Kultur

- Bjørnson større som politiker enn dikter

Edvard Hoem har levd tett på Bjørnson i fem år, likevel er han bare kommet halvveis. Villskapens år er første av to bind om dikterhøvdingen.

Bjørnstjerne Bjørnson planla i fullt alvor å samle en bondehær på mellom fem og ti tusen mann og redde Sleswig-Holstein for danskene. Kongstanken var et samlet Skandinavia.

  • Kaja Korsvold Trygve Indrelid (foto)

15 år gammel, i 1848, leste Bjørnstjerne Bjørnson i avisen om den franske februarrevolusjonen. Allerede da skrev han sin første avisartikkel. 18 år gammel var han en god taler, skrev teater— og litteraturkritiker og refererte fra Stortinget. Som 21-åring spådde han at en ny generasjon diktere ville følge Wergelands linje. Da hadde han allerede bestemt seg for at hans kall var å bli dikter. Siden skulle han bli en av de viktigste samfunnsaktørene i det gryende selvstendige Norge.

–Han var først og fremst en samfunnsreformator som skrev dikt. Det er flere ting som er mindre kjent av det han gjorde. Blant annet ville han frigjøre Sleswig-Holstein fra Preussen. Han hadde planer om å stille med mellom fem og ti tusen bondesoldater og vinne Sleswig-Holstein tilbake til Danmark.

Det var skandinavisten Bjørnson som ville hjelpe danskene, går det frem av Hoems Villskapens år. Dikterhøvdingen ivret for norske skuespillere på teatrene og fornorsking av språket, men var likevel for unionen med Sverige. Han ville ha Danmark og Sverige med i et samlet Norden og at språkene skulle nærme seg hverandre.

–Men da måtte nordmennene se på seg selv som en nasjon som var noe for seg selv. Det var hans livsoppgave å gjøre oss til et sånt folk. Å skape Norge ble programmet hans.

Håper å overleve

Hoem forteller historien om første halvdel av Bjørnsons liv i Villskapens år, som lanseres neste helg.

–Jeg orker ikke å tenke på det, sier han.

Forfatteren som har påtatt seg å skrive den nye biografien om Bjørnson, makter ikke å tenke på hvor mange tusen sider han har lest av den nærmeste manisk produktive dikterhøvdingen. Og han orker slett ikke tenke på hvor mange sider som gjenstår. Første del er på seks hundre sider, og det har tatt fem år gjøre jobben. Hvis Hoem klarer å fullføre, blir han den første som har skrevet en fullstendig Bjørnson-biografi.

–Vi har bare delbiografier. Det er ingen som har klart å komme seg gjennom denne mannens liv. Folk har dødd før de har fått fullført. Det er blitt en makaber vits i miljøet. Men jeg har tenkt å overleve Bjørnson.

Hoem vil gjerne snu vår vanlige oppfatning på hodet.

–Det er ingen samfunnsreformator som har vært så god forfatter som Bjørnson.

–Hva er best av det han skrev – nasjonalsangen «Ja, vi elsker»?

–Det er en god nasjonalsang, den eneste i verden som har en slags global empati. Selv setter jeg diktet «Det første møtets sødme» høyest. Det er publisert i Fiskerjenten, som kom i 1868, men jeg tror det stammer fra kjærlighetshistorien i ungdommen med Augusta Mjøen. Det var et forferdelig brudd for Bjørnson.

Viktige brev

Bjørnson giftet seg som kjent med den unge skuespilleren Karoline Reimers, som han traff da han kom som teatersjef til Bergen i 1857. Hoem skriver om et på mange måter vellykket ekteskap, som blant annet overlever Bjørnsons første store sidesprang i København med den tyskfødte skuespilleren Magda von Dolcke.

–Karoline er en liten helt. Bjørnson var nok ikke så lett å være gift med, men ekteskapet kom seg med årene. Karoline har skrevet et av de mest erotiske brev som noen i norsk litteratur har skrevet til sin mann. Det er gjengitt i boken.

Hoem har brukt mange av Bjørnsons egne brev. Han mener Bjørnsons kvalitet som brevskriver er uten sidestykke.

–Det er ingen som matcher Bjørnson som brevskriver. Han er på linje med Goethe og Victor Hugo. Allikevel er ikke hans norske korrespondanse etter 1864 gitt ut. De seks tusen brevene i Nasjonalbiblioteket er bare en brøkdel av det han skrev.

–Plaget det ham at han ikke ble den aller største skjønnlitterære dikteren?

–Han innså at han hadde sin begrensning. Men han diktet tiden sin. Han sa selv: Jeg levde mer enn jeg sang. Det er en genial linje det og.

Beundret Ibsen

Bjørnson var naturlig nok opptatt av sin samtidige, Henrik Ibsen. Han opplevde at Ibsen i større grad slo gjennom som forfatter, enda det var Bjørnson som til slutt fikk Nobelprisen. Bjørnson var ikke dårligere enn at han beundret Ibsen og innså hans storhet.

–Du snakker om Bjørnsons livslange brev til Ibsen, hva mener du med det?

–Bjørnsons kvinnehistorier, som mange snakker om, er en bagatell. Men hans lengsel etter vennskap er interessant. Særlig ville han være venn med Ibsen. Han prøvde alt han kunne for å hjelpe Ibsen, samlet blant annet inn penger tre ganger for å få ham ut av landet da det gikk dårlig og Ibsen var fordrukken. Men han takker knapt for hjelpen. Ibsen var kanskje en større dikter, men menneskelig sett var han mindre. I hvert fall i unge år.

I Villskapens år skriver Hoem at Bjørnson som journalist, anmelder, redaktør, teatersjef, taler, debattant og forfatter preget Christiania i hele 55 år, fra 1850 til 1905. Men tross posisjonen var livet vanskelig.

–Han var så kontroversiell her i byen at han måtte flykte. Karoline ble syk av spetakkelet rundt ham, og barna ble mobbet så de måtte tas ut av skolen. Han var for radikal rett og slett. De flyktet til Aulestad. Men da han døde, var stemningen snudd. Det har aldri vært en begravelse som Bjørnsons i Norge. Han hadde problematiske sider, det skal være visst. Han kunne krenke og være brutal. Samtidig er Norge uten Bjørnson nesten utenkelig.