Hos den dypt moralske og religiøse Anne Brontë får man også litt for tydelig som fortjent. De gode går det godt, for de lastefulle og uforbederlige venter en mindre blid skjebne. Forfatteren setter dessuten bortimot verdensrekord i kjedsommelige utsettelser av foreningen av de to som skal få hverandre.

Det forhindrer ikke at jeg leste romanen med overraskende stor interesse. Som Fjågesund understreker, er den formmessig kompleks med en fortellerstruktur som tilsynelatende lar den kvinnelige hovedpersonen komme til ordet, mens det i realiteten er hennes senere ektemann som står som redaktør av både dagboken og diverse brev hun har skrevet.

Dristig

I tillegg gir teksten altså uttrykk for radikale feministiske holdninger for sin tid. Helen Huntingdon, Anne Brontës talerør, forsvarer kvinnens rett til å forsørge seg selv, ta ansvar for sitt barn og lik oppdragelse av jenter og gutter.

Den milde, stille lillesøsteren er med andre ord en langt mer dristig og interessant forfatter enn litteraturhistorien har villet ha det til.

Andre kilder finner du her.

Les mer om

  1. Bøker
  2. Anmeldelse
  3. Litteratur