Kultur

Fuktig møte i Edinburghs smug

Ian Rankin (t.h.) og Gunnar Staalesen traff hverandre i en av Rankins og krimfiguren John Rebus stamsted Oxford pub, i Edinburgh. Som forfattere har de mye til felles, og de rufsete romanfigurene hadde nok likt hverandre, mener Ian Rankin.

De vet mer om Edinburgh og Bergens underverden enn de fleste. De har begge et stort alkoholproblem og et magert kjærlighetsliv. I helgen fant Varg Veum og John Rebus hverandre over en pint.

  • Aftenpostens Korrespondent
  • Eirin Hurum
    Europa-korrespondent

Det norske juletreet er tent i Edinburgh, og byen bader i glitrende lys og dekorerte fasader. Men i sidegatene og de trange smugene, hvor man må kjempe seg oppover skjeve brostensbelagte trapper, når lyset sjelden inn. Det er her forfatterne Gunnar Staalesen og Ian Rankin møter hverandre for første gang denne helgen.

Med på lasset er også privatetterforsker i Bergen, Varg Veum og førstebetjent i kriminalpolitiet i Edinburgh, John Rebus. Krimheltene som har sikret forfatterne heder, ære og bestselgerstatus i Norge og Storbritannia. Anledningen er Edinburgh vinterfestival, hvor de er invitert til å snakke om likhetene i forfatterskapet og — ikke minst - likheten mellom hovedpersonene i romanene.

God kjemi

— De ville likt hverandre. I alle fall lenge nok til at de ville fått seg en hyggelig kveld på byen, sier Ian Rankin om det fiktive stjernemøtet.

- Rebus ville startet med å ta med Veum med til stamstedet Oxford pub, og så ville de trolig endt opp på Grassmarket, på The Last Drop, puben som ligger rett nedenfor for det som var åsted for offentlige henrettelser i Edinburgh.

Her utenfor et annet av John Rebus' stamsteder «The Last Drop». FOTO: EIRIN HURUM

Rebus ville vært raus med whiskyen, og det ville nok som vanlig blitt litt for mange glass, tror Rankin. — Jeg er også redd for at Varg Veum ville falt skikkelig utpå. Han har jo klart å moderere alkoholinntaket etter at jeg sendte ham på rehabilitering for noen år tilbake, gliser Staalesen.

Likhetstrekk

Jo da, de er på mange måter tvillingsjeler, Staalesens Veum og Rankins Rebus. Begge er i 60-årene, og skilte. Veum har en sønn, Rebus en datter. De sliter begge med å holde seg unna flasken, og baler med livet og kjærligheten. Rebus har åpenbart en tyngre bagasje enn Veum, og et mørkere sinn.

- Dessuten ville han misunt Vargs kjærlighetsliv. Hans eget er jo nærmest lik null, sier Rankin.

— Vel, Vargs er jo ikke noe å skryte av det heller. De er begge to ensomme ulver, og liker seg best i eget selskap, mener Staalesen. De deler den samme livsfilosofien, og tar de svakestes parti. Men politisk har de nok ikke samme ståsted. Sosionomen Veum, med bakgrunn i barnevernet, er godt plassert på venstresiden, mener Staalesen. Rebus derimot, er mer sentrum/høyre, ifølge Rankin. Rebus har ingen utdannelse, og droppet ut av skolen som 15-åring. Han begynte i forsvaret, og tjenestegjorde for britene under urolighetene i Nord-Irland.

I opposisjon

- Rebus vokste opp i gruvebyen Fife, hvor jeg også vokste opp. Der hadde du ikke så mange valg. Du kunne begynne i gruvene, i politiet, forsvaret – eller emigrere. Rebus følte han ikke hadde noe valg, det hadde ingenting med politikk å gjøre. Han hater egentlig autoriteter, og jeg tror han ble med i forsvaret mer for å jobbe mot dem, enn med dem. Typisk Rebus, sier Rankin, som erkjenner at hans krimhelt har noen usympatiske trekk.

- Edinburgh er en by stappfull av historier. Rundt nesten hvert gatehjørne venter en historie på å bli fortalt, sierIan Rankin. FOTO: EIRIN HURUM

— Han er litt sær, og skal jeg være ærlig, tror jeg ikke han liker meg noe særlig. Han synes jeg har kommet altfor lett til det, og at jeg aldri har gjort et slag skikkelig arbeid, sier Rankin, som tror at Rebus nok ville likt Varg Veum bedre enn ham selv.

Stuerent

Gunnar Staalesen og Ian Rankin representerer begge den nye generasjonen krimforfattere som har gitt sjangeren tyngde og troverdighet, og som har valgt å bruke den til noe mer enn bare å klekke ut et godt plott. For begge er det viktig å speile det samfunnet de lever i, problematisere aktuelle temaer – gjerne ispedd en dose samfunnskritikk. De moralske og etiske dilemmaene vi baler med, skygger de heller ikke unna.

- I Storbritannia kjente leserne knapt til andre krimforfattere enn Agatha Christie og hennes Miss Marple. Det var «lik i biblioteket» og detektivhelten var en begavet amatør som snublet over løsningene. Takket være den amerikanske og skandinaviske krimtradisjonen, fikk vi etter hvert øynene opp for at krim kan være noe mer, sier Rankin. Derfor liker han Staalesen, Jo Nesbø og Henning Mankell. Stieg Larsson derimot, får han ikke noe grep på. Han tror det skyltes at Lisbeth Salander er for perfekt og plottet for urealistisk.

Speiler samtiden

Rankin brukte samfunnsutviklingen i Skottland som bakteppe i bøkene: Kampen om mer skotsk uavhengighet fra Storbritannia og opprettelse av eget parlament, finanskrise og bankkrise, organisert kriminalitet og trafficking.

Gunnar Staalesen følger også denne tradisjonen. I hans siste bok, Vi skal arve vinden, er miljøkamp og miljøkriminalitet bakteppet.

Byene de skriver fra, Bergen og Edinburgh, brukes også til mer enn en kulisse. De er som egne karakterer å regne, med sjel, nerve og temperatur. Dog en tanke mørkere enn det turistene opplever når de besøker byene.

- Edinburgh er en by stappfull av historier. Rundt nesten hvert gatehjørne venter en historie på å bli fortalt, sier Rankin. Nå er Rankins Rebus pensjonert fra politiet, mens Varg Veum fortsatt holder koken. Begge er imidlertid i samme skrøpelige form.

— Dere har begge flest kvinnelige lesere. Er det ikke et paradoks at dere har dyrket frem to helter som de fleste kvinner knapt kan tenke seg å dele seng med – langt mindre gifte seg med?

- Jeg tror det er feil. Mine kvinner elsker Rebus, selv om han ikke er en attraktiv karakter. Jeg tror kvinnene drømmer om å få orden på han, dresse han opp og få han til å slutte å drikke, sier Rankin, og får støtte av Staalesen:

— Jeg tror kvinnene liker Veum også. Men han vekker nok mer morsinstinktet enn det rent erotiske, tror Staalesen.

Les mer om

  1. Litteratur